For to dager siden bestemte jeg meg for at NÅ skulle jeg endelig lære meg ordentlig det å sykle med hund! Springer’n som ble kjøpt for noen år siden, viste tegn til rust her og der, min gode, gamle damesykkel, en sånn med kurv forann og bagasjebrett bakpå, vet dere, var litt møkkete og det skrek litt i hjula – men etter litt omsorg og oppussing ble både springer’n og sykkelen så gode som nye. 
Nå var det tid for litt sykkel-trening!! Jeg hentet den nye fine blå selen som Snorre fikk i vinter, putta den på og festet han fast til springer’n. Det lyste av øynene hans da han så på meg, og gutten var helt klar han!! Litt små-forsiktig satte jeg meg på sykkelen….Må huske at det er noen år siden jeg syklet, og jeg håpet at det var et snev av sannhet i at “har du først lært å sykle, kan du det for resten av livet…..” Snorre tok INGEN hensyn i det hele tatt! Her gjaldt det å springe så fort som mulig, og siden han hadde fått på seg selen, som betyr for han at nå får han lov til å dra/trekke, ja, så gjorde han det, da. 
Jeg “glemte” visst å si til gutten min at det ikke nødvendigvis betyr det samme det å sykle og det å stå på ski..med selen på….ehhh….Han ble jo sliten etter hvert. Og DA ble det trav i stedet for galopp!!! Så neste sykkel-tur, ble det til å lære gutten at når vi sykler skal han springe ved siden av meg i trav – ikke trekke eller dra eller springe så fort han kan selv om selen er på. Jeg synes vi fikser det ganske bra nå, jeg. Ordentlig team-work!
Dimma var det litt annerledes med. Ho hverken drar eller trekker, men springer fint i trav ved siden av meg hele tiden, is in røde fine sele. Dimma er også flink til å si ifra at vi må huske på pauser underveis. Jeg blir så imponert over hvor flink Dimma er til å kommunisere med meg! MEN, det var ikke like enkelt å få Dimma til å akseptere sykkelen med det første. Den var både skummel og farlig, så Dimma viste all den usikkerheten ho innehar med å bjeffe og bjeffe og bjeffe. Jeg prøvde å ikke gjøre noe stort nummer ut av det, og lot Dimma få utforske sykkelen i eget tempo – men den var veeldig vanskelig å akseptere. Til slutt bare satte jeg meg på sykkelen, og ba Dimma om å springe med. Ho sprang og bjeffet flere meter, og akkurat i det jeg vurderte å legge det hele litt på hylla til neste dag, ga ho seg. Plutselig var det over. Jeg roste henne masse med en glad og rolig stemme, og jeg så jenta mi vokste og vokste og ble såååå stolt. Selvsikkerheten hennes økte nok et par hakk der og da! Så moro å se.
Det er helt tydelig at sykling syntes både Dimma og Snorre er gøy! Det var nok bra med litt annerledes trening/mosjon på dem, og jeg ser at dem liker veeeldig godt å bli ordentlig slitne. Det hersker en egen ro over dem begge når dem ligger og hviler ut på stuegulvet etterpå. Og plutselig er ikke alt annet så interessant lenger. Lyder de før reagerte på, blir nå overhørt.
Jeg må jo sykle to turer – en med dem hver – men det er verdt det selv om det tar dobbelt så lang tid. Jeg koser meg med den kvalitetstiden jeg får med dem hver for seg. Og etterhvert skal jeg legge inn en kombinasjon med sykkeltur og kose-/snusetur i skogen, og turene skal økes etter hvert som vi blir vant til å bruke springer’n. Det beste er at jeg har kurv forann på styret hvor jeg kan putte vannflaske, go’biter og noe spiselig i. For en sommer dette kommer til å bli!!!
Ellers har vi fått kappet det store bjørketreet som stod i veien for det nye gjerdet, jeg har begynt å omgjøre sånn smått på blomsterbedda, og huset er forhåpentligvis snart ferdigvasket utvendig og klar for første malingstrøk. MEN først må det slutte å regne! Det har bøtta ned eller blåst noe alldeles helt forferdelig på formiddagen, for så å roe seg ned på ettermiddagen. Og det er fortsatt små-kaldt på kveldene, så det nytter ikke å sitte ute på verandaen. Ei heller under varmelampa – varmen blåser avgårde….
”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!”
Ha en strålende uke!
