En liten video-snutt fra agility-kurset i dag.

Og mens lapphundene er på innkallingskurs…..

…..er Snorre og jeg på agility-kurs. Denne helga er altså “gammer’n” i fokus, og det liker ikke “lille-frøken.” Det var forferdelig mye lyd i gangen da jeg lukket døra med Snorre i bånd og gikk ut til bilen. Men det får bare være….Dimma er jo på kurs og i fokus 6 tirsdager framover.

Dette kurset vi er på nå, Snorre og jeg, går over hele helga. Så i går kveld var det et par timer med teori uten hund. Lørdag og søndag er det full pakke med innlæring av alle hinderene, tilsammen blir det 10 timers praktisk trening. Så nå har vi vært på vår første treningsøkt. 5 timer har vi holdt koken ute på banen, og jeg tror jammen at jeg er mer sliten enn Snorre. Ønsker meg mer kondis, ja!

Snorre er utrolig flink og lærer seg hinderene veldig fort, og jeg ser på hele han at han syns at dette er kjempe-moro. Men litt over halvveis i treningen, begynte Snorre å bjeffe innmari mye på alt og ingenting, så da var han veeeldig sliten. Konsentrasjonen var synkende, og det var ikke lett å føre han over hinderene. Det hjalp å ha falukorv-gobiter å tilby, så vi holdt ut. (takk for tipset Marianne- mener å ha lest at dine to liker dette). Heldigvis fikk vi ei pause på 15 min, og Snorre fikk gå i bilen for å hvile seg. Den siste økta var det ikke ett bjeff på han, og til tross for stor iver, skjønte jeg at det gikk på siste rest….Nå ligger han rett ut og sover veeldig tungt!

Siden jeg ikke hadde mulighet sjøl til å ta bilder, fikk jeg noen på kurset til å forevige noen øyeblikk for meg mens Snorre og jeg trente på de forskjellige hinderene. Litt variert kvalitet, men det gjør jo ingenting det! :-)

Snorreeee, hvor er du?

Braaa, gutten – der er du jo!!

Hjeeelp – ikke så fort, da Snorre! Mamma henger etter, skjønner du vel…

Flinke, Snorre – fin kontakt med mamma’n sin gjennom slalåmen.

Hopp-san-sa..:-)

Braaa…..!

Her er vi gjennomslitne begge to….

Typisk……

Dette synet møtte meg da jeg skulle hjem i dag tidlig etter endt nattevakt. Det var ikke helt sånn jeg hadde planlagt å gå helga i møte – jeg som var helt vår-klar!!

Og det snør fortsatt, og jeg er redd for at jeg må ut å måke når jeg står opp om ca 5 timer. Øsj-a-meg…..

 

Borte bra, men hjemme best!

Da har vi kommet oss hjem fra fjellet, og alt i alt var det en koselig tur. Vi kjørte oppover på fredag kveld, og vi brukte laang tid – hele 5 timer før vi omsider øynet hytta. Dette var første gang jeg kjørte alene oppover (uten Rune), og til tross for GPS og våken ungdom…klarte vi å kjøre feil minst en gang! Men som ungdommen sier: “ Det er aldri kjedelig å bli med mamma på tur!!” Vet ikke om jeg skal ta det som “komplimang” eller ikke…

Lørdag kjørte vi ungdommen opp til skianlegget sånn at dem fikk stått på slalåm og snowbord, mens vi – ja, vi kjørte selvsagt ned til Sälen sentrum for å handle. Første pri var polet, for man drar vel ikke til Sverige uten å ta med seg kvota hjem!! Etter å ha fått kjøpt inn diverse god drikke og mat for to kvelder, satte vi oss i bilen og kjørte tilbake til Støten. Snorre og Dimma satt tålmodige bak i bura sine og syns det var ok med en kjøretur.

Ungdommen ble plukka opp på vei tilbake til hytta, og det var det. Mere ski på dem ble det ikke resta av helga, og jeg syns jeg hørte noe om at det var pga stølhet??? Personlig tror jeg dem syns det var deilig å bare slappe av sammen med mamma’ene sine…:-)

Det gikk forbløffende greit å være 7 mennesker og to hunder på den lille, røde hytta vår, og jeg tror jammen Snorre og Dimma syns det var gøy med litt liv og røre rundt seg. Det var fortsatt masse snø rundt hytta, og hverken Dimma eller Snorre syns det var kjedelig, nei. Og noen bilder fikk jeg jo tatt av dem der de sprang lykkelige rundt og snuste og gravde svære høl og lekte med ball.

Så kom endelig tirsdagen – den dagen Dimma og jeg har gledet oss veldig til. I dag skulle vi nemlig på agility-trening, og i dag skulle vi ha den første praktiske treningen. Klokka 17 startet det, og vi begynte med bur-trening. Instruktøren syns det var en grei ting å trene på slik at hundene kunne ha sin plass å slappe av på mellom øktene. Alt går på at hundene selv tar initiativ til å gjøre ting og at de skal mestre selv den enkleste lille tingen. Masse ros og kjempe-gobiter er alfa omega her. Dimma er jo vant med å sitte i bur i bilen, men hjemme er hun aldri i bur. Men det tok Dimma bare et par minutter, så var det innlært at hvis hun gikk inn i buret av seg selv – ja, da vanket det noe godt på henne. Flinke lille-frøken!

Så ble det straks litt annen type trening, og det var da jeg skjønte at jeg var i elendig form. Kondisen min er fullstendig fraværende og jeg ble sliten med en gang. Og vi hadde bare kommet til oppvarmingen…puh…sirkeltrening!! Heseblesende og 5 minutter senere, hadde både jeg og Dimma skjønt at dette er noe VI må trene mer på hjemme. Dimma ville ikke leke med leka si, og syns det var totalt uinterressant å springe etter den i en sirkel. For det satt jo en nydelig liten grå og hvit pus utenfor gjerdet, som var myyye mer spennende og som måtte kjeftes på!! Dere skjønner nå at Dimma og jeg kommer ikke til å få det lett på dette kurset, eller…??

Vi gikk gjennom hvordan vi skulle gå fram for å få hundene til å prøve seg på å gå over/hoppe over hinder, springe gjennom tunnel og å gå gjennom første porten ( jeg kaller det det i mangel på et annet ord) i slalåmen. Deretter ble det litt praktisk trening, og Dimma-mi er bare kjempe-flink! Selv om jeg måtte krype på alle fire halvveis inn i tunnelen, så tørte ho etterhvert å springe gjennom den for å komme seg bort til meg og til det beste av alt…bort til kalkun-pølse-gobiten! Det er jenta mi, det! Og alt dette blir jo da selvfølgelig hjemme-lekse til neste gang!

Da jeg kom hjem, satt det en lykkelig gutt i gangen og ventet på matmor. Med logrende hale og et tydelig kroppsspråk som sa at nå er det min tur, var jeg ikke så vanskelig å be, nei! Snorre og jeg gikk en laang kose-tur mens vi små-trente litt lydighet og han fikk smake på dem kjempe-gode kalkun-pølse-bitene jeg hadde i lomma.

Snorre var såå flink da det kom en liten krølle-hund springende bort til oss sånn helt plutselig ingensteds fra. Jeg krevde full oppmerksomhet fra Snorre mens jeg sa tydelig ifra at han skulle sitte pent i ro. Snorre enset ikke den lille krøll-dotten en gang, og da ble jeg såå innmari stolt av gutten min! Han pleier jo å bli helt rebelsk når han ser slike hunder. Jeg vet ikke hvorfor han reagerer så sterkt på nettopp denne rasen, men det har han alltid gjort helt fra han var valp. Denne gangen gikk det veldig bra, og tror jammen jeg syns at Snorre fikk en litt annen holdning da vi omsider fortsatte på turen. Han gikk lissom mer som en prins!!

 

HEY THERE!

Mars-måned = kurs….!

Da er vi i gang, Dimma og jeg. Første kurskveld er unnagjort, og jeg må si jeg gleder meg vannvittig til neste gang. Dimma og jeg skal gå grunnkurs i agility 12 ettermiddager framover, og det ga bare mersmak etter teori-kvelden i kveld. Vi er vel cirka 6 ekvipasjer tilsammen, og her er det alt fra Berner Sennen til Portugisisk Vannhund samt Kooiker og lille-frøken Dimma. (De andre husker jeg ikke) :-) Og dermed er første hjemme-lekse blitt gitt oss, så nå er det bare å håpe at Dimma og jeg vil syns at dette her er like morro som det høres ut og ser ut som.

Ellers skjer det heller ikke så mye nytt på denne fronten. Pga mye sykdom på jobben, har jeg tatt flere vakter enn det som er bra, tror jeg….for rett etter jeg gikk av sista vakt – ja, da ble jeg sjuk! Og dermed gikk hele friuka mi med til snørring og hosting….Nå er jeg bra – jippi!

Her er det ikke tegn til vår ennå, og det til tross for at sola titta fram i dag og gradestokken viste 8+. Men litt bart på bakken har det jo blitt, da.

Til helga pakker jeg og ungdommen (Og Snorre og dimma, selvfølgelig) bilen full av skiutstyr, og tar turen opp på hytta. Søstra mi med sine 3 ungdommer blir også med, så det kan jo bli riktig så livat. 7 mennesker og 2 hunder på knappe 45 m2 fyller jo hele plassen, vil jeg tro. Men det blir moro, og ungdommen får stått på ski/snowbord, og vi får gått lange turer med hundene. Det gleder jeg meg til, og kamera mitt får sikkert masse gjøre….!

Ha en riktig så fin uke alle sammen!

Hva har skjedd?

Helga gikk stille og rolig for seg – i alle fall i begynnelsen. men så havna kællen på sjukehus på søndag, og ble der til mandag. Er hjemme igjen nå, og er på bedringens vei.

Det har blitt mye tv-titting i helga av en eller annen grunn…….og egentlig ble jeg skuffa da snø’n på nytt ravet ned her. Tenkte jo på balkongen med lekkasjen…men, men – det ble jo bare til å skuffe det bort all den snø’n og håpe på det beste. Det drypper fortsatt litt.….

(Her ser dere Glomma og “over på den andre siden” , som vi sier. Den andre siden (Borge/Årum) hører til Fredrikstad, og Greåker hører til Sarpsborg. Før kunne vi se slepebåter, og andre store båter fullastet med diverse varer/prdodukter komme oppover elva, men det er slutt på det nå. Husker spesielt “appelsinbåten”, og ja-den var fullastet med appelsiner). Dette bildet er tatt litt lenger opp i gata ved meg. Jeg har ikke denne utsikten)

Søndag gikk Dimma og jeg på tur alene, og vi ble borte i godt over 3 timer. (Det var før kællen ble lagt inn) Det er så mye å se, lukte og smake på for Dimma når vi er på ukjente steder – og ho får jammen lov til å bruke den tida ho trenger altså. Vi rett og slett stor-koste oss og hadde det slettes ikke travelt. I og med at Dimma syns at gobitene denne gangen var noe smakløse greier, ble det så som så med trening. Jeg liker å ta et par innkallinger,dekk, stå, bli, på plass….men lille-frøken spytta ut gobitene. Jeg får nok friste med noe ekstra godt neste gang – indrefile, lever, svenske kjøttboller kanskje?

Vi møtte på en 7 år gammel schnauzer som Dimma ikke følte seg helt sikker på….og ho fikk hilse på 3 små-jenter som syns at Dimma var utrolig søøøøt.

Og – så møtte vi på en stooor Leonberger. Han er 4 år og heter Bamse. Hans matmor og jeg ble stående å prate, og til slutt avtalte vi å møtes på mandag for å rusle med hundene sammen. Turen avsluttet vi med å hilse på Balder, og da ble det full fart.

Mandag bestemte jeg meg for at Snorre og jeg skulle gå tur – alene uten Dimma. Vi tok veien gjennom skogen, og jeg er ikke gamlere enn at jeg tok meg tid til en liten aketur på rompa ned denne bakken..hehe.

Jeg var jo fylt av litt spenning og hadde maaange sommerfugler i magen, for jeg var jo selvfølgelig litt nervøs for at Snorre og Bamse ikke skulle komme overens…På forhånd hadde jeg fortalt Bamsemora at Snorre kanskje kan reagere litt væl noen ganger. Snorre har jo hatt en tendens innimellom til å dra i båndet eller bjeffe når han treffer andre hunder – selv de som er flere meter unna. Det er både flaut og ubehagelig, og jeg har på følelsen av at alle som ser dette, tenker at Snorre er en farlig og agressiv hund. Men møtet gikk over all forventning. :-)

Min bekymring var heldigvis unødvendig denne gangen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle være helt rolig og ikke prøve å vise overfor Snorre at jeg var litt nervøs eller spent. Jeg lot som om det var den naturligste tingen i heeele verden at jeg hilste på den store Bamsen og hans matmor. Snorre fikk ikke hilse før etter at jeg hadde hilst og jeg ga han tegn om at det var greit og at det var hans tur til å hilse. Det gikk sååååå fint. Men i ettertid har jeg tenkt at det sikkert var størrelsen på Bamse som kanskje gjorde at Snorre holdt seg så rolig. Det var ingen tegn til dominans på noen av dem. Så nå håper vi på flere turer sammen framover…Snorre rakk å hilse på ei schnauzer-tispe og ei labrador-tispe med løpetid. Henner gadd han ikke bry seg om!!!

Se så flott den store Bamsen er, og så litten Snorre er i forhold.

Nå har jeg en jobbe-periode på 3 netter framfor meg, og hva er vel mer beskrivende enn dette for hvordan mine formiddager blir fram til fredag?