….på om jeg egentlig liker det jeg har gjort!! Min tilværelse er nå snudd på hue, og det er stadig noe nytt som skjer hver dag som går. Ingenting er som før, og jeg savner mine forutsigbare dager bitte-litte-granne. Så…hva er det jeg har gjort??? 
Vel, jeg må innrømme at da Nina fortalte at ho skulle begynne i hjemmetjenesten, ble jeg nok litt inspirert til å endelig ta det skrittet sjøl – å skifte jobb. Jeg har lenge tenkt på at jeg ville ta ei lita pause fra nattejobbinga, og hadde lyst til å “lukte” på andre muligheter innen sykepleier-yrket. Som sagt som gjort! Etter litt om og men, fikk jeg da endelig permisjon fra jobben min på legevakta, og nå var jeg klar for enda en ny epoke i livet. Snodig – utrolig hvor mye som har skjedd bare på den lille stunden jeg har begynt med blogging og blitt “kjent” med dere!! Nok om det…
Jeg slengte inn den ene søknaden etter den andre i hjemmetjenesten – jeg inbildte meg nemlig at det var der jeg ville trives å jobbe – både i Sarpsborg og Fredrikstad. Drømmen var jo å få en stilling i en landlig sone med lange strekninger å kjøre mellom hvert besøk. Det eneste forbeholdet var at jeg måtte få kjøre egen bil, sånn at jeg kunne få ha med meg Snorre og Dimma på jobb. Det siste visste jeg det ville bli en liten “diskusjon” på, for begge kommunene bruker nemlig leasingbiler for å slippe unna kjøregodtgjørelse til de ansatte. Som sykepleier er det ikke vanskelig å få jobb hverken i Sarpsborg eller Fredrikstad!! Jeg ble innkalt til det ene intervjuet etter det andre – jeg måtte til og med trekke noen søknader, for det ble rett og slett alt for mange tilbud å velge mellom!!!! Luksus-problem, vet jeg. Til slutt satt jeg igjen med valget mellom to stillinger jeg sjøl syntes hørtes ålrighte ut – den ene var i Fredrikstad ca 10 min. unna meg…..den andre i Sarpsborg og ca 20 min unna. Det var ikke enkelt, men omsider valgte jeg den i Sarpsborg. Jeg fikk lov å kjøre egen bil hvis jeg ønsket det…
Nå har jeg jobbet der siden 2. november….og jeg er heeelt utslitt!! ;o) Ikke visste jeg at det var sååå slitsomt og såååå mye å gjøre. Hvor ble det av drømmen min om landeveiskjøring og lange strekninger mellom besøka???? Jeg har EN kjøring opp i skauen som tar 10 min….resta ligger like i nærheten av sonekontoret. Å, for et nederlag…Nei da – bare tuller!!! ;o) Egentlig så liker jeg meg i hjemmetjenesten, og jeg liker mest å jobbe kveld – det passer best for sånne utprega B-mennesker som meg, vet dere – for på kvelden er det et litt mer roligere tempo enn det dem har på dagtid. Men landeveiskjøringa er foreløbig fraværende. I hjemmetjenesten hvor jeg jobber nå, består av to soner – den ene sona er mest landeveiskjøring og den andre sona er det mer kortkjøring. Stillingen jeg fikk, var knyttet til den sona med kortkjøring og mest kvelder, men jeg kan visstnok etter hvert få opplæring i den andre sona og få ta vakter der. Så mitt mål er selvfølgelig å gjøre det. Den “landlige” sona grenser jo til der jeg bor. Siden jeg begynte har jeg hatt EN fridag!!!! Så i helga skal jeg kose meg med fridagene mine og bare nyte dagene sammen med alle dyra mine!! (Og…..resta av “bulke-gjengen” i huset….)
For alle mine dyr har jo dessverre blitt litt forsømte i det siste. Jeg orker nesten ikke å se Dimma inn i øynene. Ho har et sånn et uforklarlig blikk som gjør at jeg blir veldig lei meg innvendig. I går hadde jeg ikke lyst til å dra fra noen av dyra mine da jeg ble spurt om jeg kunne ta en ekstravakt på kvelden, og samvittigheten min ble dratt mellom jobben og dyra mine!! Jeg hadde nemlig planlagt å pakke både kamerasekk, dyr og meg sjøl ut i bilen for en skikkelig lang og etterlengtet formiddagstur til “Munken” på fridagen min, for det var skikkelig knall-vær med hvitt teppe og sol!! Men det fikk vente….Hadde det ikke vært for at jeg trenger disse ekstra pengene…I dag regner det og all snø’n er borte…..sukk…
Josefine, Magnus, Snorre og Dimma har endelig akseptert hverandre og blitt gode venner. Dimma elsker pusene, og vil helst være sammen med dem heele tiden. Snorre gir mer f…..Han dilter etter meg, akkurat som Dimma, Josefine og Magnus gjør. Nå er vi ikke lenger 3 inne på do når jeg er nøden – nei, nå er vi 5 som stuer oss sammen inne på den knøtt-lille doen vår på ca 3 m2!! Jeg må være forsiktig å se meg for når jeg går hele tida, så ikke jeg ved et uhell tråkker på en pus….og det er ikke fritt for at jeg innimellom blir litt irritert på dem, ja. To blomster-potter har hittil gått i tusen biter, alle kjøkken-stolene har fått et markert kloremønster på ryggen og Josefine har enda en gang ramlet ned pipa, men da orket vi ikke å hjelpe ho. 
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra kveldsvakt og de andre i huset hadde lagt seg. DA fant Dimma ut at ho ville leke med Josefine, og klasket labbene sine i gulvet og sprang for harde livet etter Josefine i stua. Josefine blei jo liveredd, stakkar, og hoppa rett ned i pipa!!! Der satt ho helt forskremt en liten stund…helt til å skjønte at ho nok fikk klatre opp igjen på egenhånd. Magnus skriker og er helt klar for å begynne å være ute på egenhånd. Jeg må passe på hver gang jeg åpner ytterdøra, for plutselig er Magnus der og smetter seg ut mellom beina mine. Her om dagen da jeg slapp ut begge kattene, klatra dem opp i hvert sitt tre og der ble dem sittende og mjaue. Herregud…..dem får da klatre ned igjen, og da vel…..Gleder meg til dem blir større og kan være ute å jage mus, jeg……
Både Magnus og Josefine har vært hos dyrlegen; fått hver sin vaksine og blitt chip’et og forsikra. Nå gjenstår bare kastrering og sterilisering, så er dem klare for den store vide verden!
Vakre Josefine
Vakre Magnus
Denne uka har vi hatt snekker’n på besøk for å gi oss en pris på oppsetting av gjerde. Håper det ikke blir alt for dyrt og at vi har nok penger til det – da blir det inngjerdet før vinter’n. Det skal bli en fryd for både meg og Snorre og Dimma. Vi er ganske så leie av at de må være i bånd når dem er ute. Hadde dem enda oppført seg ordentlig, kunne dem fått være løse, men det nytter jo ikke når dem får los på fly og gjerne vil hilse på alt og alle. Selv om naboene rundt her har blitt kjent med måten Snorre og Dimma er på, synes jeg ikke det er noe ålright at dem springer i full fart mot folk og fe ute på veien fordi dem vil hilse!! 
Kan jo skremme livskiten av hvem som helst!!
Det har blitt forferdelig mørkt ute på kveldene nå som vi har stilt klokka, og det nytter ikke å være mørkeredd hvis man skal gå tur opp i skauen her. Men har man hodelykt, er det faktisk ikke så ille. Det er alle lydene jeg inbilder meg at jeg hører, som ikke er fullt så ok. Jeg er nok ei lita pyse, tross alt. 
Synd at snø’n forsvant så fort….. da var det i allefall litt lysere på veien.
Torsdag forrige uke møtte Dimma og jeg Nina og Kero i lysløypa for tur. Vi har så innmari mye å prate om, Nina og jeg, at tida vanligvis bare flyr avgårde, men denne gangen synes vi at selv om vi gikk fort tok turen lenger tid enn forventet. Vi ble i allefall gode og varme, og jeg blei gør-sliten….må jeg innrømme…for jeg har ikke kondis! Det er så gøy å se at Kero har en viss (god) innflytelse på Dimma når vi rusler. Ho snuser rundt på bakken, og bryr seg ikke så mye om at vi møter folk på veien. Hadde Snorre vært med, er det ikke fritt for at det hadde nok vært en god del bjeffing, da. Greit å bryte “mønsteret” innimellom. 
Vi gleder oss til neste tur med dere, Kero og og Nina!!
Jeg har til og med malt kjøkkenet mitt og vasket det ferdig til jul……
God Helg!
