Borte bra, men hjemme best!

Da har vi kommet oss hjem fra fjellet, og alt i alt var det en koselig tur. Vi kjørte oppover på fredag kveld, og vi brukte laang tid – hele 5 timer før vi omsider øynet hytta. Dette var første gang jeg kjørte alene oppover (uten Rune), og til tross for GPS og våken ungdom…klarte vi å kjøre feil minst en gang! Men som ungdommen sier: “ Det er aldri kjedelig å bli med mamma på tur!!” Vet ikke om jeg skal ta det som “komplimang” eller ikke…

Lørdag kjørte vi ungdommen opp til skianlegget sånn at dem fikk stått på slalåm og snowbord, mens vi – ja, vi kjørte selvsagt ned til Sälen sentrum for å handle. Første pri var polet, for man drar vel ikke til Sverige uten å ta med seg kvota hjem!! Etter å ha fått kjøpt inn diverse god drikke og mat for to kvelder, satte vi oss i bilen og kjørte tilbake til Støten. Snorre og Dimma satt tålmodige bak i bura sine og syns det var ok med en kjøretur.

Ungdommen ble plukka opp på vei tilbake til hytta, og det var det. Mere ski på dem ble det ikke resta av helga, og jeg syns jeg hørte noe om at det var pga stølhet??? Personlig tror jeg dem syns det var deilig å bare slappe av sammen med mamma’ene sine…:-)

Det gikk forbløffende greit å være 7 mennesker og to hunder på den lille, røde hytta vår, og jeg tror jammen Snorre og Dimma syns det var gøy med litt liv og røre rundt seg. Det var fortsatt masse snø rundt hytta, og hverken Dimma eller Snorre syns det var kjedelig, nei. Og noen bilder fikk jeg jo tatt av dem der de sprang lykkelige rundt og snuste og gravde svære høl og lekte med ball.

Så kom endelig tirsdagen – den dagen Dimma og jeg har gledet oss veldig til. I dag skulle vi nemlig på agility-trening, og i dag skulle vi ha den første praktiske treningen. Klokka 17 startet det, og vi begynte med bur-trening. Instruktøren syns det var en grei ting å trene på slik at hundene kunne ha sin plass å slappe av på mellom øktene. Alt går på at hundene selv tar initiativ til å gjøre ting og at de skal mestre selv den enkleste lille tingen. Masse ros og kjempe-gobiter er alfa omega her. Dimma er jo vant med å sitte i bur i bilen, men hjemme er hun aldri i bur. Men det tok Dimma bare et par minutter, så var det innlært at hvis hun gikk inn i buret av seg selv – ja, da vanket det noe godt på henne. Flinke lille-frøken!

Så ble det straks litt annen type trening, og det var da jeg skjønte at jeg var i elendig form. Kondisen min er fullstendig fraværende og jeg ble sliten med en gang. Og vi hadde bare kommet til oppvarmingen…puh…sirkeltrening!! Heseblesende og 5 minutter senere, hadde både jeg og Dimma skjønt at dette er noe VI må trene mer på hjemme. Dimma ville ikke leke med leka si, og syns det var totalt uinterressant å springe etter den i en sirkel. For det satt jo en nydelig liten grå og hvit pus utenfor gjerdet, som var myyye mer spennende og som måtte kjeftes på!! Dere skjønner nå at Dimma og jeg kommer ikke til å få det lett på dette kurset, eller…??

Vi gikk gjennom hvordan vi skulle gå fram for å få hundene til å prøve seg på å gå over/hoppe over hinder, springe gjennom tunnel og å gå gjennom første porten ( jeg kaller det det i mangel på et annet ord) i slalåmen. Deretter ble det litt praktisk trening, og Dimma-mi er bare kjempe-flink! Selv om jeg måtte krype på alle fire halvveis inn i tunnelen, så tørte ho etterhvert å springe gjennom den for å komme seg bort til meg og til det beste av alt…bort til kalkun-pølse-gobiten! Det er jenta mi, det! Og alt dette blir jo da selvfølgelig hjemme-lekse til neste gang!

Da jeg kom hjem, satt det en lykkelig gutt i gangen og ventet på matmor. Med logrende hale og et tydelig kroppsspråk som sa at nå er det min tur, var jeg ikke så vanskelig å be, nei! Snorre og jeg gikk en laang kose-tur mens vi små-trente litt lydighet og han fikk smake på dem kjempe-gode kalkun-pølse-bitene jeg hadde i lomma.

Snorre var såå flink da det kom en liten krølle-hund springende bort til oss sånn helt plutselig ingensteds fra. Jeg krevde full oppmerksomhet fra Snorre mens jeg sa tydelig ifra at han skulle sitte pent i ro. Snorre enset ikke den lille krøll-dotten en gang, og da ble jeg såå innmari stolt av gutten min! Han pleier jo å bli helt rebelsk når han ser slike hunder. Jeg vet ikke hvorfor han reagerer så sterkt på nettopp denne rasen, men det har han alltid gjort helt fra han var valp. Denne gangen gikk det veldig bra, og tror jammen jeg syns at Snorre fikk en litt annen holdning da vi omsider fortsatte på turen. Han gikk lissom mer som en prins!!