Snorre, Dimma & Glennas blogg

Godt Nytt År

2012-01-05T00:48:00.001+01:00

Denne jenta her skal være med på å gjøre 2012 til et godt år for oss her på Ophus!

Og disse to vil nok også bidra stort!

Vi gleder oss!

Godt Nytt År Til Dere Alle!

Nattsøster med hunder og katter……

2011-12-08T22:01:00.001+01:00

Jeg skal bli nattsøster på kommunens minste sykehjem. Det ligger landlig til, og her har alle beboere enerom med eget bad! På sommerhalvåret utvides beboerantallet med noen frittgående høner som får oppholde seg utendørs i egne lokaler…sååå kult!! Det tar meg snaue 8 min. med bil hjemmefra, og veien går gjennom skog og mark. Kan det bli bedre? JA, det kan det!!

Snorre har supre verdier i.f.t. hypothyreosen, så nå kan jeg slappe av med at behandlingen han får, faktisk fungerer! I det siste har jeg vært litt bekymret for at han muligens har blitt dårligere. Jeg opplevde stadig vekk at gutten min hadde dårlig ånde, og da mener jeg skikkelig dårlig ånde, altså – og han var på nytt i ferd med å legge på seg. Full av bekymring og med tanker som jeg ikke ville tenke, ringte jeg dyrlegen for en ny blodprøve for å sjekke om verdiene hans på nytt hadde økt. Like kjekt var det jo at Magnus og Josefine skulle ha sin årlige vaksine, så med to katter og ei bikkje i bilen, kjørte jeg avgårde til dyrlegen. Først var kattene hos dyrlegen, og etter mye ros om hvor fine dem var osv., var det Snorre-gutten sin tur.

Dyrlegen ropte på hjelp for å holde Snorre da han skulle ta blodprøven, men da ble jeg nødt til å si ifra at det var da slettes ikke nødvendig. Snorre har da aldri blitt holdt av andre enn meg under prøvetakingen, og dessuten, sa jeg til den mannlige dyrlegen Snorre fikk istedet for vår faste gode, flinke Jannicke, som selvfølgelig var sjuk, pleier ikke Jannicke å barbere først heller…..Usikker på hva han tenkte da, men i alle fall sa han at han skulle da ikke være noe dårligere enn Jannicke, så hjelpen fra dyrepleier’ne ble forkastet – like så barberingen, og blodprøven ble tatt mens Snorre satt stille som en mus i armene mine. Snorre ER verdens flinkeste og mest tålmodigste islender som finnes – det er jeg sikker på!!

Da jeg trodde han var ferdig, sa dyrlegen plutselig at han gjerne ville ha en urinprøve, også, og ga meg et blankt pussbekken. Ut og tiss, Snorre!! Han tisset og jeg stakk både armen og pussbekkenet under hele han, og akkurat idet jeg skulle ta bort pussbekkenet – sparket Snorre til det så mesteparten av de dyrebare dråpene forsvant ned i jorda. Vel, så var det å prøve på nytt, da – og Snorre som sjelden får lov til å markere i hytt og pine - fikk nå beordring om å markere både her og der. For å si det helt ærlig, så gikk det dårlig med den urinprøva, og jeg gikk inn til dyrlegen og avleverte et ganske så tomt pussbekken…….bortsett fra EN dråpe. Som sykepleier, vet jeg jo at EN dråpe faktisk er nok! Etter en kort ventestund, kom dommen. Både nyreverdier, og stoffskifte-verdiene ligger godt innenfor normalen, så at han har blitt litt tjukkere, fikk jeg nok ta på egen kappe!! Å, så glad jeg ble Den dårlige ånden til Snorre prøver jeg å forbedre ved å skifte til et annet nyrefòr, for vi ble enige om at han får fortsette på det en stund til. Tannpuss har jeg alltid vært nøye med, men kan jo alltids prøve å pusse tennene hans enda oftere……Så kjære Snorre, nå er det ingen kjære mor! Nå blir det masse mosjon på deg og redusering på matmengden for en periode, så blir du nok tynnere igjen, skal du se!! Det viktigste for meg er at du er frisk.

Søstrene sisters er i farta hele dagen. Dem er som Tuppen og Lillemor der dem krangler om alt og ingenting, for så å bli perlevenner igjen. Vi er stadig på tur, jentene og jeg, så nå begynner dem å bli ganske flinke til å gå pent sammen med meg på tur. Det er morsomt å se hvordan dem tilpasser seg hverandre. Til og med Snorre vil ha et ord med i saken nå, og gyver løs på Glenna så det ljomer når ho erter og oppfører seg bananas mot han – men det er jo lov det! Dimma prøver iherdig på sidelinja å få dem til å gi seg, men det er sjelden ho blir hørt eller tatt hensyn til!

Glenna blomstrer og blomstrer, og for hver dag som går, stjeler ho mer og mer plass i mitt hjerte. Ho er så god, den jenta. Ho liker å kose, og gir like mye kos tilbake som ho får, og har et fantasisk herlig uttrykk i ansiktet både når ho er rampete som når ho er lydig – eller når ho tigger, da…..og jeg smelter HVER gang…sukk…Ho er en meget selvstendig og bestemt dame, og vet hva ho vil! Samtidig viser ho ydmykhet og evne til å unngå konflikter – selv om ho vel kan si ifra at dette liker ho ikke, men ho gjør aldri noen utfall!

Jeg opplever at ho har liten interesse for andre mennesker, og bryr seg fort om helt andre ting etter en kort hilseprosess – det er forsåvidt greit, syns jeg. Og ho legger seg stille og rolig ned og venter på at matmor skal bli ferdig med å prate med den det nå måtte være. Da ho var mindre, strittet ho imot når vi skulle kjøre bil. Det var ikke det at ho ikke likte å kjøre bil. Ho ville bare ikke inn i bilen, men når ho først kom seg inn i buret sitt, la ho seg stille og rolig ned for å sove. Nå får jeg ho nesten ikke ut av buret etter at vi har vært ute og kjørt og vært på tur. Ho hopper villig inn i bilen, og legger seg rolig ned – men ho vil ikke ut igjen!! Jeg må virkelig jobbe for å få ho ut av buret….Snåling!

Dimma har nå begynt å fotfølge meg hvor enn jeg går. Etter at Glenna kom i hus, har det forsterket seg. Dimma er den som blir med meg når jeg setter meg på kontoret forann data’n på kvelden/natta, mens de andre to ligger på soverommet og sover sammen med matfar. Snorre i den minste senga; dvs. i Glennas, og Glenna i den største; dvs. i matmors!! Dem er nå så rare…

Vi har venta og venta på snø`n – og for et par dager siden kom det noen få hvite snøfnugg som la seg som et tynt teppe på bakken. Og selv om det ikke akkurat går ann å grave seg ned i snø`n, er bikkjene veldig fornøyde med det lille som er. Glenna har både smakt på`n, rullet seg i`n og til og med sklidd på den lille isen…..og viser klart at ho er en ekte islender i både hjerte og sjel!

I dag skulle jeg prøve å ta noen bilder som jeg kunne bruke til julekorta. At det skal være sååå vanskelig, da gett. Snorre og Dimma er jo ikke no problem å få til å sitte rolig, men den andre tøtta, da – ho vimser, flytter på seg, snur seg og…..jeg vet ikke hva ho ikke gjør….ho er i allefall ingen linselus når jeg vil at ho skal være det! Bare se her:

Og når ho ER linselus, er det selvfølgelig noe annet som mangler….

Som oftest blir det sånn her…..

Og sånn….

God Helg!

Ute på’n igjen….

2011-11-09T00:23:00.001+01:00

…..og denne gangen var det Ingridtjernet som stod for tur. Men nå er jeg neimen ikke sikker på hvem (Ingrid?) tjern eller (Tveter?) vann jeg har vært på – men fint var det, iallefall. I strålende solskinn og himmelblått, om enn litt småkaldt, pakket vi sekken og dro avgårde – jentene og jeg. Til tross for at jeg hadde skrevet ut veibeskrivelse på google maps, var det kronglete å finne fram. Jeg tror iallefall at jeg fant fram! Vi parkerte på en leirete parkeringsplass, og satte kursen bortover stien inn i skogen.

Det var en merkelig stemning, både litt uhyggelig og trolsk, og det spesielle lyset spilte fantasien min et puss mang en gang. Med bikkjene tjoret fast i magebelte, trodde jeg det skulle være enkelt å gå tur. Men neida, begge jentene synes det var så gøy å dra strikken i bandet helt ut, at det ble litt for mye av det gode. Det var slitsomt å få dem til å forstå at selv om vi gikk i skogen, gjaldt fortsatt regelen om å gå pent i band. Omsider roet dem seg – helt til dem fikk øye på vannet. Da var det full fart framover og førstemann uti. Enda godt jeg klarte å holde meg på beina…

Det var deilig å gå der helt alene å kjenne på stillheten. Ikke en lyd var å høre, bare ett og annet plask fra jentene når de lekte i vannet. Dimma hev seg uti og svømte rundt og rundt. Glenna stod på kanten og var velkomstkomitè når Dimma kom opp fra vannet. Dem var like mye på land som i vann, og jeg tror neppe dem merket at det var kaldt i vannet…..og med Pringles som brensel, ble det mye fart og morro!

Jeg glemte både tid og sted, og plutselig var sola på vei ned og det begynte å mørkne. Men FOR en anledning!!!!

Heldigvis hadde jeg hodelykta mi liggende i sekken, så lys ville vi få på tilbakeveien. Jeg liker ikke å si det, men jeg tror jeg begynner å bli litt prippen, for jeg følte meg slettes ikke vel der jeg ruslet bortover på stien med bare lyset fra hodelykta mi som veiviser. Rundt oss på alle kanter, var det jo blitt mørkt. Plutselig hørte vi et par smell – det hørtes ut som om det var noen som skjøt. Men jakta er vel over den nå? Redd ble jeg, i hvertfall, og jentene merket nok på meg at jeg ble usikker. Glenna holdt seg klistret inntil beinet mitt – snakk om å gå fot!!! Jeg ble sååå glad da jeg endelig fikk øye på bilen min…….

Lykken er å eie en, to er dobbelt lykke - tre er ikke en for mye….

2011-11-06T21:30:00.001+01:00

Noen ganger lurer jeg på om jeg har tatt vann over hodet, men så tar jeg meg i det. Selvfølgelig har jeg ikke det…..alt jeg har gjort er da vel gjennomtenkt og godt forberedt, ikke sant? MEN det er ikke alltid like lett å følge opp tre bikkjer som skal ha sitt, og ja, jeg kommer til kort noen ganger og det er noen ganger tøft å prioritere hvem som skal få hva. Men vet dere hva? Det ser ut som om bikkjene er fornøyde uansett hva matmor finner på…..

Nå er jeg inne i en treningsperiode med Glenna og utstilling. Glenna liker ikke at vi tar på bakbeina hennes. Veldig merkelige greier det der, for jeg har helt fra ho var valp, prøvd å venne ho til å bli tatt på, kjent på og undersøkt. Men bakbeina – dem er fortsatt hellige for Glenna. Enkelte ganger knurrer ho faktisk når jeg tar tak i bakbeinet hennes…og trekker det til seg litt sånn småforfjamsa og ser på meg…men jeg gir meg selvfølgelig ikke så lett! Go’biter og tålmodighet er det som må til fra min side, og go’biter og tilvenning for Glennas del. Da tror dere sikkert at det er et skikkelig pes å klippe klørne hennes? Neida, det er mye enklere. Da sitter min sønn med leverpostei-boksen og fòrer på, mens jeg klipper. Så enkelt, så! (Gruer meg til han flytter for seg sjøl, jeg…hehe…) Tannvisning er heller ikke så greit. Men nå har jeg funnet oppskriften på det. Jeg setter dem på rad og rekke ved siden av hverandre; Snorre først, deretter Dimma og til slutt Glenna! En etter en får vise tenner mot at de får en belønning….og Glenna er jo som bikkjer flest; ho hermer etter de eldre!! Smart, ikke sant?

Det “å gå pent” vet jeg at Glenna kan, men det er ikke alltid ho vil når jeg vil at ho skal gjøre det. Og det kan bli en utfordring. Dette ble egentlig litt feil, jeg mener egentlig det “å gå fot.” På grunnkurset lærte jeg masse om det å få bikkja til å gå pent, og Glenna og jeg mestrer det ganske tilfredsstillende, vil jeg si. Ikke i alle sammenhenger, som når det flyr en ukjent kattepus over veien eller det kommer en stor, rød lastebil (legg merke til det siste jeg sa….lurer på om ikke det er flere (les Dimma) her som har fobi for store, røde lastebiler…hmm….) men stort sett går det bra. Men det å gå fot med full fokus og kontakt – det må vi fortsette å trene på, for det går i rykk og napp! Og “stå” – det har vi trent masse på. Ho må stå før ho får vær-så-god lov til å spise, ho må stå før ho får vær-så-god lov til å gå ut døra, osv. Det går glimrende hver gang, men når ho plutselig skal stå sånn helt uten videre…vel, det skjønner ikke alltid Glenna hensikten med.

Og grunnen til all denne treninga, er fordi jeg har endelig bestemt meg for å kaste inn håndklæ og melde på Glenna på utstilling i slutten av desember i Letohallen. Jeg har blitt enig med meg sjøl at denne gangen er det jeg som skal stille ho, og jeg har en del prestasjonsangst i forbindelse med dette her, kan jeg vel si….Hjeeeelp!!!! Dette må bare bli en skrekkblandet fryd til slutt, håper jeg. For jeg er nemlig litt små-nervøs for at jeg må dra innover alene – bare Glenna og meg – vi to inni den store hallen alene sammen med “ørten” andre ukjente hundegærne-entusiaster…OMG!!

Hvis jeg kan sammenligne den ene tingen mennesker og bikkjer har til felles når det gjelder oss kvinnfolk, vil jeg nå påstå at Dimma har PMS!! Ho er ikke helt seg sjøl om dagen – litt treig, giddaløs og ikke så aktiv. Ho vil helst ligge å slappe av for seg sjøl, og blir irritert på både Glenna og Snorre hvis dem er litt høylytte og masete, og går vekk fra dem. Så nå er det nok snart løpetid her på løpende bånd… Blir slettes ikke forundra om begge jentene mine kommer til å løpe på samme tid – bare det nå ikke blir i slutten av desember!!! Men fortsatt er iver’n etter å trene rally stor for Dimma, og jeg stor-koser meg sammen med ho – for ho er så flink! Her om dagen dro jeg opp på barneskolen like ved der jeg bor, for der er det belysning i skolegården på kvelden samt de har tegnet opp rundinger og streker i skolegården som er fine å bruke i treningen. Det var da jeg innså at jeg er nødt til å få til en mer strukturert rally-trening med Dimma. Så nå har jeg lamineringsmaskin her på hjemlån fra Nisec, og laminerer alle skiltene i klasse 1. Heretter har jeg ingen unnskyldning for ikke å trene! Håper det er noen klubber i nærheten som starter med faste rally-treninger etter hvert. Fram til dess, får jeg hive meg på sporadiske rally-treninger som dukker opp på min vei…..

Jeg får vel si litt om Snorre-gutten min, også. Han har såvidt begynt å trene rally, han også. Snorre er hakket ivrigere enn Dimma, og er så ivrig at det lett kan gå litt fort i svingene. Men jeg er utrolig heldig som har så lærevillige og ivrige bikkjer! Det merkes at Snorre at er kastrert og at han drar på åra. Pelsen hannes er ikke som før. Nå har han mye floker, og synes ikke det er noe ålreit å bli gredd. Han springer unna. Mulig flokene gjør vondt, og når jeg grer, gjør jeg vondt verre. Det er nesten så jeg har lyst til å hente fram barbermaskinen…..

Så en glad-melding for alle AG-ivrige hunde-eiere i Fredrikstad, deriblant meg sjøl. Fredrikstad og Omegn Brukshundeklubb har nylig kjøpt inn AG-utstyr og startet AG-treninger denne uka her. Dessverre jobbet jeg de dagene klubben hadde treninger, men jeg lurær nå på om ikke jeg bør ta meg en tur til neste uke. Det er morsomt når hundeklubber får det til, og for meg er jo dette midt i blinken – jeg som har etterlyst AG i nærmiljøet. Moss er litt langt unna, se…hehe..

OKEY – ha en fin, fin uke!!

Blanda drops….

2011-11-01T23:17:00.001+01:00

Tenk at Glenna har blitt 7 måneder allerede! Ho vokser seg til å bli ei flott islandsdame, og det merkes sånn smått at det blir færre og færre valpenykker for hver dag. Men jeg kan fortsatt skimte den lille røver’n min i ny og ne, egentlig ganske ofte, når jeg tenker meg om. Ho henter fortsatt sokker fra vaskerommet og sprer dem rundt omkring i hele huset, men dem er jo fort gjort å pelle opp. Likedan dorullene som innimellom ligger i tusen biter på gulvet – det er da så lite. Den istykkertygde internettledningen til guttungen, snakker vi ikke om….Men da ho stakk av bortover veien da vi skulle på skogstur, det er alvorlig og ikke så heldig, men kjempe-flaks for oss at det ikke kom noen biler. Glenna er nemlig stokk døv for tida. Mulig det kan ha noe med at vi ikke har trent nok på innkalling?

Grunnkurset er avsluttet, og det er nå meningen at vi skal fortsette treningen på egenhånd. Det går i rykk og napp, alt ettersom det passer. Men kontakten oss imellom styrkes for hver go’bit ho får, og Glenna viser mer og mer at ho er glad for å se oss, ho gir mer respons når vi snakker/tuller/leker med ho, og det er framskritt. Jeg begynner å ane at det finnes en lærevillig og ivrig islenning i Glenna. Juhuuu…

Glenna orker det utroligste, og er nå med på langturene våre. Det er sannelig ikke lett å få til å gå med dem alle tre samtidig, så nå konsentrerer jeg meg om å lære Dimma og Glenna at vi skal gå pent når vi er på tur. Dem to konkurrerer (og sloss) hele tida med hverandre; hvem som kommer først fram, …..men konsekvent som jeg er….hehe… – det er veldig kjedelig å gå ett skritt fram og to tilbake!!

Duo-kobling….ikke lett å komme først fram, da…hehe…

Typisk jentene…..VANN!!!

Fram til Glenna kom til oss, var det ingen bikkjer i senga. Nå har vi alltid ei bikkje i senga!! Ho strekker seg lang som ho er, snorker og koser seg. Snuser litt i ansiktet mitt, for så å legge ansiktet sitt inntil mitt. Ååååå, så herlig! Jeg elsker det!! Men det sier jeg vel fram til ho begynner å røyte, eller når ho får løpetid – da blir det nok slutt på sengekosen…….men fram til det, så kosær vi vårs!

Og Glenna har blitt B-hund – akkurat som dem to andre! Det har vært viktig for meg å lære Glenna at ho skal følge døgnrytmen min. Jeg har til og med overdrevet litt, for at ho skal lære seg at på soverommet skal det være ro, uansett når tid på døgnet vi ligger der. Jeg som liker å jobbe natt, må ha bikkjer som sover sammen med meg når jeg kommer hjem fra nattevakt…. Og nå er det i boks! Så nå er det bare å få seg en nattevaktsstiling, da.

Det er høst i Østfold, også….Pernestangen for 2 dager siden…..

Black Magic Women….

Gode venner……

Jeg ser deg….

Ha en fin uke der ute!

Helvetes stedsans…

2011-10-19T04:14:00.001+02:00

….eller fraværende stedsans, er vel mer riktig å si! På ettermiddagen i dag bestemte jeg meg for å ta med meg Glenna ut på tur alene, og bestemmelsesstedet denne gangen ligger i Halden, nemlig Elgåfossen. Elgåfossen er en del av Enningdalselva, og er Østfolds høyeste fossefall. Den måler hele 46m. Det måtte ikke være så alt for langt unna, for jeg ville unngå å gå på ukjente veier når det ble mørkt. Og litt sent på ettermiddagen var det jo siden klokka allerede var fem…..

For en stund siden kjøpte jeg ei bok som beskriver 100 forskjellige turer rundt omkring i Østfold og Bohuslän i Sverige, og det var i den jeg oppdaget Elgåfossen. Det står en knapp veibeskrivelse dit i boka, og dessuten har jeg jo GPS’n i bilen, så jeg satset på at det skulle gå rimelig greit å finne fram. NOT! Jeg kjørte jo feil, jeg, og havnet i Sverige!! Dum som jeg var, kjørte jeg mot Prestebakke og videre mot Kornsjø. Det var der jeg bomma, for jeg skulle IKKE kjørt den veien, men den andre veien som var mot Holtet. Det ble en lang biltur for den flinke jenta mi, og tålmodig som ho er, hørte jeg ikke et knyst fra ho på hele turen. Da jeg omsider kom til svenskegrensa, var det nok på tide å snu, ja. GPS’n skjønte jo ikke en dritt, og ikke jeg heller….Og hvor endte vi så til slutt? FREDRIKSTEN FESTNING! For tur skulle det jo bli, okke som, for det hadde jeg lovt lille-mor baki bilen.

Siden denne turen stort sett ville bli på fine veier, bestemte jeg meg for å trene Glenna litt på det å gå pent i band, først og fremst. Det tok noen skarve minutter før Glenna overga seg, og gikk villig med på at det var best å gå framover uten å stramme i bandet. Utrolig kjedelig å gå ett skritt fram og to tilbake, vet dere. Vi trente på sitt og bli, å gå fot og utgangsstilling, på plass. Jeg prøver iherdig å forberede oss på det som skal skje på siste kurskvelden, som er i morra. Instruktøren informerte oss sist gang at på siste kurskveld skal vi gå en litt lengre tur, gå sikk-sakk mellom de andre ekvipasjene og da helst med god kontakt, og til slutt skal vi trene på innkalling. Glenna og jeg er ikke helt DER, lissom…. Da økten var ferdig, begynte vi å utforske festningen….

Det ble mørkt som natta mens vi var der, og tro det eller ei, vi møtte på en gjeng som fikk omvisning rundt på festningen av en staselig kar kledd i uniform. Glenna var veldig usikker på om ho skulle skremme dem, og begynte å små-boffe litt, men siden ingen av folka syntes ho var noe interessant, mista ho heldigvis fort interessen for dem, også. Puh….Men det VAR mye skummelt der for en så liten tass som ikke har vært der før. FEIL! Det har ho, men da var det dagslys og en haug med sykkel-folk overalt. Jeg hadde rent glemt at vi var og så på Grenserittet på sensommer’n, jeg…Glenna og jeg tok den ene trappa etter den andre, gjennom den ene åpningen etter den andre, og til tross for beslysningen, var det vanskelig å se hvor vi tråkka. Vi kom oss opp på toppen, og der hadde vi god utsikt over Halden “by night.” Jeg lekte meg litt med kamera, bare se her…

Fredriksten festning

VIS LYSBILDEFREMVISNING

LAST NED ALLE

Fredag forrig uke hadde jeg valgt ut et annet sted fra den fine tur-boka mi. Røsnesåsen ligger i Halden, det også, og her ble det en skikkelig skogstur. Da var både Glenna og Dimma med, og målet var å se en gammel kongegrav. Den var bygd opp av en haug med steiner som faktisk var pent dandert, og på toppen var den tildekket av en megastor steinhelle. ( Glemte å ta bilde….) Jeg fulgte stien videre til jeg kunne skimte vannet mellom trærne. Her er det utsikt til fjorden med Hvalerøyene og Fredrikstad. Min stedssans som er lik null, lurer på hvor i all verden er Fredrikstad??? Denne turen må jeg visst ta om igjen, for da jeg kom hjem og tittet i boka, oppdaget jeg at jeg har gått “glipp” av flere ting, bare fordi jeg valgte “feil” skogssti. Da har vi noe å glede oss til, vet jeg. Bjørnehule, og en grotte i en “Trollskog!”

Røsnesåsen

VIS LYSBILDEFREMVISNING

LAST NED ALLE

Torsdag forrige uke var det kjempe-flott vær med en strålende gul sol som varmet. Hva er vel bedre enn å pakke bikkjer, kamera og ryggsekk i bilen for en tur til Dusa? Jeg lar bildene tale for seg.

Dusa

VIS LYSBILDEFREMVISNING

LAST NED ALLE

Grunnkurset i Rally var ferdig før høstferien, så nå blir det til at Dimma og jeg trener litt på egenhånd her hjemme. At Dimma er flink, vet jeg jo, men at ho skulle synes at rally er sååå gøy, er en kjempe-positiv opplevelse. Vi trives på rally-banen, kanskje litt mer enn vi gjorde på agility-banen, og vi håper at det kan bli noen treninger på oss sammen med andre rally-entusiaster etter hvert. Først skal Glenna og jeg komme oss i mål med hverdagslydigheta, og vi skal melde oss på flere utstillinger etter hvert. Jeg lurer litt på den som er i Letohallen like før nyttår……

Vi snakkæs!

Gullongæne

2011-09-27T01:45:00.001+02:00

En kort oppdatering…

2011-09-22T16:19:00.001+02:00

Ja, da er denne ukas kurs vel overstått. Tirsdag var det rally med Dimma. Vi er bare to ekvipasjer igjen på kurset, men til gjengjeld får vi ekstra god instruksjon og masse, masse trening. Litt synd er det jo at Nina og Kero ga seg, men sånn er det bare innimellom. Dimma og jeg er så absolutt hekta på rally, og Dimma stråler som en sol når ho skjønner at det er rally vi skal trene. Jeg stråler sikkert like mye jeg, også. Litt fikling i førsten blir det jo med litt små-bjeffing og fokus på helt andre ting enn banen, men så sier det “pang” og Dimma og jeg er helt på nett – jenta mi har FULL FOKUS og en iver som gleder meg enormt! Forrige gang gikk vi en hel bane, og det gikk ganske så bra, synes jeg. Her er det jo bare trening som gjelder, for Dimma er lett å føre siden vi har godt innarbeidet hånda som target. Nå har vi visst bare en gang igjen på kurset, så blir det egentrening deretter.

I går dro Glenna og jeg på grunnkurs. Glenna er så annerledes enn Dimma, og jeg må bare ta meg sjøl i nakken og bare innse at jeg nok må jobbe litt mer med Glenna enn det jeg har behøvd med Dimma. Glenna er super-flink og lærer både fort og villig, men jeg må jobbe mye for å beholde hennes fokus på meg. Glenna er jo fortsatt valp, og da er det selvfølgelig så mye annet som er mye, mye mer spennende enn matmor. Det vi i allefall må trene masse på, er å gå pent i band sammen med andre hunder. Glenna er jo rene bajasen der ho springer fram og tilbake ut til sidene, ned i alle vanndammer og sølepytter ho ser…. Det blir ett skritt fram og to skritt tilbake. Merkelig at ho ikke snart synes at det er kjedelig at jeg hele tiden stopper og går tilbake. Når vi går turer her hjemme, er Glenna rene engelen! Rusler stille og rolig ved siden av meg, snuser, lukter og ser, og bandet er hele tiden slakt. Så da får jeg vel ta bilen fatt og kjøre til steder med masse forstyrrelser, og trene, trene og trene. Ellers kan Glenna fint sitt og bli, og jeg kan gå rundt ho mens ho sitter rolig. Dekk begynner å komme på plass – da er det bare innkallingen igjen. Og Glenna er DØV! I hvertfall nå. Spørs om det ikke er noen hormoner som herjer i den lille kroppen, så jeg tar det hele med ro og venter til ho er klar. Ingen vits i å mase på en DØV hund!!! Men forskjellige triks, det kan ho. Jeg har jo helt fra børjan trent med hånda mi som target, og Glenna er like lett å føre som Dimma. Glenna kan både snurr og spinn, og snart sikk-sakk. Gi labb og sånn er det lenge siden ho lærte. Det er mye moro med hund og triks, bare en lar fantasien få råde….Men aller først skal vi konsentrere oss om å gå pent i band. Neimen om jeg har lyst til å møte opp neste uke på kurs, og Glenna fortsatt herjer som en villhund!

Her hjemme har høsten kommet og tatt oss for alvor. Det blåser og regner, og temperaturen synker stadig nedover på måler’n. Til helga må vi høste epler og pærer, hvis vi i det hele tatt skal få noen før de råtner eller blir spist av rådyra (eller elg). Agility-banen er ryddet bort for vinter’n. Det ble jo ikke noe særlig med ag-trening i år heller, men til neste år…..og sånn kan jeg vel fortsette med å si år etter år, men banen står nå der, da i hvertfall. Blir det pent vær til helga, får gressklipper’n ta seg en siste runde rundt her, og riva får røske med seg de bladene som allerede ligger og danser på bakken. Så er vi vel klare for vinter’n – igjen……

I dag fikk jeg Borge Menighetsblad i posten, og jeg fikk derfor så lyst til å dele med dere litt gammel historie. Når jeg ser ut gjennom stuevinduene, ser jeg rett over jordene bort på Borge Kirke. Borge Kirke feirer 150 år i år – altså ingen spesielt gammel kirke, men det kommer av årsaker som at den en gang brant ned og ble plyndret og ødelagt. Jeg har ofte brukt kirken som motiv når jeg har øvd meg på å ta bilder. Dette bildet tok jeg høsten for 3 år siden.

Historien er som følger, og direkte avskrift fra Borge Menighetsblad:

Borge middelalderskirke brant i 1660; bare murene stod igjen. Svenske soldater som hadde slått leir på sletta mellom Ophus-Hunn og kirken, hadde tent bål og i den sterke vinden antente gnister kirken. Kirken ble bygget opp igjen, og senere, i 1697 fikk kirken et vesttårn av bordkledt bindingsverk. Under krigen 1716-1718 ble den plyndret og ødelagt av svenske soldater. Sogneprest Johan Cold skrev: “ I 1716 da fienden hadde røvet vokslysene, ble nye kjøpt for 6 riksdaler. Prekestolen og fonten var så medtatte av elde og brøstfeldighet at nytt måtte skaffes. Den nye prekestol og font er et herlig treskjærerarbeide. Billedhugger Niels Skjellin fikk for dette 34 riksdaler 1 ort 18 skilling.” Kirken ble plyndret på nytt i 1718.

Jeg bor da på stedet kalt Ophus, og adressen er Skjelinveien. Jeg kan levende forestille meg kampen som foregikk nede på jordene mellom vårt hus og kirken den gangen for lenge, lenge siden…..

“Pluggen” og vi

2011-09-15T00:36:00.001+02:00

Glenna blir innimellom kalt for “pluggen.” Kjært barn har mange navn, vet dere, og denne jenta her har maaaange……”pluggen, tøtta, terroristen, monster, nutta, lillemor, den lille, valpen, rampen, GULLET, VAKKER”…..Pluggen har blitt til fordi jeg ser nå at ho er skikkelig valpete i kroppen. Litt blubbete, småfeit og bare helt skjønn! Ho spiser ikke så mye, så jeg vet jo at ho ikke får for mye mat og at ho er i litt for godt i stand av den grunn. Ho er rett og slett bare en VALP!

Og ho er en norsk valp! I dag kom nemlig omregistreringspapirene fra NKK. Bedre sent enn aldri!

Og ho er rett og slett en nuddelig valp!

Som rett og slett har blitt en stor valp!

Og de fleste kjenner vel igjen disse to her?

Og disse tre?

SOLBU

Og resten sier seg vel sjøl, ikke sant? Det er ikke så vanskelig å skjønne at vi har vært på hytta til Hilde i helga som var. Nå er det 1 år siden sist vi møttes på Solbu, og det var like gledelig og hyggelig denne gangen, også. Det blir mindre rundering for hvert år, men til gjengjeld blir det mer av andre ting. Det ble litt tid til overs for litt spor, rally, lydighet og masse, masse sosialisering. Jentene mine og jeg synes det er gøy å være på tur sammen, og vi koser oss når vi kjører avgårde i den fine, nye bilen min med alle duppedingsene og finessene. Og det var sååå artig å hilse på Ullf og jentene hans på Bergheim, men tenk at jeg glemte å inspisere Olabu, da dere….MAKAN!

Hjemme igjen, og kurs!

I går var Dimma og jeg på kurskveld nr 3 i rally. Vi var bare to som møtte fram, men det gjorde ikke noe. Vi fikk i allefall trent masse og effektivt, og instruktøren både filmet oss og tok bilder underveis. Jeg fikk noen “aha-opplevelser” da jeg så meg sjøl i situasjonen, og det var i grunnen kjekt å se hva jeg gjør feil. Dimma var en drøm å ha med seg denne kvelden. Ho var kjempe-ivrig og vi hadde fin kontakt nesten hele tiden. Det er tydelig at Dimma liker rally!! Bare se her:

Foto: Carola M Pilzer Brusevold

I dag har Glenna og jeg vært på grunnkurs, kveld nr 3. Jeg føler liksom at jeg ikke helt har funnet helt ut av det med Glenna. Noen ganger har vi super-kontakt og ho elsker go’bitene ho får. Andre ganger, som i dag, er vi ikke på nett og ho synes ikke go’bitene smaker noe særlig. Vi har lissom ikke fått det ordentlig til i kveld. Vanligvis når vi går tur, er ho flink og går med slakt band, og drar egentlig veldig lite. I kveld da vi gikk tur med flere hunder og eiere, var ho helt annerledes. Ho dro i bandet, og maste veldig. Ville ikke ha go’bit, så den slutta jeg med å tilby – og belønnet henne heller med at ho fikk lov til å komme seg til den flekken eller den flekken når ho slutta å dra i bandet, og omsider etter X antall sekunder endelig søkte kontakt i form av et ørlite blikk på meg. Når jeg har fått knekt koden, håper jeg at Glenna blir like ivrig til å jobbe som Dimma. Inntil det, må jeg prøve å gjøre meg bedre kjent med Glenna. Ho er både flink og lærevillig, det er ikke det…..men vi finner ikke det rette drivet, ennå. Og så har vi vel ikke trent masse nok sammen. Så heretter skal jeg prioritere Glenna litt framover……

Ha en fortreffelig uke!

PS. Det er deilig å være gress-enke innimellom, også……

Rally-kurs og Grunnkurs

2011-09-08T02:12:00.001+02:00

I forrige uke begynte vi kurs. Dimma og jeg på rally, og Glenna og jeg på grunnkurs. Jeg var litt i tvil om jeg skulle gå valpekurs først med Glenna, men fant ut at vi like gjerne kunne hoppe i det å starte rett på grunnkurs. Av tidligere erfaring, vet jeg jo at en islenning er lærevillig og lett å jobbe med, og bare jeg er like flink som mine hunder, vil det gå av seg selv! På grunnkurset er vi en gjeng hunde-eiere som er like forskjellige som vi har forskjellige hunder. Disse folka her har hunder som har innlært adferd som man helst vil ha bort, som f.eks. det å hoppe på folk, drar i båndet, mangel på kontakt med eier, osv. Selv opplever jeg jo at Glenna ikke alltid er helt der, for ho er jo bare en valp på 5 mnd. Ho har ikke rukket å lære seg slik adferd…eller jeg har ikke latt ho få lov til å lære seg slik adferd, mens andre tingen er selvfølgelig gull verdt å trene på. Som f.eks det å gå forbi en haug med papptallerkener med go’biter. Skal jeg eller skal jeg ikke forsyne meg uten å få klarsignal fra matmor?? Hva lønner seg, mon tro??

Og ulikt syn på treningmetoder luftes stadig vekk. Jeg må innrømme at jeg noen ganger undres over enkeltes metoder og syn på hvordan man skal oppdra hunden sin. Vel, vel…..mitt syn og min metode er heldigvis i tråd med det instruktøren har på kurset, og det holder for meg! Og jeg får innimellom noen aha-opplevelser, og er veldig takknemlig for alle oppvekkere jeg får underveis på kurset.

I forrige uke på grunnkurset begynte vi med å lære hunden å vente i buret i bilen til den får klarsignal for å gå ut, for så deretter å ta kontakt med eier med en gang den er utenfor bilen. Her fikk jeg en oppvekker….Da Dimma og jeg kom til første rallykurskveld, var ho spinnvill og kjempe-utålmodig. Ho dro i båndet, bjeffet og oppførte seg akkurat sånn som ingen eiere ønsker å ha det i møte med nye mennesker og hunder på et nytt sted. Jeg visste jo hvorfor ho oppførte seg sånn, og jeg har “bortforklart” det med at ho er så ivrig etter å gjøre aktiviteter sammen med meg også bla…bla …bla….Enda jeg innerst inne VET at Dimma mangler rett og slett selvbeherskelse, og jeg mangler kontroll på ho i slike situasjoner, og gammel lærdom er rett og slett glemt. Glemt for lenge siden var grunntreninga jeg holdt på med Dimma da ho var valp. Sitt og vent og kontakt og værsågod før ho får lov til å gjøre noe. DERFOR – det er kjempe-lurt at jeg går på grunnkurs med Glenna samtidig med rally-kurset, for nå kan jeg overføre lærdommen fra grunnkurset over til å bruke på Dimma. Det var gjort på et blunk, for fra tidligere har vi jo trent inn dette – det ligger bare noen år tilbake i tid. Så da vi kom på rallykursets 2 kveld, oppførte Dimma seg eksemplarisk i nettopp denne situasjonen. Og ja, jeg har tenkt tanken at kanskje det er Dimma som burde gå på grunnkurset….hehe…..

Glenna er i hvert fall kjempe-flink på kurs. I førsten syntes jeg ho var litt vanskelig å få kontakt med, og å få henne til å opprettholde kontakten, men det hjelper for hver gang vi trener. Det er i allefall ikke mangel på iver fra Glennas side, og med gode nok go’biter, skal vi nok få det til. Vi trener på å gå pent i band, vente på “værsågod-signal”, masse fokus-trening, sitt og bli med omvendt lokking.

I går trosset vi værgudene, Dimma og jeg, og dro på rallykurs i øs-pøs regnvær og masse vind. Godt påkledd med regntøy og gummistøvler, dro vi avgårde 1 time før kurset skulle starte, for å forberede Dimma og meg til møtet med de andre deltakerne på kurset. Ikke ville vel jeg har en ukontrollert hund en gang til!! Fokus nå var å trene på det å bli i bilen, vente på signal og fokus på meg når ho var ute av bilen. Først dro vi opp på parkeringsplassen til Vetatoppen hvor jeg visste det ikke ville være folk, men det var det. En bil sto parkert der med et menneske inni. Pytt, pytt - nytt sted var det okkesom for Dimma. Jeg repeterte øvelsen 3-4 ganger, og Dimma var super-flink. Deretter kjørte jeg bort på kjøpesenteret Amfi Borg. Jeg gjentok øvelsen der 3-4 ganger, og det gikk fortsatt uten at Dimma oppførte seg “ufint.” Vi avsluttet med å gå bort til hovedinngangen, og der stod vi en liten stund og så på alle folka som ivret avgårde både inn og ut kjøpesenteret. Dimma satt og hadde full fokus på meg stort sett hele tiden. Så dro vi på kurset.

Vi er bare 4 deltakere på kurset, men jeg synes ikke det gjør noe, jeg. På kurset har vi til nå gått gjennom en del ulike øvelser, og jeg merker fort hva jeg gjør galt. Jeg er ikke flink nok til å si/gi kommando samtidig som vi skal utføre øvelsen. Jeg merker at jeg har problemer med å finne rett kommando. Og jeg må bli flinkere til å gjøre meg interessant for Dimma sånn at ho velger å beholde fokus på meg. Derfor er det super-viktig for meg at jeg har excellente go’biter til Dimma, men selv dem kan ho spytte ut på enkelte dager, altså. Dimma er nemlig ikke enkel å gjøre til lags. Så min hjemmelekse blir i tillegg til å trene på øvelsene, å finne ut hvilke kommandoer jeg skal bruke i hvilken sammenheng, og fortsette min leting etter verdens beste go’biter til Dimma, ut fra hennes synspunkt, da…..Hmmmm…..

I forrige uke hentet jeg den nye bilen min, Citrôen C8. Den er nesten helt maken til den forrige, bare at den er nyere og det er et annet merke, men fargen er den samme!!! Og jeg har registrert den som varebil denne gangen, og ikke som personbil. Jeg er veldig fornøyd, må jeg si, og jeg elsker at jeg har varme i forsetet igjen. Det blir godt å varme rompa på kalde vinterdager. Denne utgaven her har litt flere “finesser”, også, og barnslig som jeg er, synes jeg det er ekstra stas, selvfølgelig. Liker forresten veldig godt det å ha “kjøleboks” til drikke….. En liten ulempe er at jeg mangler matte å ha bak i bilen. Det blir “glatt” med vegg-til-vegg-teppe for hundebura, og jeg har allerede opplevd at Glenna og buret har forskjøvet seg framover når jeg har bremset. Heldigvis ble ho ikke så redd, bare litt forfjamset, og jeg lot som ingenting, jeg….Så jeg må spesialbestille en gummimatte til å ha baki, og det litt fort! Inntil videre får jeg prøve å stabilisere bura så godt jeg kan med andre hjelpemidler.

Til helga skal vi på jente-tur! Da skal Dimma, Glenna og jeg dra avgårde på egenhånd i ny bil og med han “Jørgen” både godt synlig og godt hørbar. Vi jenten skal på fjellet og hilse på andre gode hundevenner! Nå er det jammen 1 år siden sist!! For Glenna blir jo dette en helt ny opplevelse, men for Dimma og meg, blir dette et gledelig gjensyn!

Ha det så lenge!

Bare litt babbel…..

2011-08-30T04:48:00.001+02:00

Det regner og det regner her på Ophus, men i helga hadde vi faktisk et lite opphold med sol og varme i noen timer. Da var det et “must” å være ute.

Glenna, som forøvrig ELSKER å være ute, sprang lykkelig rundt på plenen og ertet Dimma til lek. De hoppet og spratt, rullet rundt på plen og beit hverandre i ørene, labbene, viste fram masse fine tenner….

Snorre gikk i sin egen lille verden og snuste i det ene øyeblikket på alt fra bittesmå insekter til store stener med masse gode lukter fra rådyr og sikkert elg også for den saks skyld, for så å sette i gang med et vannvittig “show” på plenen – nærmest helt spinnvill - for å jage bort en “megasvær" fugl!! (les: fly).

Som sagt, alt var som normalt og vanlig her på Ophus. Sjøl syntes jeg at det var en gylden anledning som bød seg for å ta noen bilder av de vakre islenningene mine, og med kamera i hendene og masse go’biter i lommene, svinset jeg rundt mine firbeinte på jakt etter dagens blinkskudd!

Inn i “skaurabben” bar det, og tenk at en haug med greiner kan være så interessant. Den ble undersøkt fra ende til annen og ikke et sted ble glemt.

Glenna hoppet først opp og så ned, snuste litt oppe og snuste litt nede – aktiviteten hennes holdt et høyt nivå, så henner var det jammen ikke lett å få fanget i linsa!!

Snorre var litt mer bedagelig av seg, og lot seg villig bli fotografert, og så lenge det havnet en go’bit i munnen hans, var alt helt okey.

Dimma er den fødte modell - så enkel å jobbe med og alltid så perfekt!!

Magnus lurte fælt på hva vi drev på med, og krevde sin del av oppmerksomheta han, også. Han ville aller mest ha kos og prøvde å innynde seg hos både Dimma og Snorre.

Han klarte det nesten, men så kom

“MONSTERTERRORISTEN,”

og Magnus sprang for harde livet det han maktet

……VEKK.…

Men utfordret skjebnen stadig vekk da han var så nysgjerrig at han bare måtte bort å se på hva islenningene holdt på med hele tida – heldigvis holdt “den lille” seg i skinnet og Magnus fikk ferdes rundt sammen med oss i fred og ro heretter. For en lykke for Magnus pus!!

Den eneste som manglet, var Josefisefine. Og grunnen til det fant vi ut litt senere da Simon gikk ned i garasjen. Der oppunder taket på en bjelke satt lille Josefine og ventet på at noen skulle hjelpe ho ned og slippe ho ut fra fengselet. Ho nærmest skalv av glede over å se Simon – så det endte jo godt likevel da for Josefine.

Timene fløy avgårde, og jeg skiftet mellom å betrakte de firbeinte og å ta bilder av dem i aktivitet eller ikke i aktivitet. For en innholdsrik dag uten at det skjedde noenting som helst!!

Så over til noe mer hverdagslig igjen. Glenna vokser og vokser, og oppførselen hennes endrer seg i takt med at kroppen vokser. Jeg er faktisk usikker på om ho er litt tjukk, eller om ho rett og slett bare er en kraftig islenning. Jeg er jo vandt til Snorre og Dimma som ligger i ytterkanten av hva som er idealet for en islenning, Snorre litt for stor og Dimma litt for liten, så det er mulig at jeg får et litt forvrengt bilde når jeg ser på Glenna…Til tross for de store øra hennes, synes jeg ho nå begynner å bli ganske så fin! Og gradvis lærer jeg mer og mer å lese Glenna og hennes sinnsstemning og det ho vil. Heldigvis har ho et herlig hundespråk ho, også, og det er en fryd å sitte å se på åssen Glenna og Dimma kommuniserer med hverandre. Dessverre er ikke Snorre så flink der, men han klarer nå hvis han vil – men han er stadig vekk litt for ivrig til å bruke det verbale framfor det non-verbale språket.

“Den lille” har nå tilpasset seg meg og min døgnrytme, så nå er vi oppe lenge om natta og sover lenge om morningen. Det er slutt på å våkne kl. 06 og mase etter mat – nå sover vi til klokka i allefall nærmer seg 11 – og maten er det ikke så farlig med lenger. Ho har slutta med å sitte forann benken å boffe. Nå er det nesten så jeg begynner å bekymre meg for at ho skal bli like kresen i matveien som Dimma. Selv om ho bruker god tid på å spise maten sin, spiser ho opp hver gang, i alle fall. Glenna er så forsiktig så forsiktig når ho tar go’biter fra hånda mi. Jeg kjenner aldri at ho biter etter dem selv om ho blir ivrig – og ho smatter høylytt! En herlig høylytt smatting hver gang ho får noe godt i munnen sin. Og ho sparker godt i fra seg etter at ho har tissa eller bæsja – ho strekker godt på beina og langer ut så gresstustene flyr avgårde. Så herlig å se på! Den lille jenta mi begynner å markere at ho blir eldre!!

Det er ingen sak for Glenna å gå runden til Dimma og meg oppi skauen. Ho henger med og er så utholdende atte. Så nå er det på tide å gjøre turene litt mer krevende enn en rett grusvei og sandvei. I dag, for eksempel, klatret vi litt oppover i fjellet og gikk i ulendt terreng. Her gjaldt det å balansere på glisne trerøtter og våte, glatte steiner. Vi måtte traske gjennom bekker og vanndammer, og det var leire overalt vi gikk pga alt regnværet. Det var tungt, men Glenna var en ivrig friluftskjempe og holdt ut. Det var enda godt at jeg var så framsynt at jeg hadde kjørt bilen opp grusveien til skauen. Vanligvis går vi, men i dag skulle vi som sagt ta en mer krevende tursti, og valper er som sagt ikke så flinke til å si ifra sjøl…..

Det å gå tur med både Glenna og Dimma samtidig, er dødfødt. Glenna skal absolutt gå tur med Dimma sjøl, og nibiter i bandet til Dimma og drar ho bortover. Helt på trynet, spør du meg, for sånn kan vi jo ikke ha det! Det blir lenge til jeg prøver på igjen. Først må “den lille” mestre å gå pent i band sjøl, før ho begynner å gå med andre!! Snorre er priviligert og får gå sammen med matfar. Hver gang Snorre har gått tur, ligger det flere kg sand igjen på gulvet etter han. Det er bare Snorre som klarer å bli så møkkete – ingen av jentene blir såå møkkete, tør jeg påstå – men så har jo Snorre dobbelt så mye pels, og da…..

Tenna til Glenna danser bortover gulvet. “Klirr, klirr,” sier det når ho spytter ut tenner som har løsnet. Først trodde jeg at ho hadde hentet seg en sten og puttet den i munnen. Men nei da, det var den ene jekselen hennes som valset bortover gulvet. “Den lille” skifter tenner i takt med at ho vokser, det er ganske så sikkert. Jeg har aldri opplevd å finne så mange tenner etter tannfelling på en hund, som det jeg gjør nå med Glenna. Ho utmerker seg på mange vis, den lille jenta mi.

Og ho elsker å hente ting. I går fant jeg trusa til Daniel under kontorstolen min, og jeg fant sokkene til Rune ute på gårdsplassen. Jeg finner doruller i stua, på soverommet og ute på plen som ho har hentet fra søppelbøtta inne på do, og håndklær og kluter ligger strødd rundt omkring i hele huset. Men ho biter aldri i stykker noe – jo, dorullene ender som regel i tusen biter. Som oftest bare drasser ho rundt på tingene, og legger dem i fra seg der ho finner det for godt. Og det er heldigvis lenge siden ho har kommet med mus og fugl i kjeften…..

Det er i allefall ikke kjedelig her med Glenna i huset, og ho beriker dagene mine med det ene påfunnet etter det andre. Noen litt mer gale enn andre, og noen mer irriterende enn andre og noen rett og slett så morsomme at jeg holder på å le meg i hjel. Takk for at du er du, Glenna!

Ha en riktig så fin uke!

Den store dagen….

2011-08-22T19:29:00.001+02:00

Ja, så var det endelig vår tur. I går stod vi tidlig opp og gjorde oss klare for en biltur mot Harestua, nærmere bestemt rasespesialen 2011, Glenna og jeg. Med sommerfugler i magen, og en litt dårlig følelse over at vi skulle ha trent så mye, mye mer på “å stå, gå pent i ringen og kontakt“, satte jeg en noe motvillig Glenna i bilen. Glenna synes ikke at det er noe ålreit å dra avgårde uten Snorre og Dimma, og i det hele tatt stritter ho imot når vi nærmer oss bilen. Men når jeg først har fått ho inn i bilen, legger ho seg ned og sovner som den engelen ho er! Heldige meg, så hadde jeg “ansatt” Tina som handler for Glenna, så jeg gruet meg i allefall IKKE til å gå i ringen.

Etter å ha kjørt fra sol og pent vær gjennom duskregn og til overskyet oppholdsvær, kom jeg omsider fram til bestemmelsesstedet….etter å ha kjørt feil i allefall EN gang! Uvant som jeg er med utstillinger, var min bagasje heller minimal og mangelfull, fant jeg ut etter hvert…hmm…Jeg hadde glemt vaksinasjonskortet til Glenna, varm jakke og REGNTØY!! Det meste ordnet seg, heldigvis…Vaksinasjonskortet ble fakset hjemmefra til Marianne, jakke lånte jeg av Ellen og da det begynte å regne, fikk jeg sitte under markisa på bobilen til Ellen. Jeg må innrømme at jeg følte meg ganske uforberedt og stresset innimellom, men det bedres vel etter hvert som jeg får vært på flere utstillinger. Jeg må visst lære å slappe av…hmm..Det var forøvrig kjempe-koselig å sitte der å skravle med Ellen, Berit og Vibecke. Frøya og Odin satt i samme bur og var så snille, atte…Glenna, ja Glenna hoppet rundt og snuste på alt som ho fant på bakken. Et par ganger hoppet ho opp på fanget til Ellen, og Vibecke fikk visst merke det ho, også…klissbløt som Glenna var..hehe..…

Vibecke, Ellen, Berit, Frøya og ….og en ledig stol til meg….+ Hans-Thollef t.h.

Tina skulle ta bilder av hundene som var på spesialen, så da registreringen var i orden, langet vi bort til foto-teltet. Det var ikke lett å få tatt bilde av Glenna, men jeg håper Tina fikk til i allefall ett som var fint. Tina og Glenna gjorde seg kjent med hverandre, for dem skulle jo tross alt i ringen sammen. Jeg? Jeg skulle ta bilder og se på, jeg….

På valpeshow er alt tillatt…..ekstra gøy er det å lekesloss med sidemann…..

Da valpe-showet startet, plukket jeg fram kamera og knipset i vei. Tenk at jeg klarte å ta over 300 bilder på den lille stunden…..og samtlige bilder er jeg misfornøyd med! Jeg håpet jeg skulle få noen bra bilder av Glenna i ringen, men jeg stod så feil plassert at dem ble utydelige og av dårlig kvalitet. Jeg fikk nemlig beskjed av Tina om å gjemme meg da Glenna skulle gå i ringen, for Glenna hadde en tendens til å speide etter matmor i lilla overdel…… Jeg stoler på at Hans-Thollef fikk tatt noen……Så da Glenna gikk i ringen, lå jeg på huk under et bord med kamera i hendene og knipset i vei….

Jeg skal nok ta deg igjen, se…

Juuhuuu…..

Ooops……

Noen er litt flinkere enn andre….

…og simpelthen best!! Grattis

Flinke jenter det..…Marianne med Abba og Tina med Glenna

Glenna fikk ingen plassering, men ho fikk i allefall bra kritikk, tror jeg…bortsett fra at dommer’n påpekte at ho har “litt store ører,” og det kan jo hvem som helst se….hihi….Jeg er stolt av den lille jenta mi uansett, jeg.

Her er kritikken:

6 mnd. (skulle vært 5), kraftig velbygd tispe, saksebitt, litt store ører, velv, kraftig benst., enkle sporer framme, doble sporer begge sider bak, g kropp, utm pels for alder. En mg lovende valp.
Dommer: Eivind Mjærum

Dommer’n ser litt tankefull ut der han ser på Tina og Glenna…..

…….”litt store ører”…..osv…..

Værsågod, Glenna…. Yess, rosett….hvit med røde hjerter på….

Glenna har funnet matmor som ligger under bordet….

Glenna og jeg satte nesa hjemover før utstillingen var slutt. Skulle så gjerne vært der og sett på alle sammen, men jeg så på Glenna som var gjennomvåt av alt regnet og som var så sliten, så sliten, at ho trengte hvile. Ho sovnet momentant så fort ho kom i bilen, Det var ikke tegn til motvillighet eller stritting da jeg løftet ho inn i bilen. Ho virket istedet overlykkelig over å se igjen buret.sitt. Den lille kroppen orker ikke så mye enda…. På veien innover ga Glenna uttrykk for at det å kjøre i tunnell var noe skumle greier, og småboffet hver gang jeg kjørte inn i en tunnel (og dem var det flere av) , men på veien hjem kom det ikke et pip fra ho……

Blir jo sliten av å gå sånn som det her…..flinke, flinke Glenna-mi det….

Nå sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette her var jo ikke så “farlig” likevel – dette var jo bare gøy! Neste gang, kanskje jeg går i ringen sjøl……Uansett var det herlig å treffe igjen bikkjer og eiere som jeg kjente igjen fra Frya-treffet, og til og med noen nye bekjentskaper ble tilføyet lista. Det var koselig å hilse på vesle Keila Dimma fra oppdrettet til Marianne, og jeg tror Snati Vinur? var der, også…. Tove var der – takk for lånet av mobilen, forresten . Vi fikk ikke snakket så mye sammen denne gangen heller, men vi tar det igjen en annen gang!

Tina, Glenna, Tove og Liv

Her ser dere lille Keila Dimma i forkant, Glenna til venstre og til høyre ???

Denne uka starter kursa jeg har meldt oss på – rallylydighet med Dimma og grunnkurs med Glenna – så nå må vi skjerpe oss med treningene. Glenna og jeg trenger så absolutt å få bedre kontakt, og jeg må finne noen ekstra gode go’biter så jeg får ho på nett. Siden Glenna har så mørke øyne, synes jeg det innimellom kan være litt vanskelig å se om ho faktisk ser på meg eller noe annet. Dimma er jo en fryd å jobbe med, men vi må nok terpe litt så grunnferdighene sitter som de skal. Ho kan bli så ivrig at ho kan bli litt utålmodig, så det må vi jobbe med.

Vakre Dimma-mi

Neste uke håper vi på å få dratt på fjellet. Det skal bli deilig med fjellturer med hunder uten band, og jeg gleder meg vannvittig til å se Glenna springe rundt i ulendt terreng og utforske alt det nye og ukjente. Vi hadde egentlig planlagt å dra denne uka, men det skal alltid komme noe i veien. Denne gangen er det ny bil til meg!!!

Tilbake til det normale igjen. Borte er bra, men hjemme er absolutt best!!!

Glenna er super-fornøyd med å se igjen Josefine..

…mens Magnus betrakter Glenna på en betryggende avstand…og i høyden….

Vi snakkes!

Hallo i luken….

2011-08-09T05:01:00.001+02:00

Jeg har vistt ramlet helt ut fra blogglandia denne sommer’n, og desto lenger tid jeg bruker på å oppdatere bloggen, desto verre er det liksom å skrive noe, for alt har jo plutselig blitt gammelt nytt!!

Omsider har Glenna endelig begynt å forme seg etter vår hverdag og sånn vi liker å ha det, fra morgen til kveld! Den perioden som ho våknet på morgenen og var umulig å få i ro igjen fordi ho absolutt ville ha mat, begynner nå endelig å gå over. Fortsatt hender det at ho har bestemt seg for at ho SKAL ha mat kl. 05…..så det gjenstår litt jobbing, som dere skjønner. Jeg er bare glad for at jeg stort sett kan få sove fram til kl. 11 igjen, jeg….Og Glenna har fram til nå vært sulten støtt. Jeg kunne faktisk stille klokka etter ho, for hver 4 time satt ho forann benken og så opp på matskåla si. Hmmm…..det ble faktisk så ille at jeg trodde ho hadde mark i magen. Ho skullle ha mat, mat og mat. Dermed bar det til dyrlegen med ei avføringsprøve, som var negativ. Vel, da ble det til at jeg fikk være strengere og ga heretter mat på variable tider. I dag er ikke det et problem, heldigvis. Og Glenna har sluttet med masinga si – ja, i det hele tatt har ho blitt mye roligere. Uhellene blir bare mer og mer sjeldne, og skjer det, er det ene og alene min feil! Glenna gir nå ifra seg et par “boffer” når ho vil ut å tisse eller bæsje. Eller om ho bare vil ut å leke.

Om natta er det fortsatt litt uvisst mellom dem tre om hvem som eier hvem seng. Jeg har som sagt slutta å bry meg med det, og resultatet ser jeg har blitt til at dem deler på alle sengene. Den senga som står ved siden av meg, er egentlig Glenna sin. Men nå vet jeg aldri hvem hund som ligger i den senga når jeg våkner på morgenen. Noen ganger ligger Glenna der, andre ganger ligger Dimma der. Til og med Snorre får presset seg plass i den senga, som er hakket mindre enn hans egen. For meg spiller det ingen trille – bare det er ro om natta.

Glenna er fortsatt en bitte-liten terrorist mot Magnus, men kanskje ikke fullt så ille som for 1 mnd. siden. Men nå ser det ut som om Dimma har overtatt den rollen, så Magnus sliter fortsatt, stakkar. Ellers vil jeg si at alle mine firbeinte nå stort sett er gode venner, de aksepterer hverandre og kan både leke og kose seg i lag. Dimma og Glenna har blitt perlevenner!! Dem leker og leker og leker – blir visst aldri lei…og jeg blir aldri lei av å sitte og se på dem….

Tomta vår har omsider blitt inngjerdet, så nå har bikkjene atskillig mer tumleplass å boltre seg på. Det er en fryd å se på sånn som de koser seg med å springe, snuse rundt, leke og noen ganger bare slappe av i gresset. Snorre har allerede laget seg en egen sti inni “skaurabben!” Han må jo følge med på alle lastebiler, folk, fugler og fly – aller helst jage dem bort…..og alt skal skje langs med gjerdet!! Derav får Snorre være ute alene for en periode, mens Glenna og Dimma kan være ute sammen. Men det er vel en umulig oppgave for meg det der….Glenna kommer vel til å ta etter en eller annen gang…sukk…

Jeg trodde at det var fart i Dimma, jeg, men Glenna har jammen farta i seg ho, også. Ho springer nesten like fort som Dimma, og Snorre har ikke nubb sjans mot dem to der når dem setter i gang for fullt. Glenna er like spretten som en geit, og ho hopper opp på alt og ned fra alt – ute som inne. Jeg blir litt nervøs av å se på ho, jeg….Sofaen er det lenge siden ho mestret, og her en dag i et lite uvørent øyeblikk som trappegrinda stod åpen, durte den lille kroppen i full fart ned trappa og rett bort til matskåla til Dimma som står på vaskerommet. Og innen jeg rakk å reagere, hadde ho slukt i seg knøttene til Dimma. Så Dimma har all grunn til å frykte for maten sin!! Nok en gang fikk ho det bekreftet. Så nå må jeg sitte i trappa og passe på mens Dimma eter maten sin. Og Dimma er Dimma. Det går så saaakte så saaakte - og det tar en evighet før ho er ferdig med å spise. Men her har vi tid til alt for alle!!!

“Den lille” har blitt svært så selvstendig, og har fram til nå vært ganske så uredd og nysgjerrig på alt nytt. Men så en dag var plutselig alt så veldig skummelt. Alt fra litt vind i en buske til en “død” stein, er nå skremmende…Og Glenna må si høylytt ifra. Så nå er det DEN perioden….Vi får ta det med ro og late som ingenting….det går jo over det der.

Dessverre så har Glenna hatt en ubehagelig opplevelse med en stor, svart hund, så nå er Glenna begynt å bli litt usikker i møte med andre hunder – noen, ikke alle. Jeg merker fort på henne når hun synes det er ubehagelig, og tar heller en ekstra bue rundt for å ikke gå direkte på sånn at Glenna slipper å komme i unødvendige situasjoner ho ikke takler helt ennå. Det som skjedde, var at Glenna og jeg var på Tunevannet, som er et badested i Sarpsborg. Vi hadde gått på en plass hvor det ikke var andre folk enn Glenna og meg, og Glenna fikk bade og kose seg. Deretter satte vi oss ned på gresset for å slappe av, og Glenna fikk kose seg med et lite tyggebein. Alt var fredelig og rolig, og vi nøt siste rest av ettermiddagssolen. Plutselig hører jeg et voldsomt leven bak meg. Dunkende springing og pesende pusting, og idet jeg snur meg ser jeg en stor, svart blandingshund komme springende rett mot Glenna og meg. Den sprang etter en ball. Resultatet ble at Genna (og jeg) fikk en skikkelig støkk, og etter denne episoden har Glenna da utviklet denne skepsisen for andre hunder. Gjett om jeg ble FORBANNET og ønsket eieren til denne hunden rett til HELVETE. (Unnskyld språket!) Det verste er at eieren fortsatte med å kaste ballen mot der det nå var tilkommet folk…..MAKAN!!!!!

Så nå har vi kontinuerlig jobbet med det å møte andre hunder. Ho har fått møte mange gode, snille og store tålmodige hunder, men skepsisen ligger og lurer fortsatt. De små bryr ho seg sjelden med….Vi tok turen til Tunevannet på nytt i går, men da for å gå på stiene. Snuse litt og ta det med ro og bare se på alt og alle. Det var folk og hunder overalt. Små barn, store barn, ungdommer, voksne, gamle med stokk og hatt og noen i rullestol, brune mennesker og hvite mennesker, store hunder og små hunder – og alt gikk ganske greit. Det gikk så greit at vesla plantet like så godt rompa ned på gresset og nektet å dra hjem!!! Jeg måtte lure og lirke for å få ho med meg inn i bilen. Det var tydeligvis gøy å være på Tunevannet denne gangen! Bonusen ble at vi hilste på vesle Tinka (hunden til søstra mi) på 7 mnd. etter Tunevann-turen. Og Glenna og Tinka lekte og lekte og lekte og lekte – så utrolig fin avslutning på denne dagen for Glenna.

En kveld dro Glenna og jeg på bytur til Fredrikstad. En ting er å gå i byen på dagen, men hva med å gå i byen når det begynner å bli mørkt. Det var noe helt annet! I Fredrikstad er det alltid folk ute i gatene og langs med bryggepromenaden. Glenna og jeg ruslet langs med brygga. Det var båter og turister overalt, selv på en mandag kveld, og vi møtte på 3-4 hunder. De fleste var store i størrelsen, men ikke like store inni hodet. En var valp på 9 mnd., en var 2 år og en var 4 år – den siste vet jeg ikke. Glenna sier ifra med hele kroppen sin når det er noe ho synes er ubehagelig, og jeg er nøye med å ikke presse ho. Men tenk at jeg skulle møte på eiere med sunn (hunde) fornuft denne kvelden, og som oppførte seg eksemplariske overfor Glenna (og meg). Takk til alle dere! Så der på bryggepromenaden forann en haug med folk som satt på uterestaurantene, hadde Glenna og jeg hilsetrening!!!

I helga har Rune vært med på Grenserittet, sykkelritt fra Strømstad til Halden Festning, og Glenna og jeg var der som heia-gjeng. Nok en gang møtte jeg på irriterende uvitende hundeeiere som ikke klarer å holde bikkjene sine i bånd. Og nok en gang opplevde Glenna og jeg en ubehagelig hendelse. Vi ruslet intetanende bortover da det plutselig kom en glefsende hund mot Glenna med båndet hengende etter seg. Og hvor var eieren????? Glenna skvatt til, og jeg så at ho ble usikker. Det hjelper så lite å be om unnskyldning for dette etterpå – skaden har allerede skjedd!! MAKAN! Og da ble det selvfølgelig super-viktig å finne en veeeldig snill og god hund som kunne rette opp litt av inntrykket, og heldigvis møtte vi på noen super-snille hunder, en stor og en liten. Glenna viste slettes ikke tegn på usikkerhet og bjeffet ikke en gang. Så rart! Får håpe at det vil gå greit framover….

Glenna har det med å finne allting. I går kveld var det andre gangen jeg fikk fanget ho med en død fugl i kjeften. Magnus legger jo ifra seg døde muser og fugler overalt på eiendommen, og Glenna finner dem alle sammen!!! Kanskje ho skal bli sporhund når ho blir stor????

Jeg vet nesten ikke hva jeg og Glenna ikke har gjort. Jo, forresten – det vet jeg. Vi har ikke vært i hundeklubben, ennå…..

MEN høstens kurs er allerede boket inn, så det blir en travel høst for meg i år – men du verden som jeg gleder meg. Glenna og jeg starter på Grunnkurs i august, og fortsetter deretter med et klikkerkurs fram til jul. Dimma og jeg begynner på Rally-lydighet i august sammen med Nina og Kero. Jippi!!! Jeg er så glad for at dem ville være med på dette, og vi gleder oss innmari til å være sammen med dem på kurs. Og innimellom alt dette, lurer jeg på om jeg skal melde på Glenna på uoffisiell utstilling i Askim i september…..Utstilling er ikke min favoritt-greie, men det er noe jeg bare MÅ trene på, for Glenna skal jo utstilles som voksen. Jeg burde vel helst ha meldt oss på rasespesialen i år, men jeg venter på omregistreringspapirene til Glenna fra NKK. Min egen feil – jeg var alt for sein med å sende dem inn, og uheldigvis gikk det litt i “glemmeboka” da sommerferien kom….Og fristen for påmelding til spesialen har gått ut…..Det får bli til neste år!!!

Dimma elsker å ha fått ei lita “søster” i hus. I førsten ønsket ho nok Glenna dit pepper’n gror, men har etter hvert avfunnet seg med at det lille monsteret har kommet for å bli. Da er det like greit å bli venner, og nå er dem perlevenner. Dimma har også en positiv innvirkning på Glenna, for Dimma er den som er roligest av dem alle her – og det smitter litt over på Glenna. Det ser ut som om jentene har “rottet seg” sammen og har bestemt seg for å ikke bry seg om masekråka Snorre, som bjeffer på alt og alle. Jentene lar han holde på med sitt uten innblanding, og så gjør dem sine ting. De springer runt på plenen etter hverandre, og aller gøyest er å jakte på den andres leke eller pinne. Snorre har noen ganger lyst til å være med, men det ender som regel med at han står på sidelinja og kjefter……og jentene bryr seg katta!! Dimma kan også invitere Glenna med på lek, så det er ikke bare “den lille” som er aktiv der. Det er flott å se…

Og for dere som lurer på åssen det går med Snorre…. Snorre-gutten har det bra, han. Etter å ha økt doseringen på tablettene nok en gang, retter det meste seg både på vektskåla og fysisk for Snorre. Han er med, og da mener jeg at han er med på det meste. Like sta og egen som alltid, men like blid og fornøyd som før. Han har plutselig blitt pappa-gutt, da. Kan det ha noe med at det er Rune som for det meste tar med seg han på tur, mon tro?? Det er en grei ordning nå som vi har tre bikkjer. Jeg har ansvaret for jentene – dem er mine, dem. Snorre er alle sin! Men en ting er sikkert: Jeg tror Snorre synes det er greit at Dimma har fått seg en lekekamerat. Tror han synes det er deilig å få være i fred, og også kunne gjøre som han vil uten at Dimma bryr seg! Ho har jo labbene fulle med både Magnus, Josefine og ikke minst Glenna!

Ha det bra!

På tide med en oppdatering fra Ophus….

2011-06-26T01:16:00.001+02:00

Det er utrolig hvor fort tida går når man har det morro!!

Torsdag forrig uke, den 16. juni, ble Snorre 8 år. Tenk at jeg har hatt go’gutten min i hele 8 år allerede…..Dagen ble feiret med kaker fra Friskis og en lang og deilig skogstur sammen med matfar på kvelden! Jentene og jeg dro på oppdagelsesferd på egenhånd, vi…..Vi havnet på ei øde strand like ved Vispen båthavn, og der nøt vi ettermiddagssola både på land og i vann. Det var mest Dimma som var i vannet. Ho var ellevill etter å svømme, og ho trengte ikke noe å svømme etter en gang. Makan til vannglede, men morro å se!! Glenna stod igjen på stranda og så på. Ho vasset bitte-litte-granne og sprang etter Dimma da ho kom seg inn på land, men å dyppe hele kroppen, kom ikke på tale – da….Nå skal det sies at ho var jo litt uheldig og plumpa, da…Dimma og Glenna kosa seg i lag, og det er akkurat sånn jeg ønsker at det skal være. Mens Dimma var mest opptatt av vannet, var Glenna opptatt av alt som kunne puttes i munn - være seg det var bæsj, pinner, gress, blomster….Det var absolutt ingenting som gikk hus forbi Glenna, og det var jo litt slitsomt, da. Da vi jentene hadde fått kosa oss en stund på stranda, ruslet vi bort på båthavna. Vi måtte jo gå ut på bryggene for å se på de flotte og store båtene som lå fortøyd der, og Glenna var ikke det minste redd. Dimma var litt mer skeptisk og særlig til den ene broa, men jeg fikk lirket ho over. Glenna ruslet ubekymret over det hele, og var bare nysgjerrig. Ingenting biter på den lille kroppen der! Og mens jeg satt og nøt de siste solstrålene før sola forsvant, la dem seg ned, begge to, og slumret. Akkurat da følte jeg meg veeeldig heldig! Her er noen bilder av jentene mine.

Og her en liten filmsnutt…

Glenna og jeg har vært på tur i Sarpsborg. Vi besøkte Borgarsyssel Museum i østre bydel samt Kulåsparken som ligger i sentrum. På Borgarsyssel Museum var Glenna og jeg veldig enig om hva som var mest interessant, og det var jo selvfølgelig Barnas Gård! Glenna fikk dermed både sett på og hilst på sauer og høner, riktignok gjennom nettinggjerdet…. Glenna ville ikke gå der ifra, men for at vi skulle rekke å gå en tur i Kulåsparken, ble jeg nødt til å lure ho med meg. Og mens vi trasket oss gjennom resten av museums-området, traff vi på et par hunder som Glenna fikk hilse på, en Rottveiler-valp på 9 mndr. og en voksen Shetland Sheepdog.

Jeg parkerte ved Sarpsborg Rådhus og vi gikk derifra inn i Kulåsparken, den grønne lunga i Sarpsborg sentrum. Her er det både scene og paviljong for mang en konserter, lekepark for de minste og vannfontene hvor de firbeinte kan avkjøle seg. (Min tolkning, hehe…) Sarpsborg er ingen livlig by etter at forretningene har stengt, og det er ikke mange folk å se i gatene. Gågata er nærmeste folketom, og sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Som ungdom reiste jeg gjerne til Fredrikstad, for der var det mer liv……og det er det faktisk den dag i dag! Veldig synd, i grunnen. Fredrikstad, “Plankebyen” har mer å by på enn “Særp……” FOR: “Det årnær sæ i Fredrikstad, men det nøtter’nte i Særp!” En setning jeg har vokst opp med..

Og for moroskyld har jeg laget to filmsnutter fra vår sightseeing i Sarpsborg, for spesielt interesserte.

Glenna og Josefine har nå blitt venner. Jeg påstår ikke at dem er gode venner, men dem aksepterer hverandre…..og det er en god start! Det virker som om dem har inngått en egen liten avtale: “ Jeg liker deg ikke, men hvis du er snill mot meg er jeg snill mot deg!" Så nå kommer Josefine inn og spiser og legger seg gjerne oppå peisen på dagen for å sove. Ho kan nemlig passere Glenna uten at Glenna løfter en labb…..Det kan derimot ikke Magnus! Magnus lider han……

På lille St. Hans-aften, altså på onsdagen som var denne uka, skulle alle hundene til dyrlegen for sjekk. Dimma skulle på sin årlige helsesjekk og vaksineres, Snorre skulle også på den årlige helsesjekken, vaksineres samt ta blodprøve i.f.t. stoffskiftet samtidig som han skulle ta “eldresjekk” siden han er 8 år. Glenna skulle få påfyll av vaksine siden ho nå har blitt 12 uker. Skal si det sved i lommeboka da jeg skulle betale, ja….. Enda godt at kattene ikke var med…..

Dimma vekt: 13,9 kg Snorre vekt: 23,9 kg

Glenna vekt: 5,1 kg

Dyrlegen, som er verdens herligste, roste alle tre og synes at dem var både flinke, flotte og nydelige eksemplarer av IF. Selvfølgelig… Det er jo litt rart, for dem er jo flotte alle tre samtidig som dem er veldig forskjellige til å være av samme rase! Snorres som er en skikkelig hanne, og bærer preg av det hele veien. Tålmodigheta sjøl og lar seg villig undersøkes. Han står helt rolig og stoler blindt på meg!!!….og dyrelegen. Dimma, den absolutte feminine i både utseende og handlinger, og min favoritt og stolthet til tross for alle feil…..!! Jeg trodde at Dimma skulle vise mer skepsis enn det ho gjorde, men Jannecke, dyrlegen, vekker tillit så det holder. Jeg har trent og trent på tannvising med Dimma siden ho var valp, og den dag i dag, synes ho det er ubehagelig. I dag gikk det som en drøm, og både Dimma og Snorre har flotte tenner. Det er til og med kommentert i helsebokene demmes! Så puss tenner på hundene deres – det lønner seg!! Så har jeg Glenna som er en mellomting av de andre to. Glenna er på en måte ei lita “guttejente” med kraftige poter, muskuløs kropp og med verdens herligste gemytt! Glenna lot seg villig undersøkes av dyrlegen, og dyrlegen kommenterte at Glenna er en nydelig valp! Og det er ho jo…. Om Dimma skrev ho også at ho har nydelig pels og hud og ser godt ut!! Og på Snorre skrev ho at han ser godt ut nå, men at vekta må passes og at det er fint om han går ned 1 kg! Så er det Snorre da….

Han tok blodprøve i.f.t. Hypothyreosen. På fredag fikk jeg svar på at han har for høye nyreverdier samt for lave stoffskifteverdier…..igjen…. Dermed økes dosen på Levaxin nå til 4 tabletter per dag, og igjen må han over på KD-fòr (nyrefòr). Så skal han sjekkes på nytt om 2-3 mndr. Så det er jo selvfølgelig derfor Snorre har økt i vekt i vinter, til tross for all aktivitet vi har hatt. Jeg har hatt det litt på følelsen, se…Så nå må jeg passe godt på gutten min!!

Glenna er en skikkelig ramp, og for meg ganske morsom! Jeg bare må le av alle rampestrekene hennes selv om de kan være en prøvelse til tider. Som f.eks. i dag. Da fikk ho kilt seg fast i kjettingen til en hengeampel jeg hadde liggende ute på terassen, og som Glenna selvfølgelig synes var veldig interessant og bare måtte undersøkes. Det endte med en springmarsj inn i stua med blomsterpotta hengende etter seg og gjennom kjøkkenet og ut på terassen igjen….Men ble ho redd? Å, nei da, det første ho gjorde etter at jeg fjernet den fra henne, var å undersøke den på nytt. Dog under mer rolige former….hehe…

Jeg har bestemt meg for å ta imot tilbudet om hjelp med oppdragelsen av Glenna fra Snorre og Dimma, etter råd fra dyrlegen. Jeg skal heretter la Dimma og Snorre få lov til å “irettesette” Glenna når leken bli for voldom eller når ho blir for masete….Det er klart at det er både slitsomt og noen ganger vondt å bli bitt av sylskarpe valpetenner på halen, i munn, på ører og labber….Det må da være lov for dem voksne å si ifra – valpelisens eller ei!! Men jeg er der og griper inn når det er nødvendig, og som støtte! Jeg roser Dimma når ho samhandler med Glenna, for ho gjør det på en så inn i hampen herlig måte at jeg blir helt rørt! Dimma er så myk og så forsiktig, samtidig som ho setter grenser…Snorre derimot er bare en gammel og grinete kæll!! Han aksepterer absolutt ingenting, og jeg tror ikke at han vet hva valpelisens er i det hele tatt….. Men til tross for det, finner jeg ofte Glenna liggende inntil Snorre og sover…..Så det stikker nok ikke så dypt likevel….

Og dem fortsetter å krangle om hvem som skal ligge hvor i hvem seng om natta. Jeg har gitt opp meglingen – det funker jo ikke likevel, for rett som det er, har dem skiftet senger på egenhånd. Eller det vil si, Glenna har skiftet seng og de andre to ligger på gulvet og ser på…..og kapitulerer etter hvert som natta nærmer seg dag….

I dag har vi vært på Tam Dyrebutikk. De arrangerte valpens dag, og det var fritt fram for den som ønsket det å vise fram valpen/-e sine. Det var veldig mange folk som møtte opp, og det krydde av både firbeinte og tobeinte. Glenna fikk hilst på flere unger og voksne. Eller de voksne var ikke så interesante. Det var mest det ho fant på gulvet av lukter og bøss som fikk mest oppmerksomhet….Så gikk jeg derifra da med en langline rikere, 4 ruller med svarte poser, 3 tyggebein og en vannleke i en plastpose som det stod Tam på. Nå var tid for ro-trening utenfor butikken.

Jeg satte meg på parkeringsplassen med Glenna ved siden av meg i band. Etter en god stund, fant Glenna ut at ho like gjerne kunne legge seg ned å slappe av, selv om det gikk folk forbi, biler som parkerte og biler som kjørte avgårde, måker som fløy i lufta og skrek som unger, tog som hastet forbi…..og hele tiden passet jeg på at jeg hadde go’giter å gi når ho var i ro…..

For ei flinke jente jeg har!!!

Ha en fin søndag!

Endelig……

2011-06-16T01:06:00.001+02:00

…..begynner gjerdet å ta form. Selv om det bare er noen knappe meter som er satt opp, er jeg jublende glad! Og gleden var stor for visse firbeinte, også – og selvfølgelig måtte dem utforske det skumle grønne greiene som plutselig stod der ute på plen. “Dimma, det hjelper vel ikke å reise bust mot et dødt gjerde, vel???”

Og ikke nok med det – himmelen åpnet seg akkurat idet jeg slapp ut bikkjene, og det både braket løs med tordenvær og det høljregnet i bøttevis. Glenna og Dimma reagerte knapt på at det var visse høye ulyder ute, mens Snorre stakkar, som vanlig, måtte si høylytt i fra at dette var noe ordentlig forbaska tull! Det endte med at han fikk legge seg inn på kontoret sammen med Rune sånn at han fikk roet seg ned. Det er heller ikke så lurt å ha en sånn en bråkebamse i nærheten av to som ikke reagerer heller…..tenk om dem plutselig finner ut at dem vil herme etter’n….

Plutselig fikk jeg øye på Regnbuen som lyste så vakkert opp på himmelen, og jeg så opp på alle dem som vandret over broen… Jeg håper dem alle fant igjen sine kjære……

Og hadde det ikke vært for tørkesnora mi, kunne dette vært et fint bilde…..

I går fikk dem alle klippet klørne sine. Dimma er alltid enkel å klippe. Ho ligger bare der og rekker fram potene sine, og for hvert klipp får ho en go’bit. Dette går like fint hver gang. Snorre vil gjerne stikke av, for han trodde sikkert at jeg skulle gre han. Men det var jo tidligere på dagen det, da. Han mister sååå mye pels nå, og jeg kan dra av underull for underull. Denne gangen har jeg valgt å ta vare på det……Vel, Snorre la seg omsider ned han, også, og for hvert klipp, fikk også han en go’bit, men det er liksom alltid litt mer jobbing med han…Glenna bare lå der, og jeg klippet og klippet. Like flink som Dimma. Ho fikk en go’bit for hvert klipp ho, også, selv om ho ikke skjønte hvorfor….men det er viktig å forebygge, vet dere…

Midtpunkt selv når ho sover…..

Josefine begynner å tø opp i forhold til Glenna. Det er bare så synd at Glenna alltid skal plage kattene. Her i går lente Josefine seg fram for å lukte på Glenna og jeg tror ho på en måte prøvde å bli “venner” med Glenna, mens det lille “monsteret” hadde slettes ikke planer om noe vennskap i det hele tatt. Ho satte tenna i øret på Josefine, og dermed stakk katta med halen mellom beina, og borte ble ho til sent på kveld. Magnus begynner nesten å skrike når han ser Glenna nå. Sikkert fordi han vet hva han har i vente. Glenna setter jo tenna i han og henger seg fast som lim. Magnus prøver fortvilet å riste ho av seg, men Glenna har blitt rask nå og springer fortere enn fortest, så det ender som regel med at jeg må skille på dem. Magnus er for snill, han….så nå må jeg gå til det skrittet å lage visse “husregler” som det lille “monsteret” mitt har å følge heretter….

“Ha deg vekk, ditt gale monster!! “ Nå er jeg dritt lei…….

Dimma sikler stadig vekk etter tyggebeinet som Glenna fikk med seg fra Ursula, oppdretter’n. Glenna tusler rundt med det i munnen, og gjørs på å misunne Dimma. Ho har en tendens til å legge seg rett forann Dimma å tygge……og Dimma har sååå lyst på det! I dag tørte Dimma og ta det….og begynte å tygge på det. Jeg hørte Glenna lage noen forferdelige lyder og så at ho spratt fram og tilbake på gulvet. Jeg tenkte først at nå er Glenna overtrøtt og det er på tide at ho får slappe av….helt til jeg så grunnen til levenet. Jeg fortalte Dimma på en meget bestemt måte at sånn, sånn kan ho ikke gjøre. Og Glenna fikk tilbake tyggebeinet sitt. Nokså slukøret lå Dimma igjen der å så på at Glenna tygde og tygde…..Det er ikke alltid like lett å være Dimma! Jeg unngår for alt i verden å gi Dimma tyggebein nå den første tiden etter at Glenna har flyttet inn hos oss. Det er fordi Dimma er veldig eiesyk overfor sine egne ting, og absolutt INGEN andre får lov, eller bør prøve seg på, å ta noe som er hennes…inkludert tyggebein. Derfor har nå Dimma et dilemma……

Det lille “monsteret” er jo bare såååå sjarmerende……

Glenna forstår nå veldig godt at ho må gå ut for å bæsje. På morran pleier ho å sette seg forann verandadøra på soverommet, og gi ifra seg noen boffelyder. Da vet jeg at ho må ut. Tenk om å ho kunne være like flink til å gå til døra når ho må tisse…..Vi sliter litt med tissinga til Glenna, for Glenna synes det er greit å tisse akkurat der det passer henne. Og selv om jeg tar ho ut hele tiden, kan du være sikker på at det må komme noen dråper på gulvet likevel…..Så nå har jeg innført at Glenna får go’bit for hver gang ho tisser ute istedet for “bare” ros. Og Glenna har nesten lært seg å gi labb og “suss!” Ho følger fint pekefinger’n min, og jeg kan nå føre ho bitte-litte-granne i den stilligen jeg vil ha. Veldig praktisk når jeg skal ta bilder! Og jeg er godt i gang med å lære ho at det å sitte “modell” for matmor, er et “must!” Ho er ikke alltid like samarbeidsvillig, men det kommer seg nok etter hvert…..etter mange nok go’biter og repetisjoner!

I dag har Snorre bursda’!!

Hipp-hipp-hurra for 8-åringen vår!

Vi er innmari Glad i Deg

Glenna – der endene møtes….

2011-06-13T02:17:00.001+02:00

I dag har vi endelig hatt litt sol og varme igjen, og da blir jo allting så meget bedre. Det er sååå mye enklere på morran når jeg kan slippe ut hundene i bare nattkjolen! Godt det ikke er noen naboer som ser det….eehhh…kremt..I dag fikk jeg faktisk lurt Glenna til å sove litt lengere……snart B-menneske igjen… Ho våkna som vanlig kl. 07; det minner meg forresten om da ungene var små og dem våkna nøyaktig kl 06 hver eneste morra….ukedag som helg…og herregud så slitsomt det var!! Vel, det jeg skulle si var at jeg tok Glenna ut for å tisse. Flinke jenta mi tisset på kommando denne gangen, også! Ja, til og med Dimma måtte tisse denne morra’n, så ho tok seg en rask tur ut på plen før ho kom brasende inn igjen. Snorre lå igjen inne på soverommet, for Snorre gidder aldri å gå ut å tisse før han i det hele tatt begynner å tenke på at han skal stå opp. Glenna, Dimma og jeg tuslet inn på soverommet igjen, og tror dere ikke at det ble stille med en gang! Noe så deilig – og jeg fikk sove helt til kl. 11. Jippi!!

Siden været har vært solrikt og kunne vært varmende hadde det ikke vært for all blåsinga, har vi tilbrakt mye av dagen ute. Alle bikkjene har fått prøve seg i “nammis-leken” igjen, og jeg må si jeg er mektig imponert over Glenna og hennes luktesans. Selv om ho måtte nøye seg med å snuse etter tørrfòr, gikk det over all forventning. Ho snuste seg til og med bort til den venstre jakkelomma mi der jeg hadde go’biter… snuste ut i lufta med hodet høyt hevet…..Det er go’jenta si det dere!!

Ellers har Glenna begynt å bevise at ho kan bjeffe..skrekk og gru…men hva skal jeg si? En IF skal jo riktignok bruke stemmebåndet flittig, men IKKE i tide og utide, synes nå jeg. Jeg har lagt merke til at ho bjeffer når ho ikke får vilja si eller ting ikke går den veien ho vil; det kan være at ho ikke rekker bort til katta når katta ligger oppå peisen, at ho ikke får mat når HO mener at ho skal ha mat osv. OG ho bjeffer når ho er sliten, men det er lett å gjøre noe med, heldigvis. Så her har jeg litt av hvert å bryne meg på! Jeg må presisere at ho bjeffer ikke mye, ennå, men det er enkelte tilfeller jeg har lagt merke til, vet dere…

I dag har Glenna og jeg vært i Gamlebyen i Fredrikstad. Lite ante jeg at det skulle være så mye folk og unger akkurat denne ettermiddagen, men det fikk jeg jo fort svar på når jeg nærmet meg Kongstenhallen. I pinsehelga er det jo håndball-turnering her i Fredrikstad, at jeg kunne glemme det!! Ja ja, vi fikk nå parkert like ved “endeplassen”….hehe….der skiltet “Her møtes endene” er plassert.

Og lille Glenna syntes det var gøy å se på alle endene, men interessen dabbet fort av da ho fant noe annet mer interessant på bakken som ho kunne snuse på. Det kom en hærskare med unger som gjerne ville hilse på den lille søte valpen, og jeg tenkte hvorfor ikke? Kan like gjerne la ho få sole seg i glansen av beundring nå som det er greit å gjøre det…Og Glenna syntes dem alle var fantastiske unger, og logret vilt med halen og var slettes ikke redd, heller nysgjerrig. Men da det kom en voksen dame og ville hilse på, var det nok med et lite “snus” og ferdig med det. Det var jo så mye annet som var myyye mer interessant å både se og lukte på!! Og den neste som ville hilse, gadd ho ikke bry seg om i det hele tatt. Ho ga damen et blikk, og det var det. Totalt uinteressert og gikk bare videre med snuta godt plantet ned i bakken og med halen godt ringlet opp på ryggen. Her kommer Glenna!!!

Glenna fortsetter å herse og sjarmere……

2011-06-12T00:23:00.001+02:00

Og det er både slitsomt og morsomt på en gang. Og ho gjør det på en herlig god og valpete måte som det ikke nytter å irritere seg over eller å bli sint for. Vel, her snakker jeg jo for meg selv, da. Det finnes imidlertid andre individer her i huset som slettes ikke deler min oppfatning der. Magnus for eksempel, får ALDRI være i fred, og han er fortsatt like tålmodig og lar den lille terroristen få holde på. Samme hvor han prøver å gjemme seg, blir han funnet uansett.

Vi har hatt noen kjedelig dager nå. Det har regnet ned bøtter og spann, og det begrenser jo litt for hvilke aktiviteter vi kan gjøre. Onsdag var det imidlertid den store handledagen! Dimma skulle få ny seng, og hvorfor det? Jo, ganske enkelt fordi det tok lille Glenna nøyaktig et par dager å tygge i stykker senga til Dimma. Dimmas seng som jeg trodde var en Bia bed – nå vet jeg bedre. Det var nok en dårlig etterligning, siden en Bia bed varer stort sett ut et hundeliv, har jeg lest……Vel, denne gangen fikk Dimma en EKTE Bia bed fra Tam. Glenna ble med inn i dyrebutikken, og jeg så ho sugde til seg alle inntrykkene ved at ho skakket titt og ofte på hodet. Der var jo både kaniner, hamstere, muser, fugler av alle slag samt en mega-stor papegøye å se på. En papegøye som kunne prate!! Det var både skummelt og interessant på en gang. Eller, det vil si – maten til papegøya var interessant!! Noen ganger tror jeg at det ikke finnes bånn i Glenna, for ho er sulten støtt! Så fort jeg går ut på kjøkkenet, kommer ho stormende etter i full fart og setter seg ned på den lille rompa si forann kjøkkenbenken – der ho vet jeg har matskålene hennes! Her er det best å være påpasselig framover….

På veien hjem fra Tam, med bilen lastet med 3 bikkjer, Bia bed, valpefòr og diverse tyggebein for både stor og liten, ble det et lite stopp i Visterskogen. Det ligger på Greåker, og har alltid vært et av mine favorittsteder. Og kunne jeg velge, var nok det et sted som står høyt på lista mi over plasser jeg kunne tenke meg å bo. Men det var før jeg flyttet hit til Ophus. Det er ikke enkelt å håndtere 3 bikkjer i hvert sitt koppel samtidig. Glenna fikk så fort vi kom oss inn på stien, gå med koppelet hengende etter seg. Så ho sprang både hit og dit, og snuste på absolutt alt ho kom over. Ho fant til og med en død fugl, som ho visstnok så ut til å ha lyst til å hive nedpå. Jeg klarte heldigvis å stoppe ho før ho fikk tatt den døde fuglen i munnen sin. Ho er jo bare en valp, må ho vite! Ganske våte og sandete, bar det så inn i bilen og hjemover. Glenna sovnet momentant på dyna si. Og da er ho jo såååå nusselig!! (“ Hon är så söt när hon sover….”)De andre to syntes nok denne turen var litt i det korteste laget, så dem fikk hver sin sykkeltur da vi kom hjem. Og da ble det stille i heimen resten av kvelden.

Når det gjelder natt og senger og soving, er det fortsatt under utprøving for mine kjære firbeinte. Glenna vil helst ligge der Dimma ligger. Dimma vil helst ligge for seg sjøl, og det samme vil Snorre. Men Snorre oppdaget at Dimma hadde fått seg ny seng, og la seg plutselig i den, og da ble det fullt kaos på soverommet. Dimma legger seg nemlig ALDRI i senga til Snorre her hjemme. (Det er kun på hytta dem kan dele seng, men det er sikkert fordi det er så kaldt på gulvet). Dermed måtte de få en hjelpende hånd fra meg. Jeg fikk Snorre over i sin egen seng, Dimma fikk legge seg i sin nye seng og Glenna plasserte jeg i hennes seng ved siden av meg. Det tok to sekunder, så hørte jeg lyden av små tassende valpelabber på gulvet – i retning av Snorre. Han bare løftet så vidt på øyelokket mens Glenna passerte videre bort til Dimma. Og der la ho seg. Dimma gadd vel ikke mer, for Glenna fikk ligge. Jeg lot det hele være, og fortsatte å lese i boka mi. Senere på natta hørte jeg at Glenna kom tuslende og la seg i senga si.

Glenna våkner ikke så tidlig lenger. Takk og lov for det! Etter 14 dager med underskudd på søvn, er det nå godt å kunne sove i allefall i 7 timer i strekk uten avbrytelser. Selv om ho våkner før meg, er det sjelden at ho tisser inne på soverommet. Ho holder seg til jeg tar ho ut. Flinke jenta si det! Og om ho våkner før meg, er det ikke meg det går utover heller. Nei, det er Dimma og Snorre det går utover. Lille-Glenna søker jo bare litt varme og kos hos dem sånn på morgenen, kan dere ikke forstå det, Snorre og Dimma? Og det er da jeg våkner….enten hører jeg et knurr i fra Snorre, eller et pipe-boff fra Dimma. Da er det bare å kaste seg ut av senga og ta tak i Glenna før det går riktig ille……noe det heldigvis ennå ikke har gjort! Puh…..Glenna har jo null respekt for at de store vil sove i fred og aller helst ikke vil bli bitt i labbene eller på ørene av en liten innpåsliten valp som ikke vet bedre, stakkar….sånn på morran.

Glenna begynner endelig å reagere når vi sier navnet hennes, og nå er det ikke alltid ho får go’bit heller – det kan være annet jeg gjør som fenger hennes oppmerksomhet eller rett og slett bare litt kos. Men jeg passer på at ho får go’bit 80% av gangene vi sier navnet hennes. Jeg har også innført “BRA” og da er det go’bit uten unntak hver gang!! Og det begynner lille-frøkna å skjønne. Jeg skal så smått introdusere klikker’n for ho når tiden er inne, men vil vente til jeg ser at Glenna responderer 100% på “BRA” før jeg gjør det.

Glenna begynte sjøl med å sette seg ned før jeg åpnet utgangsdøra – ho gjorde det fordi jeg antageligvis brukte litt for lang tid på å åpne døra. Jeg snappet det opp med en gang og videreførte det til at ho skal få et “vær-så-god-signal” før ho får gå ut døra. Vi jobber fortsatt med håndtarget – den synes jeg er gull verdt! Det gjør at ho kommer inntil meg og ikke stopper en halv meter unna når vi trener på “innkalling.” Her er vi fortsatt i den første fasen, og jeg belønner all kontakt ho tar med meg med og uten berøring av hånda mi. Jeg har også innført at ho skal “touche” pekefingeren min – det gjør at jeg lettere kan føre ho hvis jeg trenger det i trenings-sammenheng senere. Spesielt i freestyle og i agility er det jo kjekt å bruke…..og kunne.

Glenna og Dimma “prater” med hverandre. Det er veldig artig å høre på. Glenna knurre-prater og Dimma pipe-prater – dem har et helt eget språk seg imellom. Og hele tiden logrer dem på halen – Dimmas hale går som en hjulvisp og Glennas til side om side over ryggen siden hennes hale er godt sirklet opp. Ellers har jeg oppdaget at Glenna begynner å få tan-tegninger på det ene bakbeinet. Nå er jeg spent på hvilken farge ho får på kinnene, om de blir tan-farget eller rett og slett krem med inslag av grått…..

God Pinse til dere alle sammen!

Glenna Røverdatter…..:-)

2011-06-07T21:58:00.001+02:00

Glenna er både et matvrak, ei skikkelig røverjente og et ordentlig sjarmtroll – altså en ekte islenning!! Det er utrolig hva den lille kroppen klarer å få gjort i løpet av en hel dag

Ho begynner å bli veeeldig “varm i trøya” og herser med absolutt alle som bor her i dette huset! Magnus-pus får gjennomgå mest. Glenna tar rennafart bort til han og oppfordrer til lek stadig vekk, og Magnus-pus er med på leken. Deretter er det Dimma som får Glennas oppmerksomhet, og så lenge det ikke er på morran (Dimma er nemlig morgen-trøtt og orker minimalt med mas da ) er Dimma med på tullet. Ho er så forsiktig så forsiktig i motsetning til hva Glenna er, men jeg synes det er greit at Dimma sier i fra når leken blir for voldsom. Sikkert ikke noe særlig ålreit å bli bitt i øret av bitte-små skarpe valpetenner….Menneske-guttene i huset får også sin dose med valpe-sprell MEN Snorre rører ho sjelden….ho kan legge seg inntil han når han sover, men ho leker aldri med han…..og Josefine stikker så fort ho ser Glenna så det er minimalt med nærkontakt der, også! Og jeg sitter og ser på, ler litt og synes jo at Glenna er verdens mest sjarmerende pelsdott som finnes!

Og i og med at Glenna har blitt mer “husvarm”, betyr jo det at ho tørr mye mer, også – til Dimmas store frustrasjon, irritasjon, what ever.. For nå ligger ikke Glenna og sover søtt i senga si om natta lenger. Neida, Glenna vil veldig gjerne sove i samme seng som Dimma, og det er ikke Dimma alltid helt enig i. Og av mangel på andre ideer, legger ho seg uttafor senga si og ser på den vesle lille kroppen som mojer seg i senga hennes….hmmm….det var da bedrøvelig, Dimma! Men jeg er sikker på at innen uka er omme, ligger begge jentene og sover i samme seng!! Eller så bytter de seng slik som Dimma og Snorre gjorde da ho var valp….

Og jeg har blitt A-menneske….

Glenna er kjempe-flink ute. Ho kommer villig når jeg roper på ho, og følger etter meg hvor enn jeg går. Ho springer sjelden langt avgårde, kun når ho ser en av pusene….Jeg har funnet fram en langline som jeg bruker på ho når vi går bitte-små snuseturer i nærområdet…….I kveld hadde jeg tenkt til å ta med Glenna på en liten kjøretur til badeplassen som ligger like i nærheten her, men ho sovnet, gett……og ho sover ennå….Det får bli i morgen, da

FRYA og IF-TREFF…..

Vi kom oss seint avgårde på onsdag da vi dro opover mot Frya, så de fleste hadde gått og lagt seg da vi kom opp. Bilturen oppover gikk ganske greit med kun en stopp. Glenna sovnet fort i buret sitt, og tok det hele med ro. Så da var det jo ikke noe problem at det var kø og at det tok litt ekstra med tid…..Vi pakket raskt ut av bilen og innlosjerte oss på rommet vi hadde fått, og jeg var egentlig litt glad for at Glenna (og Snorre og Dimma) kunne utsette “hilse-seremonien” til morgenen etter. Glenna oppførte seg selvsagt eksemplarisk! Det var mange som ville kose med ho, holde på ho og ho var selvfølgelig midtpunktet for mang en islenning…som var så forsiktig så forsiktig med ho….Her var det tydelig at valpe-lisensen var gjeldende i stor grad…Vi var nødt til å skjerme Glenna litt, og det ble flere turer inn på rommet sånn at ho fikk slappe av. Ho sovnet samme hva, så det er vel et godt tegn på at Glenna føler seg trygg i mine (våre) hender.

For vår del ble oppholdet på Frya ganske kort, dels pga av at min bedre halvdel ikke deler helt min entusiasme og interesse for hund (les islandshund) og dels pga at det ble en god del mer problematisk å bli med på aktiviteter da Glenna var med. Dermed ble det lite vi fikk gjort sammen med Dimma og Snorre, og det syntes dem nok var litt skuffende….

Første dagen gikk med til å treffe igjen gamle bekjente og bli kjent med nye, og vi fikk også skviset inn en tur opp til “fossen” – juvet der Per Gynt-spilla foregår.

Det var forresten veldig gøy å se igjen Tove, Irene, Vina og Barfi. Og Barfi er så absolutt flink på ag-banen!! Dimma og jeg fikk prøvd oss litt på AG-banen, vi også, men vi fikk ikke til noe særlig. Kanskje ikke så rart siden vi ikke er flinke nok til å trene… Dag to var jeg med på avl-seminaret del 2 med Hans-Åke Sperne som foreleser. Det var både lærerikt og interessant. Dette har Tove skrevet mer om på sin blogg…

Vi dro hjem på fredag kveld, og det var nok like greit med tanke på at Glenna kun har vært hos meg i bare noen få dager, og kanskje var det en litt for tøff start?? Uansett, vi koste oss de to dagene vi var der, og all ære til Frya-komitèn som arrangerte et super-flott treff for alle oss islandshund-eiere!! Det var jo en opplevelse uansett. Skulle bare ønske at jeg kunne fått med meg MH……neste gang

Og det ble dessverre veldig få bilder denne gangen….

Her er i allefall en som koser seg…

Ha en kjempe-fin uke!

Siste nytt om Glennas første dager hos oss på Ophus

2011-05-31T02:20:00.001+02:00

Jeg har fått enda et matvrak i huset! Glenna kaster seg over maten sin, og når matskåla er tom virvler ho den rundt på gulvet i hysterisk leting etter mer mat. Dimma har virkelig et problem nå. Ho som alltid har vært så treg til å spise og så kresen i matveien, må virkelig passe på maten sin. ALLE vil ha maten hennes!!! Snorre vil ha den, Magnus vil ha den og nå vil jammen Glenna ha den, også. Stakkar Dimma…..Lurer på når ho skal forstå at det er like greit å ete opp maten sin med en gang ho får den servert!!

Støvsuger’n har stått på nå i et par dager uten at Glenna enser den. Ho brydde seg ikke om iRobot Roomba heller. Jeg var så sikker på at ho skulle fly etter den saken for å bite og ta’n, men neida – den var total uinteressant! Så i morra kan jeg nok bruke støvsuger’n for fullt igjen…..

I dag har det skjedd store forandringer i oppførselen til dem alle. Magnus og Glenna er perlevenner – Glenna simpelthen digger Magnus-pus. Ho får herje fritt med han så lenge han gidder. Jeg ser poten hans ertende i lufta lissom klorende etter Glenna nå ho er mest ivrig, og Glenna borrer fjeset sitt inn i den lurvete pelsen til Magnus og tar sikkert en munnfull pels for hva jeg vet..hehe..Ho elsker å springe etter han, og kaster seg under han og oppå ryggen hans – og Magnus godtar det. Snill som et lam er han.

Josefine er fortsatt skeptisk og redd til den nyoppståtte situasjonen, og står og kikker inn verandadøra uten at ho tørr å komme inn. Men når ho er sulten nok, lusker ho seg inn….prøver….men som regel får Glenna øye på ho og springer som en jojo etter stakkar Josefine. Så Josefine blir værende ute…..Jeg lokker ho inn på kvelden sånn at ho får være inne om natta. Da ligger jo skøyer’n Glenna og sover, så da er det fritt fram for kattene. I går gjorde Josefine en brøler…Mens jeg var på badet, sprang ho under senga vår og gjemte seg. Det var vel ikke noe særlig lurt, med tanke på at pøbelen sover der om natta. Det nyttet ikke å få ho fram heller, og så trøtt som jeg var, orka jeg ikke bry meg, helt til jeg våkna av at det satt en malende katt i senga mi og ville kose. Da var det bare å åpne soveromsdøra… På morgenen fant jeg dusjen full av katter…

Snorre er fortsatt den samme gamle ginebiter’n, men aksepterer nå heldigvis at Glenna plutselig kan slenge seg bort til han eller plutselig bite han i bakbeina. Ho inviterer stadig vekk til lek, men der går grensa for Snorre altså. Makan til mas!! Jeg fyller flittig opp bjeffehalsebåndet hans med sitronlukt, for jeg er sååå glad for at det er så effektivt denne gangen. Han bjeffer merkbart mindre; det kommer gjerne ett skikkelig bjeff og deretter noen små søte og svake boffer. Jeg vil jo ikke at han skal skremme den lille skjønnheten vi har fått i huset.

Dimma var litt små-skeptisk til Glenna på morgenen, og det kunne komme et og annet irettesettende bjeff fra Dimma når Glenna ble litt for masete for ho. Men siden Dimma også har fått på seg bjeffehalsebånd, er det minimalt som høres fra ho.

MEN i kveld skjedde det helt store: Jeg fikk gleden av å se Dimma og Glenna leke sammen ute på plen. Det var så artig å se så forsiktig Dimma var mot lille Glenna. Dimma passet hele tiden på at ho ikke skulle tråkke på den lille eller gjøre ho noe vondt. Jeg har aldri før sett Dimma ha sånn kontroll på bakparten sin som det jeg fikk oppleve i kveld, og jeg fikk filmet det meste!! Det er jenta mi det!!

Bortsett fra at Glenna er et skikkelig matvrak, og putter alt ho kommer over i munn, er ho et riktig sjarmtroll som sover hele natta i sin egen seng. Men i dag våknet ho litt for tidlig, synes jeg, men ho var enkel å få dysset i søvn igjen. Så da klokka ble 08 stod vi opp, og både Dimma og Glenna fikk gå ut å lufte seg med en gang. Glenna klarte å holde seg til ho ble sluppet ut. Ho begynner å bli veldig flink, eller så er det jeg som begynner å komme inn i rytmen hennes. Jeg har vel også blitt litt flinkere til å lese Glenna når ho må ut å gjøre i fra seg. Det er enkelt å få oppmerksomheten til Glenna så lenge ho vet at ho får en liten dæsj med skinkeost på tunga. Jeg konsentrerer meg om at ho skal lære seg navnet sitt, og belønner henne hver gang ho tar kontakt eller kommer bort til meg samtidig som jeg sier Glenna. Jeg gjentar og gjentar med den lyseste og triveligste stemmen jeg har . Og jeg har så smått begynt å lære ho betydningen av ordet “BRA.” Så var det noe som bare kom av seg sjøl. Glenna kom borti håndflata mi med snuta si, og jeg belønnet med en gang. Ho gjorde det en gang til, og enda en gang. Er ho ikke flink?? Dette har jeg repetert et par ganger til i dag, og nå kan jeg bare holde fram håndflata så kommer ho med snuta si og berører. Glenna er like lærevillig og ivrig som de to andre jeg har.

Vi har i tillegg trent på å kjøre bil i bur. Jeg har siden Glenna kom hit hatt buret stående på gulvet på kontoret mitt, og har lagt inn leker og et tyggebein som Glenna frivillig har gått inn i buret og hentet. I dag tidlig la ho seg til i buret av seg sjøl og tygde på tyggebeinet sitt. Så jeg tenkte at i løpet av kvelden skulle vi ha litt biltrening. Jeg puttet Snorre og Dimma inn i hvert sitt bur, og Glenna i hennes bur. Alle tre fikk hver sin lille grønne “tannbørste” som de kunne tygge på. Jeg startet med å kjøre i 1 gir opp grusveien mot skogen. Det gikk veeeldig sakte, og Glenna var urolig mesteparten av veien opp til der jeg skulle snu for å kjøre tilbake igjen. Først da roet ho seg og la seg til for å sove…Jeg ventet litt, så giret jeg ned i 2 og tøffet sakte bortover grusveien. Snorre begynte å bli urolig, for han fikk selvfølgelig øye på et par heste-vogner. Jeg ble nødt til kjøre hjemom for å slippe av Snorre. Glenna våknet selvfølgelig til liv igjen så fort jeg stoppet bilen, så ho fikk gå ut å tisse. Deretter bar det avgårde på en ny kjøretur. Dimma ble med, for ho er som vanlig rolig i bilen. Jeg kjørte utover mot Torsnes mens jeg vekslet mellom å kjøre i 2 gir og 3. Det skal jo ikke gå så alt for fort, vet dere. Og hele tiden mens jeg kjørte, hadde jeg skinkeosten liggende på fanget. Så fort Glenna roet seg og sluttet med pipinga si, fikk ho en dæsj av skinkeosten.

Sånn holdt jeg på helt til ho sovnet, og det gjorde ho da vi hadde kjørt i bare 10 minutter. Før ho våknet ordentlig til live igjen, passet jeg på å stoppe og ta ut Glenna for å vise ho at det å kjøre bil fører til at det skal skje noe morsomt. Og det er jo morsomt å få på seg det rosa koppelet, og gå litt inn i skogen, eller? På et sted ho aldri har vært før…og snuse og bare oppleve noe helt nytt? Dimma var så flink og rolig på hele turen, og jeg tror ho syntes det var litt ålright å dra avgårde uten den masete broder’n.

Snorre og Dimma har også fått sin dose med trening i dag. De har vekselvis hatt “nammis-søk” ute på plen, og det fungerer fint det for dem begge. Ellers har jeg hatt dem mye løse sammen med Glenna, for det fungerer best.

Dagene bare flyr avsted. Tenk at det er 3 dager siden jeg hentet Glenna! Den vesle lille krabaten har krøpet langt inn i hjerterota mi allerede. Ho er både skøyeraktig, morsom og herlig valpete der jeg betrakter ho vraltende bortover – nesten litt sjanglete. Og jeg elsker at ho er kosete – ho liker spesielt å bli strøket på magen. Da vrir ho på seg og mojer seg skikkelig mens ho gir fra seg små, søte koselyder. Jeg blir aldri lei av å se på ho, Snorre, Dimma og kattene i tilnærminga til hverandre og måten dem gradvis venner seg til hverandre. Noen ganger med positive opplevelser, og andre ganger med ikke fullt så positive opplevelser, men heldigvis ser det ut til at det går den rette veien uansett. Det tar bare litt tid!!

Vi forbereder oss til mini-ferien på Frya, det berømte IF-treffet. Jeg hadde jo på forhånd boket inn overnattinger for hele treffet, og hadde i utgangspunktet planlagt et treff med kurs i både det ene og andre, og ellers alt Frya-treffet kunne by på. Lite visste jeg at jeg skulle ha med meg en liten valp!! Det blir jo helomvelting av planene dette her, men jeg har bestemt meg for at jeg tar det på sparket. Det viktigste nå er først og fremst å ta hensyn til Glenna og passe på at ho får den roen og hvila ho trenger, og sånn passe med miljø- og sosialisering. Jeg skulle bare ønske at vi hadde hatt litt lenger tid på oss med tanke på bur-treninga….

Så i kveld har jeg tørket fiskeboller som jeg skal ha med som go’biter. I morgen får jeg finne på å lage noe annet godt som kan friste Dimma – lever??- de andre to er det jo ikke noe problem med. Uansett så blir dette en opplevelse for både oss og dem firbeinte!

Ha en fin uke!

En liten hilsen fra Glenna

2011-05-29T19:00:00.001+02:00

Vi hentet Glenna fredag kveld. Det ble en lang dag for lille søte Glenna - og meg og Daniel. Vi var vel ikke hjemme før nærmere kl. 00. Da hadde vi hatt to stopp på veien, hvor Glenna fikk gjort i fra seg både det ene og det andre. Køreturen gikk egentlig veldig greit, og Glenna ble heldigvis ikke dårlig. Ho peste litt og var litt urolig i førsten, men sovnet etter hvert på fanget mitt.

Ingen er så god som du, Glenna!

Mamma Aura, meg og Glenna like før avreise. Se på det fine rosa koppelet Glenna har fått av Ursula

Vi ble møtt av velkomstkomitèen da vi kom hjem. Snorre brydde seg ikke mye om den lille krabaten, mens Dimma var nok mer skeptisk – men logret med halen gjorde ho, i allefall. Magnus og Glenna ble fort leke-kamerater, mens Josefine kan mest ikke like at det har kommet en ny valp i huset. Så her må det jobbes litt for at alle skal bli gode venner!

Det ble sent før vi fikk lagt oss på fredag, og Glenna fikk ligge i egen seng på gulvet ved siden av meg. Ho sovna momentant, og sov hele natta bortsett fra et par episoder med noen klynk, som roet seg fort da jeg tok hånda mi ned og strøk ho forsiktig på siden så ho sovnet igjen. Flinke, flinke Glenna! Og ho våkna ikke før kl. 09.30 i går morges!! Jeg tok ho rett ut, og lille-jenta tissa med en gang. Vi jobber med rensligheta, og det har skjedd et par uhell…….

Når det gjelder mat, er ho veldig lik Snorre der! Ho glupsker i seg maten sin, og den er borte på et blunk! Så bra, håper det varer….Hunder som er glad i mat, er enkle å trene!!

Ellers følger ho etter meg hvor enn jeg går, og så fort ho kommer til meg eller ser på meg, får ho en bitte-liten smak av skinkeosten. Den er meget effektiv og god!

Vi er også i gang med å trene inn igjenkjennelsen av navnet…..men vi tar det i bitte-små porsjoner. Vi har god tid, og vi skal jo mest bare kose oss og bli kjent med hverandre nå først og fremst.

Glenna er ei meget glad og livlig jente; veeldig nysgjerrig og tillitsfull, og ho kan se litt tankefull ut innimellom. Noen ganger har ho et blikk som er rent sørgelig, og det står ikke helt i forhold til resten av kroppsspråket hennes da, som lyser av pur ren valpelykke. Jeg elsker at ho skakker på hodet når jeg snakker til ho, akkurat som Dimma. Tenk på bildene jeg kommer til å ta etter hvert av dem to sammen…..begge sitter å skakker på hodet…..herlig!

Glenna har utforsket både inne og ute, og har fått springe masse ute på plen sammen med Dimma, Snorre og Magnus. Josefine har sittet et stykke unna og sett på.

Dimma, lek med meg da……

Glenna “prater” en del, til Dimmas store forferdelse…..tror Dimma synes det er litt rart å høre på…..og Glenna koser seg og elsker å bli koset med og nå ser det ut til at ho begynner å finne seg til rette her hos oss.

Alt MÅ undersøkes……

I går fant ho leka til kattene – ei pipemus. Den var det stor stas å leke med, og den kom jo med små lyder som var veldig gøyale å høre på. Den gikk fort i stykker…Ellers fikk ho med seg leker fra Ursula, som er sånn passe interessante….men tyggebeinet er deilig å tygge på når det klør i tenna og Glenna får lyst til å bite på helt andre ting enn det ho får lov til.

Første kvelden var det her Glenna lå da ho sov og trengte ro og hvile…..Nå legger ho seg til over alt i huset der det er plass….

Jeg har prøvd å oppdatere bloggen opptil flere ganger i helga, men det er sannelig ikke lett å få til et ledig øyeblikk med en valp i huset. Det er mye som skal passes på, og jeg må jo for all del ikke glemme dem dyra jeg allerede har fra før! Dimma fikk litt ekstra oppmerksomhet av meg i går, for ho slutter å spise når det oppstår situasjoner ho ikke føler seg komfortabel med. I går ville ho ikke ha frokost eller middag…..Men etter en sykkeltur hvor ho fikk sprunget og tatt ut litt energi, kom matlysta tilbake for fullt. Så da var det vel ikke så farlig likevel, å få en valp å dele meg med…..Snorre gir blanke f……, men har nå fått en sykkeltur han, også. I skrivende stund ligger dem alle tre på gulvet nede ved beina mine, og sover søtt…..(det var i går kveld )

Det er slitsomt å være en liten valp på et nytt og ukjent sted…..

Glenna kan springe fort når det skinkeost å få……

Glenna sov hele natta til i dag – denne gangen uten et knyst. Jeg våknet kl. 07.30, og da satt Glenna logrende og tittet på Snorre som lå og snorket i senga si. Dimma satt på den andre siden av sin seng, og ventet på at en av oss skulle våkne og ta ut Glenna og ho sjøl for å tisse. Flinke hunder jeg har! Det var godt å sove en hel natt uten forstyrrelser, og det var godt å få sovet ordentlig ut. Det ble jo litt dårlig med søvn forrige natta, og jeg merker det også på Glenna. Ho er mer utvilt og har i hele dag vært helt klar for nye eventyr. Den lille halen går som en hjulvisp titt og ofte. I dag er det helt klart at Glenna begynner å bli vant til oss, og omvendt. Dimma har vært litt mer tålmodig med henne, og Glenna har til og med klatret på ryggen til Snorre. Det ble et lite irritert knurr fra han, men Glenna brydde seg ikke i det hele tatt. Josefine er mest ute, og vil ikke inn……bare når sulten blir for stor……da lusker ho seg inn……

Ikke helt fortrolig med koppelet, da……

Trappegrindene er skrudd opp, en oppe og en nede, så nå kan Glenna få bevege seg fritt både når vi er oppe og når vi er nede på kontoret. Det er deilig å slippe og holde øye med ho heele tida, og det virker som om at det har en beroligende effekt på dem alle sammen når jeg har en mer avslappende holdning. Så Glenna sovner nå like godt ute i gangen som inne på kontoret sammen med meg.

Det er ikke alltid senga er der den bør være når Glenna er sliten….

Og JA – vi koser oss!!

Ha en fin uke!

På tide å fortelle om vesle, vakre, skjønne Glenna…..

2011-05-26T03:05:00.001+02:00

Dette er Glenna

Glenna betyr “åpning i skyene”

Glenna bor på Lycketorpet i Ulriceshamn sammen med mange, mange andre hunder – både islandshunder og collier og matmor Ursula. Fredag 13. mai reiste jeg og Dimma for å besøke Glenna. Det første møtet med Glenna var helt ubeskrivelig….for meg da.

Foto: Ursula Brehmer Foto: Ursula Brehmer

Det luktet valp av Glenna, og ho var så god å holde på. Glenna var den første av valpene som kom bort til meg for å hilse. Ikke framfusende eller masete – bare veldig, veldig nysgjerrig og ville veldig gjerne opp på armen for å kose. Men etter en bitte-liten stund var jeg ikke så interessant lenger, og ho begynte å leke med søskna sine. Akkurat sånn som jeg håpet at ho skulle være. Nysgjerrig og uredd, litt forsiktig men samtidig tillitsfull og med et våkent og livlig blikk.

Dimma var ikke fullt så heldig som meg, for ho fikk ikke hilse på de firbeinte i det hele tatt siden ho var midt i den verste tida i løpetida si. Men ho fikk hilse på Ursula og Lasse, og så fikk ho springe litt rundt i hundegården alene. Dimma var så flink, og var rolig i bilen både på turen ned og hjem igjen – og helt tyst mens jeg var på besøk hos Ursula. Vi skravlet som bare det, Ursula og jeg, for det blir jo gjerne sånn siden vi begge elsker både hunder og katter. Det krydde av hunder hos Ursula; det var både hanner og tisper av begge raser – og hundene var bare så fantastisk kosete alle sammen. Det var som å være i et hundeparadis.

Foto: Ursula Brehmer

Det var hunder i alle aldre – men det var selvfølgelig valpene som stjal det meste av oppmerksomheta mi.

Se på dem herlige små rosa potene……

Og det var særlig denne lille frøkna her som stjal ekstra mye oppmerksomhet fra meg……Lille søte, nusselige Glenna

Ho skakker på hodet akkurat sånn som Dimma når jeg snakker til ho

Jeg har fulgt Glenna siden ho var 1 uke gammel, og har hatt jevn oppdatering og kontakt med Ursula hele tiden. Det er ikke så ofte jeg kommer over et islandshund-kull med så mange svarte og hvite islandshunder, så gleden var enorm da jeg fant hjemmesiden til Ursula på nettet. Og der leste jeg at vakre mamma Aura hadde nettopp fått valper!! 2 hanner og 5 tisper

Mamma Aura……..og vesle Glenna…….og rompa til Gladur???

Jeg sendte en mail til Ursula og fortalte litt om meg selv……resten skjønner dere jo!

Det var ikke helt meningen å få en ny valp så fort, men noen ganger inbilder jeg meg at det rett og slett er skjebnen som slår til! For det hele begynte med at jeg fikk en mail fra oppdretteren til Dimma en gang like før påske. Ho kunne fortelle at Dimma hadde fått halvsøsken – og to av tispene der var fortsatt til salgs….så om jeg visste om noen som ønsket seg en IF-valp var det bare å reklamere….En liten tanke begynte å spire; hva om jeg drar og besøker oppdretteren, og hvis jeg liker en av valpene…….kanskje jeg kan ta den med meg hjem??? Det er jo halv-søstra til Dimma, som jeg elsker så høyt!! For å gjøre en lang historie kort: Visse omstendigheter gjorde at det ble ikke sånn som først tenkt….Og når tanken først er plantet og begynt å spire……ja, da er den forferdelig vanskelig å luke bort.

Denne skjønnheten her, kommer til å forandre livet til meg, Snorre og Dimma ganske så snart. Vi henter ho på fredag, altså i morgen…..Jeg er godt i gang med alle forberedelser til å ta imot en valp i huset, og begynner å føle meg klar til at Glenna skal komme hjem til oss. Jeg har til og med investert i sykkel-veske til hund, så Glenna skal få være med på sykkel-turene våres ho, også! I dag skal jeg ut å kjøpe seng, matskåler og bilbur – og jeg trenger trappe-grinder. Ergerlig at de to forrige gikk på fyllinga da vi flyttet hit….hmrf… Ellers skal alt være i orden til Glenna inntar sin plass i familien, tror jeg. Forresten, jeg mangler skinkeosten……..

Foto: Ursula Brehmer

Ha det så bra så lenge!!

En rolig dag…

2011-05-24T03:31:00.001+02:00

Vi har hatt en skikkelig deilig dag i dag, til tross for at det både har vært sol, regn og blåst annen hver sin gang. Morgenkaffen inntok jeg i bakhagen; sittende i den hvite “amerikanske” plaststolen min, mens jeg betraktet dem to fineste skapningene på denne jord som jeg er så innmari glad i. Da var det fortsatt litt snev av sol ute. Snorre liker godt å ligge i sola – han ligger helst i froskestilling på den lille grusflekken – og han kan ligge der leeenge før “villdyret” i han våkner. Med “villdyret” mener jeg at han begynner å bli rastløs og vil at det skal skje noe - være seg det er å gå en tur, snuse etter “nammis” eller “overfalle” en sjokkert Dimma, som slettes ikke synes det er noe ålright å få en yppende sværing leke-knurrende rundt eller over seg.

Dimma derimot pleier og liker mest å sitte eller ligge ved siden av meg mens jeg drikker kaffen min - eller ho kan plutselig finne på at ho vil sitte på fanget mens jeg stryker ho forsiktig på brystet eller siden. Egentlig IKKE mottagelig for støy og bråk på morgenen.

Løpetida går nå på siste rest, og nå merker jeg at det skjer forandringer IGJEN på lille-jenta mi. Ho er merkbart mye roligere, og jeg lurer på om det faktisk vil fortsette eller om det er et forbigående fenomen. Plutselig er det enklere å irettesette ho med en rolig og bestemt stemme, og bruken av ordet “nei” er ikke nøedvendig. Jeg har alltid prøvd å ha en bestemt lyd som betyr “dette er ikke lov” istedet for “nei” i oppdragelsen av Dimma. Noen ganger har det fungert, andre ganger ikke – alt ettersom ho har vokst opp. Nå har Dimma passert 3 år, og jeg har nå på følelsen at lille-jenta mi endelig HAR blitt voksen. Der har jeg blitt lurt opptil flere ganger, ja…Ho har fortsatt et lekent sinn, og kan bete seg som en valp innimellom – men etter denne løpetida her ser det ut til at det er i ferd med å forsvinne mer og mer. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil…….

Både Dimma og Snorre får nå diettfòr, fordi jeg syntes de av en eller annen merkelig grunn har lagt på seg til tross for all aktivitet vi har hatt i vinter. Mulig kattematen kan ha noe av skylda der..hmm….Dimma trenger å ta av ca 1-2 kg, mens Snorre har nok litt mer å gå på. ja. Han ser liksom veldig tjukk ut, men så har han også i tillegg fortsatt veeeldig mye pels som jeg venter på skal falle av. Røytinga starter visst seint i år, og selv om jeg grer og grer, er det ennå mye underull igjen…

Da kaffe-koppen var tom, og før jeg så rastløsheta komme på “villdyret”, fortet jeg meg å gjøre istand til leken “å snuse etter nammis.” Jeg skar opp et par fiskekaker i bitte små biter, som jeg kastet utover plen på flere forskjellige steder. Snorre var førstemann ut, og mens han drev på med snusinga, måtte Dimma ligge rolig på skiferhellene å se på. Cluet var at dette skulle ho gjøre uten å lage en lyd, og med jevne mellomrom fikk ho små skinkebiter som belønning for at ho skulle beholde roen. Det er like vanskelig det, om ikke vanskeligere, som å snuse etter nammis. Deretter byttet jeg om på rollene. Dimma fikk snuse etter nammis, mens Snorre måtte ligge i ro å se på. Begge klarte oppgavene sine med glans, og jeg ble veldig stolt av dem – og litt av meg sjøl, også. Dette resulterte i at både Snorre og Dimma ble ganske så slitne etter denne lille hjernetrim-leken vår, og jeg sto nå fritt til å kunne gjøre andre ting med god samvittighet. Det var faktisk ro i heimen hele formiddagen.

Da det nærmet seg kveld, var det tid for sykkel-turer. Denne gangen fikk Dimma være den første til og være med. Jeg var litt spent på hvordan ho ville reagere på sykkelen i dag, men det gikk som forventet. En dose med god og solid bjeffing mens jeg trillet sykkelen ut på veien og de første meter’ne etter at jeg hadde satt meg på sykkelen…..det virker litt som om ho “kjefter” på meg…for det er ikke sykkelen som er problemet lenger. Den virker det som om ho ikke bryr seg noe særlig om…hmm…Jeg finner vel ut av det etter hvert. Resten av turen gikk smertefritt, og vi kom et hakk videre med sykkel-treningen i dag. Vi klarte nemlig å passere et par biler – syklende – uten at Dimma brydde seg. Det er kryss i taket, altså! Flere passeringer tok jeg ikke sjansen på, og valgte å gå av sykkelen for å stå rolig i veikanten til bilene hadde kjørt forbi oss. Det ble jo en voldsom studie av gummistøvlene mine da bilene passerte, alt for å vise Dimma at jeg syntes bilene var uinteressante og ikke noe å bry seg om. Jenta mi tok den!!!!

Å sykle med Snorre i dag, gikk som en drøm. Han galopperte IKKE en eneste gang, og hadde jevn flytende trav ved siden av meg hele veien. Han er også mer utholdende enn Dimma, men fikk en merkbar lang tunge på slutten av turen, da…

Siden Dimma har vært litt skeptisk i det siste, hadde jeg lyst til å utføre et eksperiment. Jeg fikk ungdommen i huset til å bære opp det røde hundehuset som står nede i hundegården, opp til bakhagen. Jeg ba dem om å sette det midt ute på plenen. Jeg var spent på om Dimma ville reagere på det da jeg slapp ho ut døra. Nei, jenta mi enset ikke hundehuset i det hele tatt. Det var hverken skummelt eller rart at det stod midt på plenen. Hmmmm…..tenke, tenke…..Hva er det som gjør at Dimma reagarer med skepsis i noen situasjoner, og fryktløs i andre situasjoner? Det MÅ jeg finne ut av…Kanskje det er meg som gir ut noen signaler i gitte situasjoener? I så fall, i hvilke? Tenke, tenke…..Jeg føler meg egentlig rimelig avslappet med Dimma, og jeg føler meg ganske trygg på at jeg klarer å håndtere ho uansett situasjon. Men noen ganger reagerer ho helt annerledes enn det jeg forventer….Men som sagt, mye av skepsisen til Dimma har vel vært like før og under løpetida, så jeg avventer det hele litt – er bare litt ekstra oppmerksom!!

Snorre fikk et nytt kosedyr her om dagen – et kosedyr med lyd. “Øh, øh,” sier det – og Snorre bare ELSKER det! Dimma bør ikke prøve seg på å ta det en gang, noe ho heller ikke har gjort. Ho har nok lært av tidligere erfaringer…. MEN allerede etter et par dager, hadde dyret fått et laaangt kutt under hele magen, som sprikte minst en halv cm, og måtte derfor sutureres med omhu. Nå er det imidlertid like godt som nytt igjen!

Ha en fin dag!

Sykkel-dager…

2011-05-22T16:00:00.001+02:00

For to dager siden bestemte jeg meg for at NÅ skulle jeg endelig lære meg ordentlig det å sykle med hund! Springer’n som ble kjøpt for noen år siden, viste tegn til rust her og der, min gode, gamle damesykkel, en sånn med kurv forann og bagasjebrett bakpå, vet dere, var litt møkkete og det skrek litt i hjula – men etter litt omsorg og oppussing ble både springer’n og sykkelen så gode som nye. Nå var det tid for litt sykkel-trening!! Jeg hentet den nye fine blå selen som Snorre fikk i vinter, putta den på og festet han fast til springer’n. Det lyste av øynene hans da han så på meg, og gutten var helt klar han!! Litt små-forsiktig satte jeg meg på sykkelen….Må huske at det er noen år siden jeg syklet, og jeg håpet at det var et snev av sannhet i at “har du først lært å sykle, kan du det for resten av livet…..” Snorre tok INGEN hensyn i det hele tatt! Her gjaldt det å springe så fort som mulig, og siden han hadde fått på seg selen, som betyr for han at nå får han lov til å dra/trekke, ja, så gjorde han det, da. Jeg “glemte” visst å si til gutten min at det ikke nødvendigvis betyr det samme det å sykle og det å stå på ski..med selen på….ehhh….Han ble jo sliten etter hvert. Og DA ble det trav i stedet for galopp!!! Så neste sykkel-tur, ble det til å lære gutten at når vi sykler skal han springe ved siden av meg i trav – ikke trekke eller dra eller springe så fort han kan selv om selen er på. Jeg synes vi fikser det ganske bra nå, jeg. Ordentlig team-work!

Dimma var det litt annerledes med. Ho hverken drar eller trekker, men springer fint i trav ved siden av meg hele tiden, is in røde fine sele. Dimma er også flink til å si ifra at vi må huske på pauser underveis. Jeg blir så imponert over hvor flink Dimma er til å kommunisere med meg! MEN, det var ikke like enkelt å få Dimma til å akseptere sykkelen med det første. Den var både skummel og farlig, så Dimma viste all den usikkerheten ho innehar med å bjeffe og bjeffe og bjeffe. Jeg prøvde å ikke gjøre noe stort nummer ut av det, og lot Dimma få utforske sykkelen i eget tempo – men den var veeldig vanskelig å akseptere. Til slutt bare satte jeg meg på sykkelen, og ba Dimma om å springe med. Ho sprang og bjeffet flere meter, og akkurat i det jeg vurderte å legge det hele litt på hylla til neste dag, ga ho seg. Plutselig var det over. Jeg roste henne masse med en glad og rolig stemme, og jeg så jenta mi vokste og vokste og ble såååå stolt. Selvsikkerheten hennes økte nok et par hakk der og da! Så moro å se.

Det er helt tydelig at sykling syntes både Dimma og Snorre er gøy! Det var nok bra med litt annerledes trening/mosjon på dem, og jeg ser at dem liker veeeldig godt å bli ordentlig slitne. Det hersker en egen ro over dem begge når dem ligger og hviler ut på stuegulvet etterpå. Og plutselig er ikke alt annet så interessant lenger. Lyder de før reagerte på, blir nå overhørt.

Jeg må jo sykle to turer – en med dem hver – men det er verdt det selv om det tar dobbelt så lang tid. Jeg koser meg med den kvalitetstiden jeg får med dem hver for seg. Og etterhvert skal jeg legge inn en kombinasjon med sykkeltur og kose-/snusetur i skogen, og turene skal økes etter hvert som vi blir vant til å bruke springer’n. Det beste er at jeg har kurv forann på styret hvor jeg kan putte vannflaske, go’biter og noe spiselig i. For en sommer dette kommer til å bli!!!

Ellers har vi fått kappet det store bjørketreet som stod i veien for det nye gjerdet, jeg har begynt å omgjøre sånn smått på blomsterbedda, og huset er forhåpentligvis snart ferdigvasket utvendig og klar for første malingstrøk. MEN først må det slutte å regne! Det har bøtta ned eller blåst noe alldeles helt forferdelig på formiddagen, for så å roe seg ned på ettermiddagen. Og det er fortsatt små-kaldt på kveldene, så det nytter ikke å sitte ute på verandaen. Ei heller under varmelampa – varmen blåser avgårde….

”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!”

Ha en strålende uke!

Småpludring…..

2011-05-20T03:11:00.001+02:00

Dagene går som vanlig her på Ophus, og noen forandringer har det jo rukket å bli i løpet av våren –dessverre må jeg si. Paret som bor på andre sida av gata for oss, har måttet selge labradoren sin pga allergi. Her en dag kom det en eldre dame og tok han med seg – jeg var sikker på at det var mamma’n til en av dem som bare skulle gå tur med Buster…eller var det Balder?? - men han kom ikke tilbake. Så nå er det tomt i gården på den andre siden. Dagen før 17. mai kom naboene som bor ved siden av oss, bort til oss for å fortelle om vakre, snille og gode Jenny som i løpet av kvelden skulle få lov til å reise til Regnbuen. Og da jeg fikk se lille Jenny-mor, forstod jeg straks hvorfor. Ho hadde blitt lam i bakparten etter et prolaps, og dro beina etter seg. Ikke var ho kontinent for urin og avføring heller. Stakkar lille jenta – som vi kommer til å savne ho! Når vi går ut på verandaen på morgenen, er vi vant til at vesle Jenny sitter i hundegården sin og ser bort på oss. Et og annet boff vil komme som en hilsen….Nå blir det forferdelig tomt der borte….. Heldigvis er Odin og Bella fortsatt å se i gata, så helt alene er Snorre og Dimma heldigvis ikke.

17. mai var egentlig en helt ålright dag. Vi var glade for at vi slapp å dra tidlig avgårde for å se på barnetoget, og tok det hele med ro. Jeg våknet til korpsmusikk, og skyndte meg ut i stua for å se ut gjennom vindu. Og jammen så jeg musikantene marsjere borte ved barneskolen. Jeg fikk plutselig en assosiasjon tilbake til den gangen jeg sjøl måtte opp tidlig på morran for å spille og marsjere i all slags vær på 17. mai. Og dagene var forferdelig laaaange…..Jeg må si jeg pustet lettet ut da det heldigvis bare var et minne fra “gamledager” som blafret forbi…….Vi holdt oss hjemme hele dagen, og koste oss hjemme i hagen og på verandaen. Rune og jeg var enige om at vi fikk nyte sånne 17. mai’er så lenge vi kan, for plutselig står vi der sjøl langs med veien for å se på barnebarnet gå i 17. mai-toget og rope HIPP-HIPP-HURRAAA..

Gjerdemannen har kommet hit og lempet i fra seg stengene til gjerdet, så nå er det nok ikke så lenge til han endelig tar fatt på sjølve oppgaven. Jeg gleder meg vannvittig mye til å kunne slippe Snorre og Dimma løse i gården sånn at de kan springe ut og inn døra som de vil. En islender er ingen båndhund, vet jeg.

Forrige helg tok jeg på meg en oppgave jeg aldri har gjort før, og som jeg angret med det samme det glapp ut av meg…. Jeg tilbød meg nemlig å hjelpe til med å ordne med mat og servering i konfirmasjonen til datteren til en venninne. Det er jo til å le seg ihjel av. Jeg er nemlig IKKE egnet til å stå på et kjøkken….jeg lager sjelden mat (bare spiser’n) og hater alt som har med det å gjøre. Jeg er rett og slett udugelig på kjøkkenet. Så da kan dere tenke dere…..men det gikk over all forventning. Karbonader og kylling ble varmet, og all mat kom på bordet til rett tid. Ja, kaker og kaffe ble det også på gjestene uten noe tull…Det verste var da vertsskapet hentet meg og Kent-Roger, som var medhjelper’n min, for å takke oss for hjelpa forann alle gjestene. Det er lenge siden jeg kan huske at jeg rødmet, men jeg tror faktisk at der og da skiftet jeg ansiktsfarge til ganske mørke-rød…..Å, hjelp – ALDRI MER!!

Dimma går nå på siste rest av løpetida si, og denne gangen må jeg si at det har gått greiere. Ho har vært mye roligere og ikke fullt så pipete, og heller ikke så bitchi. Jenta mi har helst villet være i nærheten av meg, og har ikke hatt noen trang til noen særlig aktivitet. Vi tok oss ei trenings-økt på agilitybanen, men ho mistet fort interessen…..Det var like greit å gå inn igjen, og la ho få fortsette med å ta det med ro. Snorre har fått så øra flagret i et par dager, men ellers har det gått rimelig greit med dem to i sammen. Han prøvde seg et par ganger, men jeg skjønte fort at det der var ikke noe å bry seg om. Tror han knapt skjønte helt hva han holdt på med…..halvt mann som han er….

Josefine og Magnus er nesten ikke inne lenger. Jeg prøver iherdig på å holde dem inne om natta, men har nå innsett at det er nytteløst og har derfor kapitulert. Dem får gå ut om natta hvis det er det dem absolutt vil – og det er det jo!! Magnus har fått en haug med knuter i pelsen, og jeg prøver å gre han hver dag. Noen ganger må jeg til og med ta fram saksa og rett og slett skamklippe han. Det er ikke greit når pus har så mye pels, men han ligger nå der og lar meg få holde på. Dette hadde nok ikke nyttet med Josefine, så jeg er glad for at ho ikke har sånn en flokete pels. Jeg var nærmest lykkelig de gangene jeg fikk lov til å fjerne en flått på ho! Men etter at jeg har dryppet dem begge med flått-middel, er det problemet nærmest utryddet. Utrolig så fort det virket!! Bikkjene har hvert sitt flått-halsebånd på seg, og det er jo også veldig effektivt, så nå er det også sjelden jeg finner flått på dem.

Det er en ting alle dyra mine har til felles: DEM ELSKER YOUGHURT!! Dem sitter som tente lys forann meg og bare kikker – alle som en – og venter på å få slikke restene. Raringer… Bikkjene går på diettfòr i disse dager, og meg og kællen går på lavkarbo…hehe…hysj….Så får vi se hvem som oppnår resultat først! Spør dere meg, så tror jeg jammen det blir kællen og Dimma…..

I morgen er det fredag igjen, og vi gleder oss over at det er helga og at kællen har fri, selv om vi har en del rydding ute i hagen som skal gjøres. Vi må kappe noen trær for å få plass til gjerdet inne i skaurabben, flytte på noen steiner og jeg må omgjøre litt på et par blomsterbed. Men det blir bare morro! Gøy å sette sitt eget preg på det vi eier.

Ha en riktig så god helg alle sammen der ute!

Her er det liv…..

2011-05-16T02:25:00.001+02:00

Plutselig oppdaget jeg at det er over 1 mnd siden sist jeg var her inne og skrev på bloggen…Du verden som tida flyr når en har det gøy! Påsken er vel overstått, og nå er det snart pinse! Og da er IF-treff og Frya som står i fokus!! Dimma, Snorre og jeg er stadig vekk ute på tur. Vi har lett etter “Munken!” opptil flere ganger, så det har blitt flere turer. Det var jammen ikke lett å finne, men vi fant’n til slutt, og det måtte et manfolk til for at det kunne skje….. Vi tok nemlig med oss Rune på tur, og da fant vi “Munken!” For dere som lurer, så er det ikke snakk om noen munk eller noe kloster-greier altså. “Munken” er rett og slett bare navnet på et sted med utsikt utover sjøen ute i Torsnes like ved der jeg bor. Det er laget en turløype som går langs med og rundt “Munken” – gjennom skog, over utallige svaberg, forbi den ene stranda etter den andre og forbi gamle, forlatte husmannsplasser. En fantastisk tur, spør dere meg!

1. mai tok vi turen på Mossestevnet. Nina og Kero ble med. Vi avtalte å møtes på bensinstasjonen for å kjøre sammen til Moss. Kero som trodde at Dimma var med og satt bak i bilen, viste tydelig glede over at jeg skulle åpne bakdøra. Skuffelsen var megastor da han fikk se at det var Snorre som satt i buret og IKKE Dimma. Dimma hadde nemlig fått løpetid dagen før, så jeg valgte derfor med en viss skepsis å ta med meg Snorre i stedet. Bilturen gikk ganske greit – de to hannkjønna skulte et og annet blikk på hverandre, men så ut til å aksptere å sitte i hvert sitt bur i samme bil. Nina og jeg var vel mest fornøyd med at Snorre og Kero gikk så fint sammen på denne turen, og det overgikk all vår forventning. Nina og jeg visste at vi ville møte både Tove, Vina, Barfi, Hans-Thollef og Askur på Mossestevnet. Charlotte og Hermina fikk jeg dessverre ikke hilst på….Nina var også veldig spent på å møte dattera til Kero….og Tove. Det var innmari gøy å se far og datter møtes for første gang. Kunne tydelig se en viss slektsskap der, ja. Kero har forresten blitt pappa igjen!!

Tove og Barfi var knall-gode ute på banen, og det var en fryd å se Barfi springe og hoppe rundt på banen – ja, Tove, også! Dem er jo skikkelig flinke! Vina og Snorre var ivrige tilskuere, og en meget høymeldt heia-gjeng på sidelinja. Jeg ble vel så imponert over Askur og Hans-Thollef – der var det jammen fart!! Dessverre fikk jeg ikke sett favorittVina mi…. for vi var nødt til dra hjem før de kom seg ut på banen. Kaldt ble det, også! Tove hadde med seg telt og greier – dette har ho tydeligvis både gjort og vært med på før! Irene er det jo 1 år siden sist jeg snakket med, så det var gøy at ho var med ho mor denne gangen, også. OG – jeg fikk smake på Nøve-kaka!! Himmelsk god! Tror jeg må få den oppskrifta av deg, Nøve….

Innimellom alle fridagene mine, jobber jeg som folk flest. Jeg tar fortsatt noen vakter i hjemmesykepleien, men holder meg til det første stedet jeg var innom. Der er det både hyggelige kolleger, hyggelig brukere å besøke og ikke så alt for hektisk. Men jeg vokter meg vel for å skrive under på vikariater framover….liker godt å bestemme sjøl når jeg skal jobbe. Og det er flere her hjemme som er rimelig fornøyde med den situasjonen.

Fredag var Dimma og jeg på langtur til Sverige, Ulricehamn. Dimma var sååå flink. Ho satt, eller sov, i buret hele veien ned, og la seg villig ned igjen i buret etter en tissepause og mens jeg var på besøk. Turen hjemover var ho også stille som ei mus. Mon tro om ho faktisk synes det var artig å kjøre bil og få være med på langtur!! Tenk at jeg kjørte fram og tilbake hetl alene med bare Dimma bak i bilen – en tur som tok ca 4 timer hver vei! Stolt av meg sjøl, jeg… Og denne turen skal dere få høre mer om senere…..

Egentlig har jeg så mye, mye mer og fortelle, men jeg tror jeg venter litt med resten…..

Istedet legger jeg ut noen…ehh…mange….bilder fra turene våre og litt her hjemmefra, for kamera er jo sjølsagt med overalt!

Josefine liker og sove under den nye leka si…den ho aldri leker med, men teppet er jo mykt, da….

Barfi og Vina er flinke og ligger i hvert sitt bur mens de venter på tur ute på AG-banen….

Tove har utstyret i orden ser dere. Her sitter ho med Snorre, Nina med Kero og Irene ved bura.

Far og datter hilser på hverandre. Vi andre følger spente med…

Dette krypet fant jeg utenfør inngangdsøra her en kveld….Makan hadde vi på hotellrommet da vi var i syden….æsj..

Nå skal vi på tur….til Munken. Diverse bilder fra lete-turene våre…

Med litt godvilje kan dere se at det sitter en svart/hvit pus ute på gresset og ser utover sjøen sånn midt på bildet…..

Grusveien før vi entrer skogsstien….

Brått kom vi ut på fjella og hadde sjøutsikt….

Mon tro om det ble fisk til slutt….

Det er ikke bare fisk i vannet….Nei, her er det svaner….

….og bikkjer….

Typisk Snorre…

Også typisk Snorre…

Hva skjer’a???

Dimma badenymfe…..

Snorre igjen….bare MÅ ha den…

Snorres strand….

…..og Dimmas strand…

Den gutten har mange uttrykk…

Like før uværet bryter løs….Vi sprang omtrent tilbake til bilen…

Magnus pus…

Josefisefin….

Vi ønsker dere alle en fin uke!

Og endelig kom våren…

2011-04-09T13:13:00.001+02:00

I dag ble jeg vekket av Dimma som var kjempe-urolig og pipete fordi ho måtte veldig på do. Vi stod opp til et alldeles nydelig vårvær, med en stor sol på nesten skyfri himmel. Det eneste som kunne høres var alle fuglene som kvitret lystig og fortalte at nå har våren endelig kommet til Ophus.

Flagget heises – våren har kommet!

Magnus nyter vårværet…..

Snorre nyter også det flotte vårværet….

Dimma speider bort på Snorre. Viktig å følge med på hva han gjør…..

Magnus tar like så godt vårvasken med det samme…..

“Vårkåte” islendere…….

Vi gleder oss over at våren har kommet, og ser fram til enda lysere og enda varmere dager……

Ha en fin og vårlig dag!

Det blæs ute……

2011-04-08T20:00:00.001+02:00

I dag har det blåst noe alldeles forferdelig her, og blomsterpotter og diverse annet stæsj som har vært stuet bort mens det har vært vinter, finner jeg plutselig liggende strødd utover på plen….Har vært ute og ryddet på plass både blomsterpotter, søppelkasser og diverse annet, og håper nå på at blåsinga skal roe seg litt før vi skal ut på kveldstur før pizza’n til Simon er ferdig.

Så en bitte-liten musehistorie: Her en kveld satt jeg nede på kontoret og tastet litt på data’n da jeg hørte et forferdelig lurveleven oppe i stua. “Ja ja,” tenkte jeg, “det er vel bare Magnus og Josefine som leker”, og brydde meg ikke så mye mer om det. Jeg hadde nemlig verandadøra oppe, og da pleier dem å springe ut og inn mens dem leker med hverandre. Men dem ga seg ikke! Lurvelevenet fortsatte….så til slutt gikk jeg opp i stua for å se hva det var dem holdt på med. Jeg finner Josefine liggende borte ved den andre verandadøra med ei lita mus forann seg. Magnus lå litt lenger unna og så på Josefine – og musa. Musa var heldigvis død, og jeg fant blodflekker overalt på gulvet i stua. Så det jeg hadde hørt var nok at den lille musa sprang for livet… Det var slettes ikke lett å få ut den musa, for så fort jeg nærmet meg den, kom Magnus og tok den i munnen og sprang og gjemte seg; bak sofaen….Til slutt fikk jeg jaget han ut – med musa i munnen. Og der la han seg rett utenfor verandadøra på matta og bet av hodet på musa og spiste det! Resten av musekroppen lot han ligge igjen til meg….. Og hele kvelden fløy han rundt og kastet opp og hadde brekninger…..Han tåler ikke mus, da vel…..

PS: Jeg slettet det forrige innlegget for dere som lurer. Kommer tilbake til det ved en senere anledning.

God helg!