Typisk…Når endelig fridagene kommer, er det grått og trist ute. Men heldigvis lar vi oss ikke bli plaget av litt vått på bakken eller i lufta, Dimma, Snorre og jeg – men det er ikke fritt for at det er mindre fristende å bevege seg utenfor døra nå.
Jeg har endelig fått opp agility-banen..puh…det var tungt å bære de forskjellige hinderene fra driftsbygningen og ned på treningsbanen (Ja, jeg kaller den for det - selv om det bare er en liten gressflekk bak garasjen ;-D), men med litt hjelp fra mannen i huset gikk det ganske så greit. Og i løpet av en halv time var banen på plass. Og så må jeg innrømme at hundene og jeg har IKKE prøvd den ennå, men har tenkt til å ta en liten økt i ettermiddag, kanskje…. Siden det regner ute, blir både Dimma og Snorre av en eller annen grunn mer “innehunder,” og maser ikke på meg at vi skal ut på tur. Derfor passer jeg på å gjøre litt forskjellig inne som jeg burde ha gjort for lenge siden. Nå venter jeg på at gardinene skal vaske seg ferdig, sånn at jeg endelig får hengt de opp på badet. Hysj, da – men det har tatt meg nesten 1 år å få gardiner på badet, altså!!
Her om dagen da vi rusla oppover veien, kom det plutselig ett rådyr springende over veien rett forann Dimma, Snorre og meg, og mine to rådyr-elskere holdt jo på å gå av skaftet. Snorre fikk dobbelt med krefter, og prøvde alt han kunne å springe etter det stakkarslige rådyret. Litt lenger nede på jordet sto mamma rådyr og ventet i spenning på den forskremte ungen sin. At det kunne sees et 5 meter langt bremsespor etter skostørrelse 38 på grusveien, er nok ikke så langt fra sannheten, tror jeg. Så nå har jeg bestemt meg for at Snorre får bli pappa-gutt igjen….
