Så har helga hos Hilde begynt å bli leenge siden, og det nærmer seg Freestyle-kurs med stormskritt. Plutselig får jeg litt kalde føtter…for Dimma, det lille myke lykketrollet mitt, som visstnok kunne si ifra til Milli, har nemlig fått løpetid. Ho er inni andre uka nå, og ho er forferdelig sliten, virker det som. Ho er ikke helt seg sjøl, og det får Snorre-gutten så visst merke. Ho glefser til han så fort han nærmer seg bakstussen hennes – der er han nemlig ikke velkommen – og ser på meg med et veldig så bedende blikk: “Hjelp meg, da…ta’n vekk!” Egentlig tenkte jeg at Dimmapimma skulle få ordne opp i det her med Snorre sjøl, men når jeg så hvor takknemlig og avslappet ho blei da jeg fikk Snorre til å legge seg i god avstand fra ho, var det vel verdt det! Må skjønne at jenta mi skal kunne stole på ho matmor!! MEN – av tidligere erfaringer med Dimma og meg på kurs når ho har løpetid, er ikke av de beste! Vel, jeg får tenke litt på det….har jo Snorre!! Kan jo hende han vil væra med å danse med ho matmor i noen timer??? :o)
Ellers har vi noen late dager med mye passivitetstrening både på terassen og inne. Har lært at det er viktig…. iRobot’en tar seg av støvsuginga, og jeg har bare meg sjøl å pleie. Så deilig…men så må vi jo ut å lee på oss innimellom, og da…Det blir noen turer opp i skauen her i nærheten, og her om dagen gikk vi jammen helt opp på Ravneberget. Fikk tatt noen bilder av utsikta, og Dimma og Snorre var såå flinke og tålmodige og venta på at jeg skulle bli ferdig.
Og plutselig kom den her og satte seg i toppen av et tre…..knips….så ble den foreviget. Enda godt at Dimma og Snorre ikke fikk med seg det…. :-)
Og den her….
I dag rusla vi avgårde etter at vi hadde våkna og jeg hadde fått drukket min morgen-kaffe. Egentlig skulle det bare bli en liten tur, men den varte og den rakk. Vi prøvde mange forskjellige stier som vi aldri har gått før, og vi bare nøt det å gå i skauen i stillheta..eller vi hørte trærne suse så vidt det var i vinden og fuglene kvitret fælt så ivrige, da…. Omsider da jeg fant stien som ville få oss hjem igjen…eeh…da så jeg plutselig en ny og ukjent sti. “Den må vi da prøve",” tenkte jeg, og loset Snorre og Dimma inn på stien. Vi gikk og vi gikk, og til slutt hadde jeg ingen anelse om hvor vi var og hadde ikke peiling på åssen jeg skulle få oss hjem igjen. “ Hei, “ hørte vi plutselig bak oss. Der kom det en middelaldrende joggende mann sånn helt plutselig….helt sant!!….rene finn.no! Dimma og Snorre orka ikke se på’n en gang – dem var sååå innmari slitne, i likhet med meg sjøl. Trenger ikke besøke trimrommet for å teste den nye tredemølla i dag, jeg nei…..
Så gikk vi igjen, da. Dimma-mor med snuta godt planta ned i bakken – her er det mange lukter. Både rev, elg, rådyr, hest og hund har gått her før oss. Snorre fikk gå løs. Han springer aldri langt unna, for han vet å passe på flokken sin. Dimma har jo som sagt løpetid, og fikk finne seg i å gå i flexi-bånd. Og fiskebolle-go’biter var også med på turen. Ikke rart dem kosa seg. :-) Men så var det det med å finne veien tilbake, da….og vips….så kom vi til en lysning. Der stod det en haug med steiner i ring etter ring. Jammen hadde jeg klart å finne den andre gravplassen her i Skjærvika – jeg snakker om fornminner fra jernalder’n– og her skal jeg vise dere hva jeg fant.
Enda godt jeg så dette skiltet, for plutselig kjente jeg en lettelse over at jeg nå skulle finne veien hjem igjen. Ravneberget er jo ikke helt ukjent for meg….
Hvis dere ser nøye etter, kan dere skimte en lyseblå jakke til venstre innimellom trærne. Gjett hvem det er? Riktig det…den middelaldrende joggende mannen…:-))
Omsider kom vi oss hjem – skal si det gikk fort.:-) Det var såvidt Snorre orka å løfte beina, og det er leenge siden jeg har opplevd Snorre som så sliten. Det var vel før han starta på lykkepillene sine, tror jeg. Men det var veldig godt å komme seg hjem. Simon hadde laget nachos, så jeg kom til ferdig dekket bord. Riktignok hadde både han og Daniel spist, men maten var nå fotsatt lunka – akkurat passe varm for meg. Snorre og Dimma sovna momentant på stuegulvet, og det er fortsatt ikke liv i noen av dem ennå. Godt, da er dem fornøyde med dagens tur i hvert fall. ;o)
Her har dere Snorre i velkjent stil på balkongen. Han tror nemlig at han både ser og hører noe han bare må sjekke….
I morgen skal jeg høste disse eplene – dem er bare verdens beste epler!! Og så er dem er veldig gode å bruke i eplekaker..nam-nam…
Disse er ikke fullt så gode – dem er best rundt juletider….i følge nabo’n….men se så mange, da….
Jeg er allerede i full gang med alt det jeg har planlagt skal både skje og gjøres i september. Men mest av alt gleder vi oss til høstferien. Dimma og Snorre skal også på ferie – til farmor og Kristian – så der får dem det veeeldig bra. For farmor og Kristian elsker å gå tur, opptil flere ganger om dagen….Og når vi vel har kommet oss hjem fra ferien, skal det jammen skje noe veeeeeldig spennende da, også.
God helg!
