Vi våknet til strålende fint høstvær mandag morgen, og mandag var dagen…..for kloklipp på de firbeinte i huset. Det var fort gjort på både Snorre og Glenna. Dem har aldri gjort noe stort nummer ut av pedikyren, men så er det Dimma, da….Søte, lille Dimma som er matmors vesle “spesielle". Etter at Dimma skadet kloa si i fjor, har ho blitt redd for å klippe klørne sine. Jenta mi måtte jo den gangen til dyrlegen for å reparere kloa si. Det var nok den meste grufulle opplevelsen til Dimma hos dyrlegen til nå. Ho skalv som et aspeløv så fort vi skulle gå inn døra. Jeg var rask med å si til dyrlegen at her er det ingen vits i å undersøke kloa/poten til Dimma uten at ho blir bedøvet og sløvet. Verdens beste dyrlege hørte på meg. 
Det var ikke så farlig med kloa. Den måtte bare klippes ekstra kort da den var brukket. Etter denne episoden har Dimma fått for seg at kloklipp er ubehagelig og farlig, og sikkert veldig redd for at det skal være smertefullt. Jeg har jobba og jobba med Dimma for å gi ho en positiv opplevelse med kloklippinga. Noen ganger har det gått veldig greit, mens andre ganger har ho motsatt seg det med stor bestemthet, og jeg har derfor latt være. Nå hadde det imidlertid gått så lang tid at jeg begynte å bli bekymra for at klørne skulle bli for lange slik at de kunne bli en fare for å bli skadet. Jeg prøvde meg først med go’snakking og go’biter, men denne dagen var det som å kaste vann på gåsa – det gikk rett og slett ikke. Dimma skulle IKKE klippe klørna sine. Omsider var min tålmodighet helt på grensa av hva jeg kunne kontrollere, og med stor bestemthet (og kanskje litt streng) viste jeg Dimma at i dag nytter det ikke. Klørna skulle klippes okke som. Av en eller annen grunn funket det. Dimma må jo stole på matmor, tross alt? Pedikyren var unnagjort på et blunk, og jeg var fornøyd - og da ble selvfølgelig Dimma også veldig fornøyd. Dimma fikk ekstra mye ros, og et ekstra tannbein fra Pedigree (Dimma ELSKER disse) for at ho hadde vært så flink å ligge i ro under behandlinga. Og på toppen av det hele, lovte jeg Dimma (og de andre to) at nå skulle det bli badetur til Skinnarbutjern. Dimma elsker jo som sagt å bade. Stor glede!!!
Jeg har ikke gått “Otteidstien siden vinter’n var på hell/tidlig i våres, og jeg må jammen si at det var helt annerledes her nå som det ikke var snø og is på vannet.
To IF-rumper viser vei….. …..mens den tredje IF-rumpa gjør sitt fornødne
Og det er vel ingen hemmelighet at når en islandshund ser vann….
…..er det bare å hoppe rett utti. Det er jo fint og fristende, eller?
Og mens jeg gikk i egne tanker og bikkjene snuste på alt mulig rart, dukket det opp den ene rare “vegetasjonen” etter den andre, og vips – fram med kamera, vøttu
Til slutt kom vi fram til Skinnarbutjern. Vakkert og så stille….
….helt til jeg hørte et plask i vannet……
….og enda et plask….
….og litt forsiktig småplasking…..
Og noen liker bedre enn andre å svømme langt utover…
Og for den belønninga, er det sannelig verdt det!
Noen får sin belønning på land….
….og noen “stjeler” belønninga som andre får….
Da vi skulle gå hjemover, fikk jeg se blodspor på bakken like ved der Dimma gikk. Ganske riktig – Dimma hadde fått et lite kutt i poten sin. Med tre hunder og kamera, ble det en umulig oppgave for meg å bære ho for å avlaste såret/beinet, så Dimma fikk halte i vei tilbake til bilen. Vel hjemme fikk jeg renset såret, lagt på en salve og forbandt poten hennes etter beste kunster. Dimma var så flink, og lå så rolig. Det var akkurat som om ho skjønte at her var det best å gjøre som matmor sier. 
Jeg var veldig spent på om ho klarte å la være å slikke på bandasjen eller rive den av, men min lille prinsesse gjør da ikke sånn!! Er det rart jeg elsker den lille svarte pelsklumpen min? 
I dag fikk ho på seg en provisorisk utebandasje laget av svart bæsjepose, og som funket alldeles utmerket!
Søndag ettermidag satt jeg og nøt en kopp kaffe på trappa mens de firbeinte hadde fått i oppgave å gjøre go’bitsøk. Dem fikk hvert sitt område å jobbe på, og siden jeg ikke har fått inngjerdet her ennå, må dem gå i bånd. Det kan bli litt av en utfordring innimellom med at de tuvler seg sammen og lager kjempe-knuter av bånda, så derfor denne idèen om at de fikk holde seg på hvert sitt sted.
Som dere ser, er det intens jobbing på dem alle tre.
Helt til Glenna plutselig ikke gidder mer, og setter seg på trappa sammen med meg. Det ligner for all del ikke ho, så jeg lurte jo litt. Men Glenna satt bare der sammen med meg med blikket festet på et punkt i skogkanten, helt musestille. Da fikk jeg plutselig se hva som hadde fanget oppmerksomheta hennes. For der i skogkanten fikk jeg se et langt og slankt bein tilhørende “skogens konge!” Så majestestisk og flott, da eller. Fort som lynet sprang jeg inn etter kamera, men jeg burde jo skjønt det. Med tre islandshunder i nærheten og med en sånn ivrig og rask oppførsel som jeg der og da viste, og som for dem helt sikkert oppfordret til lek og spenning, var jo den store elgen for lengst vettaskremt og langt, langt der inne i den mørke skogen. Tøff som jeg er, eller ivrig som jeg er, sprang jeg med kamera rundt halsen inn i den mørke skogen på leting etter “skogens konge.” Jeg kom ikke så langt, for i farta hadde jeg glemt at mitt skotøy kanskje ikke helt var egnet for sånne impulsive utflukter, eller….? 
Etter at vi flyttet hit på Orretoppen, har Glenna nektet å gå ut og tisse alene etter at det er mørkt. Selv om jeg vet at ho må på do, blir ho stående på trappa helt til jeg viser tegn på å bli med ho ut. Jeg vet ikke helt hva Glenna har fått for seg med dette….om ho faktisk er redd, eller bare ikke vil gå ut uten selskap? Matmor sørger selvfølgelig for at lillemor Glenna får gjort sitt fornødne til en hver tid, om det så er morgen, middag, kveld eller natt – lyst eller mørkt ute.
Vi snakkæs!
