….for både firbeinte og tobeinte, så det så. Mens jeg var på ferie i Llor de Mar, Catalonia i Spania sammen med min mor, sønn og kjæreste, var pelsgulla til ho matmor på ferie i Fredrikstad. Der fikk de kose seg med både Josefine og Magnuspus, og etter som jeg fikk høre på de (nesten) daglige rapportene, fikk Snorre, Dimma og Glenna mange koseturer opp på Vetatoppen og ellers rundt omkring i kjente trakter sammen med hundepasser Rune. 10 dager ER lenge å være uten hundene. Selv om jeg koste meg med både sol og varme…..og regn, torden og kjølige kvelder….og god mat og drikke i godt selskap, var det godt å komme hjem til rundslikking i ansiktet av Dimma, å få høre Glennas koselyder mens ho kommer hoppende mot meg med logrende hale og best av alt å kjøre ansiktet inn i den silkebløte pelsen til Snorre og bare lukte……mine elskelige hunder!!
Men det var innmari fint i Llor de Mar, altså! 
Gjensynsgleden var stor, og jeg vet sannelig ikke hvem som var mest glad, jeg. Tipper at det var meg! Den natta delte Glenna og jeg seng…..
Neste morra stod vi seint opp. Jeg var sliten etter en lang hjemreise fra Spania, og hundene var jammen slitne dem, også, etter å ha blitt vekka og henta seint på natta for å kjøre hjem til Orretoppen med meg. MEN det var jo så fint høst-vær den morra’n at vi var nødt til å komme oss ut…..for å lukte på høsten og for å beundre de vakre høst-fargene som nå er mye mer framtredende enn da jeg dro på ferie.
Vi rusla ned mot Otteid sentrum…hihi….som består av en liten klynge med bortimot 8 hus samt Otteid Grendehus som er avbildet ovenfor. Selv om vi går på riksvei 21, populært kalt både den “Blågrønne veien” og “Villmarksveien,” er det sjelden noe trafikk. Det kommer en og annen trailer eller bil forbi, eller en syklist, og det tar jeg som en fin trening for jentene. Jentene har jo en tendens til å ville gjete alt som går “rundt” på veien. Det gikk merkelig nok veldig bra på denne turen, og jentene gikk pent ved siden av Snorre i veikanten. Imponerende!
Da vi kom hjem fra turen, skulle Snorre ha tablettene sine. Han er nemlig avhengig av å ta tabletter to ganger om dagen for å kunne fungere mest og best mulig normalt pga leverchirrose og hypothyrose. Sykehistorien til Snorre er både slitsom og trist, men det skal jeg fortelle om en annen gang, når jeg orker. Det som er viktig for meg nå, er at vi i allefall ser noen lyspunkter igjen, og jeg er så veldig takknemlig for hver dag jeg får ha han hos meg…..Det er ikke bare Snorre som vet når det er dags for å ta den daglige dosen med tabletter. Neida, jentene vet veldig godt hva som skal skje når det rister i tablettboksen. Da sitter alle tre forann meg på et blunk og venter…..Snorre venter på 4 forskjellige slag tabletter pakket inn i en kokt skinkeskive, mens Dimma og Glenna venter på å få dele en skinkeskive uten tabletter. Denne prosedyren gjentas to ganger hver eneste dag, og dette har vi gjort i flere år allerede……
Søndag våknet vi til nok en strålende flott høst-dag. Og hva er vel deiligere enn å benytte seg av godværet og ut på tur? Snorre, Dimma og Glenna fikk på seg hver sin sæle, og vi la i vei i motsatt retning denne gangen.
Alle mine islenninger elsker å lese avisa på tur, så alt blir nøye undersøkt før dem kan gå videre….
Omsider kom vi fram til et veikryss, og jeg tenkte at vi skulle prøve å gå den veien inn til venstre i håp om at vi ville finne Øymarksjøen, som jeg såvidt kan skimte gjennom trærne fra verandaen.
Det er ikke mange hus til salgs i Marker kommune, men det hvite huset dere kan se til høyre på bildet, er faktisk et av få hus som er til salgs i disse dager. Prisen er lav, for dette huset, som antageligvis har blitt brukt som fritidsbolig de siste åra, mangler både det ene og det andre som vi mennesker har lært oss å ta for gitt i år 2013. Den lille røde koia dere ser til venstre i bildet, var en gang for lenge siden en kiosk som betjente alle sommergjestene. Stedet Otteid består for det meste av en lett blanding av hytter og gårdsbruk, og Marker kommune jobber intensivt for at flere skal flytte permanent til kommunen. Per i dag bor det ca 3500 mennesker i Marker kommune.
Vi fortsatte å gå inn på grusveien, vel vitenden om at vi ville mest sannsynligvis få gå i fred for både folk og fe. Etter noen få minutters gange, kom vi til en traktorvei. Og jeg er et sånn et menneske som må prøve alle ukjente veier mest fordi jeg er så nysgjerrig av meg, og det til tross for at jeg vet at jeg ikke eier det fnugg av stedssans. Og her nytter det ikke med GPS, altså!
Jeg liker egentlig alle årstidene, men høsten er nok en favoritt nettopp pga alle de flotte fargene, som jeg liker så godt og som gjenspeiler seg i alt jeg har
Og plutselig dukket det opp ei rød hytte ut fra intet.
Og da hundene fikk snusen på vann, var det sannelig ikke lett å holde dem igjen. Jeg overholder særlig båndtvangen når jeg ferdes i skogen her, for her myldrer det av storfugl, rådyr, elg, rev og en og annen djerv, villsvin og den fryktede ulven…..
Det var viktig å leke litt på land, også. Sannelig var det så himla mye rart å lukte på, rulle seg i og undersøke for en firbeint pelsdott, også vøttu.
Langt om lenge synes jeg det fikk være nok med den badinga. Snorre, Dimma og Glenna kunne vel holdt på til langt ut på kvelden, dem, men nå ville jeg sette kursen hjemover. Jeg hadde jo tross alt planlagt å se se på Robinsonekspedisjonen i kveld! Motvillig fikk jeg dem med meg, og vi begynte å vandre samme vei tilbake som vi kom. Hersens storfugler, altså! Og Snorre ble jo helt sanseløs når han så dem. Det hjalp ikke at ho matmor fortalte han at dem fuglene der ikke ville ta hverken meg, Glenna, Dimma eller han sjøl. Nei, det øret ville han ikke høre på. Tror han klarte oppgaven sin mesterlig, i følge han sjøl, for storfuglen ble skremt den…hihi...
Vi gikk….
og vi gikk…..
Nesten bort til denne gården før vi snudde og gikk tilbake igjen..
Plutselig fikk vi se vann igjen….
Og Dimma ble kjempe-ivrig….men nå var han Snorre sliten…
Glenna fant et kosedyr ho så gjerne ville ha med seg hjem….
Men der går grensa. Ho får nøye seg med dem ho har hjemme….
Vi snakkæs!
