lørdag 5. oktober 2013

Det er tøft å være singelmatmor…

Etter vår siste utflykt ble det noen stille og rolige dager. Det ble noen turer langs med Villmarksveien, og en og annen sykkeltur for at bikkjene skulle få ut ubrukt energi. Når matmor jobber, blir det nemlig mye soving. Nesten et døgns soving blir det på min fantastiske pelsvenner, og dem klager aldri, ALDRI! Men det er tøft å være singelmatmor, altså – det har jeg fått merke på kroppen nå. Ikke økonomisk, men følelsesmessig. Jeg som alltid har hatt den oppfatningen og sagt at jeg aldri skal la mine pelsdotter være alene hjemme en hel arbeidsdag, dvs. 8 timer, har vært nødt til å ta tilbake de orda og svelge dem rett så grundig ned. MEN det går forbausende bra, og sånn får det bare bli og være så lenge. Min samvittighet sier meg at det er bedre at dem er alene om natta’n når dem likevel skal sove…..Jeg jobber jo som nattsøster!

Torsdag for 1 uke siden ringte jeg på en annonse på Finn; kattunger søker hjem. Smilefjes Og etter en hyggelig samtale med selger og før det kontakt på mail, ble vi enige om at jeg kunne få hente kattungene på mandag denne uka. Jeg måtte dra rett etter jobben på morran for å hente dem, og hadde hele tida i bakhodet at jeg måtte skynde meg hjem til mine ventende pelsvenner på Orretoppen. Men som alltid, tida fløy avgårde, og vips så var klokka alt for mange, og jeg måtte sette kursen hjemover. På forsetet i katteburet satt Morse og Bessa, søster og bror, helt forfjamset og lurte nok på hva som skulle skje. Det kom ikke en eneste lyd fra dem på hele veien hjem. Virkelig imponerende, synes jeg.

IMG_2244 copy

Så endelig kunne vi kjøre opp gårdsplassen på Orretoppen. Det var helt stille. Ikke et knyst var å høre inne fra huset. Flinke, flinke Snorre, Dimma og Snorre! Jeg lot pusene bli igjen i bilen mens jeg luftet og matet hundene – og vi utvekslet gledeskos over å se hverandre igjen etter en laang natt. Så hentet jeg pusene! Makan til ellevill glede – på mine IF’er, vel og merke. Pusene synes ikke dette var noe ålreit. Pusegutten knurret og freste, freste og knurret. Dette likte han tydeligvis IKKE. Jentepusen var litt mindre pågående i knurringa og fresinga, men det var absolutt tilstede. Må innrømme at jeg lurte litt…..uff, vil det her gå bra? Vil dem bli venner, mon tro? Og som alltid, er det jo bare å ta tida til hjelp. ;o)

20131002_082600 copy

Jeg har brukt mye tid på håndtere dem, pusene,; ta på dem, løfte på dem og gi dem daglig kos.

20131001_182409 copy    20131001_182047 copy

Jeg snakker til dem, og sitter sammen med dem – alt for at dem skal bli vant til meg, først og fremst. Så får de bli kjent med hundene etterpå.

20131002_082634 copy    IMG_2339    IMG_2510

Etter to dager, tinte dem opp – pusene, altså. Plutselig tørte dem å gå ut av buret selv når døra stod oppe, og plutselig var leken i gang på gulvet.

IMG_2507   IMG_2316

Vidunderlig å observere! Ja, og ivrige observatører var jo selvfølgelig både Dimma, Glenna og Snorre, også. Det tar tid for dem firbeinte å bli venner.

IMG_2312    IMG_2314

Fortsatt knurrer pusene noen ganger hvis hundene kommer for nærme, og andre ganger er det lissom helt greit å være nærmere enn nærmest.

IMG_2441 copy

Glenna er så ivrig, stakkar, at ho nesten ikke har tid til å gå ut for å gjøre sitt fornødne. Å gå tur, kan jeg visst bare glemme….DET har Glenna IKKE lyst til. Ho ligger trofast forann katteburet og titter og håper….vil så veldig gjerne leke med dem. Smilefjes

IMG_2284

Både Morse og Bessa er renslige og flinke til å bruke kassa si når dem må på do. Allerede første kvelden tok dem til seg både mat og drikke uten noe problem, men Bessa oppfører seg jammen litt som en liten valp.

IMG_2271 copy

Han knurrer til søstra si når han spiser, så ho får ikke lov til å spise av samme matskål som han – derfor har ho fått sin egen matskål, ho. Smilefjes som blunker 

IMG_2351 copy

I går da jeg hadde Bessa (lille Knurre), guttepusen på fanget, begynte han å male for første gang. Å, så glad jeg ble! Endelig framgang. Smilefjes Morse, jentepusen, har fortsatt malingen til gode, men til gjengjeld slapper ho skikkelig av på fanget. Ho måjer seg skikkelig, og strekker seg så lang ho er på magen min. Herlig, altså!

20131005_130154

Bessa slikket meg i hånda i dag, og strakk seg opp mot nesa mi for å lukte og slikke. Herregud! Noe så skjønt. Blitt glad i den lille pusen, jeg. Ja, og han og Snorre kler hverandre, og se. Smilefjes 

IMG_2324 copy

Vi våknet av to skudd på morgenen i dag, og elgjakta er nå et faktum. Det første som slo meg da jeg hørte skudda, var at nå ble elgen, som Glenna så i skogkanten her for noen dager siden, felt med stor jubel. Jeg hørte en meget ivrig og høylytt liten firbeint jeger, så nå minker nok elgbestanden her betraktelig. Her er jo også elgjakta blitt utvidet til slutten av november. Senere på dagen klarte Glenna med et nødskrik å løsrive seg fra pusene, og ble (mot)villig med på tur. Det duskregnet ute, men til gjengjeld var temperaturen ute herlig. Det var fortsatt mulig å la jakka bli igjen inne, men gummistøvler ble jo selvfølgelig et “must.” Vi rusla som vanlig langs med Villmarksveien, og tok inn på en annen grusvei denne gangen. Ikke ante vi hvor vi havnet, eller hva som ville dukke opp. Det er nemlig like spennende hver gang å se hva som åpenbarer seg i enden av veien, og denne gangen dukket det opp en koselig liten gård, som hadde verdens flotteste utsikt ut over Øymarksjøen, og som var omkranset av både skog og jorder på tre sider. Virkelig en flott plass å bo på, inbilder jeg meg! Vi tørte selvfølgelig ikke å ta inn på noen ukjente skogsstier denne gangen siden elgjakta dundrer rundt i skogen – det får vente.

I dag fyller jeg 45 år, og dagen feirer jeg med mine aller beste venner (og et glass vin Smilefjes). Det vil si Snorre, Dimma og Glenna – og pusene Morse og Bessa. Familien, som jo nå har blitt ganske så “amputert”, kommer på besøk i morra. Jeg kommer til å savne minstesønn som studerer i Trondheim, og min mor som heller ikke kunne komme, men desto artigere blir det jo å se igjen eldstesønn og kjæreste da, vettu. Det er jo heller ikke så fryktelig lenge siden vi var sammen på ferie i Spania, da.

IMG_2126 

Meg, min mor, min sønn og kjæresten hans i Spania. Smilefjes

Vi snakkæs!

tirsdag 24. september 2013

Otteidstien

Det ble jo en tur i dag, også. Vel, det var jo egentlig i går, da. Vi er lissom i det rette moduset nå, så nå satser vi på å bli litt bedre kjent i nabolaget og nærområdet. Ikke si det til noen, men jeg leser til og med navna på postkassene når jeg går forbi, bare for å sette navn på personene som bor på nabogårdene. Smilefjes Det er så mange veier og velge mellom, så veiene vi går blir valgt litt på slumpen og hvor interessant jeg synes det ser ut. Ikke alltid det er like lurt, for jeg har havna både på snuplasser og leirete hogstområder.

IMG_2077 copy

Men i dag hadde jeg planen klar, og hadde bestemt meg for at vi skulle gå Otteidstien rundt.

IMG_2065 copy

Vi gikk avgårde i kjempe-fint høstvær. jeg kan ikke få sagt det nok, men jeg synes det er SÅ fint om høsten. Vi gikk langs hovedveien før vi svingte inn på stien.

IMG_2058 copy

Glenna er som oftest den som fører ann – den fødte lederhund…hihi…Dimma vil alltid gå innerst mot grøfta, og Snorre kommer som regel luskende bak jentene. Smilefjes

IMG_2063 copy

Og må man gjøre sitt fornødne, er det like greit å få det unnagjort med en gang. Smilefjes

IMG_2061 copy

Otteidstien går langs med Skinnarbutjern, vårt favorittsted hittil. Her er det fint å bade for hundene, og det er flere fine sitteplasser for en menneske-rompe. Smilefjes Her får vi være for oss sjøl, og det er mulig å slippe hundene løs mens de bader. Jeg har alltid med meg fotoapparatet når vi er ute på tur, og prøver alltid å ta det perfekte bildet..hihi….men det er kjempe-vanskelig, for det er jo hundene som for det meste er mine motiver. En sjelden gang får jeg dem alle til å være i ro samtidig, men som regel er det en av dem som enten snur seg, reiser seg opp eller som går avgårde. Smilefjes Her var det bare slipsjentene som satt i ro….Snorre har nettopp gått avgårde…

IMG_2090 copy

Det dukker visst opp små røde hytter overalt…

IMG_2091 copy

Omsider kom vi fram til Skinnarbutjern, og bikkjene peila inn kursen – og jeg slapp bånda….

Jeg kan sitte i timesvis å bare betrakte Dimma, Snorre og Glenna når dem bader – eller når Dimma bader. Snorre og Glenna holder seg for det meste på land, og dem elsker å springe langs med vannkanten mens vannspruten står bak dem. Dimma hopper rett ut i vannet og svømmer avgårde. Jeg har aldri sett makan – ho elsker å bade, svømme og det er tydelig at ho stor-koser seg i vannet. Jeg pleier å kaste vannleka hennes utover, og hvis jeg har glemt å ta med meg den, bruker jeg en pinne som jeg finner og som jeg kaster utover. Mens Dimma svømmer avgårde for å hente pinnen, står Glenna og Snorre og venter inne på land. Målet er å ta i fra Dimma pinnen når ho kommer på land. Det stjålne øyeblikket er når Dimma rister seg. Da ser Glenna sitt snitt til å snappe pinnen, og så springer ho avgårde med en meget sint og irritert Dimma etter seg. Snålinger! Smilefjes Sånn kan dem holde på leeenge….

Vi gikk videre, og kom fram til plassen Skinnarbu.

IMG_2203 copy

IMG_2219 copy

Og for turgåere som er ukjente i området, slik, som jeg, er det fint at historielaget har satt opp en plakat med informasjon om plassen Skinnarbu.

 

IMG_2209 copy

Dimma, Glenna og jeg var jo her i vinter en gang, og da så det ganske så annerledes ut….

20130226_175820 copy

Men trappa på hovedhuset var den samme….

20130226_180033 copy

IMG_2215 copy copy

En bortgjemt skatt på låven…

IMG_2210 copy

Nå begynte det å bli seint, og vi var nødt til å gå videre for at vi skulle rekke å komme oss hjem før det ble mørkt ute. Vi fortsatte bortover stien, og gikk forbi både hogstfelt og over provisoriske broer.

IMG_2224 copy  IMG_2227  IMG_2237   

Plutselig fikk jeg øye på en svanefamilie – lykke Smilefjes

IMG_2276 copy

IMG_2287 copy

IMG_2295 copy

Jammen er det flott å gå her og bare nyte stillheten. Bikkjene koser seg like mye som jeg på disse turene våre, men nå begynte Snorre, stakkar, å bli sliten. Dimma og Glenna var fortsatt like ivrige og aktive. Det er tydelig at dem begynner å bli i god form – og, det synes på dem at dem til og med har fått (gått?) av seg et par kilo hver!! DET er lykke det, vel!! Smilefjes

IMG_2302

Til slutt kom vi ut på hovedveien igjen. Da hadde vi gått fra vestre Otteid til østre Otteid, så nå var det bare å ta fatt på tilbakeveien til vestre Otteid og Orretoppen igjen -  gjennom Otteid sentrum og forbi Otteid Grendehus. Det sies at det spøker i dette huset, men jeg vet ikke historien bak. Kanskje jeg en dag får vite det….

IMG_2298 copy

IMG_2299 copy    IMG_2304

Otteid sentrum                         Otteid Grendehus

Denne hytta ligger perfekt til ved Øymarksjøen Smilefjes

IMG_2310 copy

Hjemover….

IMG_2313 copy  IMG_2316  IMG_2317

Lederhunden Glenna vet nøyaktig hvilken retning vi skal gå, og nå begynte sola å gå ned og det ble kjøligere i lufta.

IMG_2315 copy

Etter å ha vært ute og gått i 3 timer, øynet vi endelig nabogården…

IMG_2327

Og Orretoppen Smilefjes Smilefjes Smilefjes

IMG_2334

 

Vi snakkæs!