På tide å fortelle om vesle, vakre, skjønne Glenna…..

Dette er Glenna  

Glenna betyr “åpning i skyene”

Glenna bor på Lycketorpet i Ulriceshamn sammen med mange, mange andre hunder – både islandshunder og collier og matmor Ursula. Fredag 13. mai reiste jeg og Dimma for å besøke Glenna. Det første møtet med Glenna var helt ubeskrivelig….for meg da.  

                 

Foto: Ursula Brehmer                              Foto: Ursula Brehmer

Det luktet valp av Glenna, og ho var så god å holde på. Glenna var den første av valpene som kom bort til meg for å hilse. Ikke framfusende eller masete – bare veldig, veldig nysgjerrig og ville veldig gjerne opp på armen for å kose. Men etter en bitte-liten stund var jeg ikke så interessant lenger, og ho begynte å leke med søskna sine. Akkurat sånn som jeg håpet at ho skulle være. Nysgjerrig og uredd, litt forsiktig men samtidig tillitsfull og med et våkent og livlig blikk.  

Dimma var ikke fullt så heldig som meg, for ho fikk ikke hilse på de firbeinte i det hele tatt siden ho var midt i den verste tida i løpetida si. Men ho fikk hilse på Ursula og Lasse, og så fikk ho springe litt rundt i hundegården alene. Dimma var så flink, og var rolig i bilen både på turen ned og hjem igjen – og helt tyst mens jeg var på besøk hos Ursula. Vi skravlet som bare det, Ursula og jeg, for det blir jo gjerne sånn siden vi begge elsker både hunder og katter. Det krydde av hunder hos Ursula; det var både hanner og tisper av begge raser – og hundene var bare så fantastisk kosete alle sammen. Det var som å være i et hundeparadis.

Foto: Ursula Brehmer

Det var hunder i alle aldre – men det var selvfølgelig valpene som stjal det meste av oppmerksomheta mi.

Se på dem herlige små rosa potene……

Og det var særlig denne lille frøkna her som stjal ekstra mye oppmerksomhet fra meg……Lille søte, nusselige Glenna

Ho skakker på hodet akkurat sånn som Dimma når jeg snakker til ho

Jeg har fulgt Glenna siden ho var 1 uke gammel, og har hatt jevn oppdatering og kontakt med Ursula hele tiden. Det er ikke så ofte jeg kommer over et islandshund-kull med så mange svarte og hvite islandshunder, så gleden var enorm da jeg fant hjemmesiden til Ursula på nettet. Og der leste jeg at vakre mamma Aura hadde nettopp fått valper!! 2 hanner og 5 tisper

              

Mamma Aura……..og vesle Glenna…….og rompa til Gladur???

Jeg sendte en mail til Ursula og fortalte litt om meg selv……resten skjønner dere jo!

Det var ikke helt meningen å få en ny valp så fort, men noen ganger inbilder jeg meg at det rett og slett er skjebnen som slår til! For det hele begynte med at jeg fikk en mail fra oppdretteren til Dimma en gang like før påske. Ho kunne fortelle at Dimma hadde fått halvsøsken – og to av tispene der var fortsatt til salgs….så om jeg visste om noen som ønsket seg en IF-valp var det bare å reklamere….En liten tanke begynte å spire; hva om jeg drar og besøker oppdretteren, og hvis jeg liker en av valpene…….kanskje jeg kan ta den med meg hjem??? Det er jo halv-søstra til Dimma, som jeg elsker så høyt!! For å gjøre en lang historie kort: Visse omstendigheter gjorde  at det ble ikke sånn som først tenkt….Og når tanken først er plantet og begynt å spire……ja, da er den forferdelig vanskelig å luke bort.  

Denne skjønnheten her, kommer til å forandre livet til meg, Snorre og Dimma ganske så snart. Vi henter ho på fredag, altså i morgen…..Jeg er godt i gang med alle forberedelser til å ta imot en valp i huset, og begynner å føle meg klar til at Glenna skal komme hjem til oss. Jeg har til og med investert i sykkel-veske til hund, så Glenna skal få være med på sykkel-turene våres ho, også! I dag skal jeg ut å kjøpe seng, matskåler og bilbur – og jeg trenger trappe-grinder. Ergerlig at de to forrige gikk på fyllinga da vi flyttet hit….hmrf… Ellers skal alt være i orden til Glenna inntar sin plass i familien, tror jeg. Forresten, jeg mangler skinkeosten……..

Foto: Ursula Brehmer

Ha det så bra så lenge!!

En rolig dag…

Vi har hatt en skikkelig deilig dag i dag, til tross for at det både har vært sol, regn og blåst annen hver sin gang. Morgenkaffen inntok jeg i bakhagen; sittende i den hvite “amerikanske” plaststolen min, mens jeg betraktet dem to fineste skapningene på denne jord som jeg er så innmari glad i. Da var det fortsatt litt snev av sol ute. Snorre liker godt å ligge i sola – han ligger helst i froskestilling på den lille grusflekken – og han kan ligge der leeenge før “villdyret” i han våkner. Med “villdyret” mener jeg at han begynner å bli rastløs og vil at det skal skje noe - være seg det er å gå en tur, snuse etter “nammis” eller “overfalle” en sjokkert Dimma, som slettes ikke synes det er noe ålright å få en yppende sværing leke-knurrende rundt eller over seg.

Dimma derimot pleier og liker mest å sitte eller ligge ved siden av meg mens jeg drikker kaffen min  - eller ho kan plutselig finne på at ho vil sitte på fanget mens jeg stryker ho forsiktig på brystet eller siden. Egentlig IKKE mottagelig for støy og bråk på morgenen.

Løpetida går nå på siste rest, og nå merker jeg at det skjer forandringer IGJEN på lille-jenta mi. Ho er merkbart mye roligere, og jeg lurer på om det faktisk vil fortsette eller om det er et forbigående fenomen. Plutselig er det enklere å irettesette ho med en rolig og bestemt stemme, og bruken av ordet “nei” er ikke nøedvendig. Jeg har alltid prøvd å ha en bestemt lyd som betyr “dette er ikke lov” istedet for “nei” i oppdragelsen av Dimma. Noen ganger har det fungert, andre ganger ikke – alt ettersom ho har vokst opp. Nå har Dimma passert 3 år, og jeg har nå på følelsen at lille-jenta mi endelig HAR blitt voksen. Der har jeg blitt lurt opptil flere ganger, ja…Ho har fortsatt et lekent sinn, og kan bete seg som en valp innimellom – men etter denne løpetida her ser det ut til at det er i ferd med å forsvinne mer og mer. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil…….

Både Dimma og Snorre får nå diettfòr, fordi jeg syntes de av en eller annen merkelig grunn har lagt på seg til tross for all aktivitet vi har hatt i vinter. Mulig kattematen kan ha noe av skylda der..hmm….Dimma trenger å ta av ca 1-2 kg, mens Snorre har nok litt mer å gå på. ja. Han ser liksom veldig tjukk ut, men så har han også i tillegg fortsatt veeeldig mye pels som jeg venter på skal falle av. Røytinga starter visst seint i år, og selv om jeg grer og grer, er det ennå mye underull igjen…

Da kaffe-koppen var tom, og før jeg så rastløsheta komme på “villdyret”, fortet jeg meg å gjøre istand til leken “å snuse etter nammis.” Jeg skar opp et par fiskekaker i bitte  små biter, som jeg kastet utover plen på flere forskjellige steder. Snorre var førstemann ut, og mens han drev på med snusinga, måtte Dimma ligge rolig på skiferhellene å se på. Cluet var at dette skulle ho gjøre uten å lage en lyd, og med jevne mellomrom fikk ho små skinkebiter som belønning for at ho skulle beholde roen. Det er like vanskelig det, om ikke vanskeligere, som å snuse etter nammis. Deretter byttet jeg om på rollene. Dimma fikk snuse etter nammis, mens Snorre måtte ligge i ro å se på. Begge klarte oppgavene sine med glans, og jeg ble veldig stolt av dem – og litt av meg sjøl, også. Dette resulterte i at både Snorre og Dimma ble ganske så slitne etter denne lille hjernetrim-leken vår, og jeg sto nå fritt til å kunne gjøre andre ting med god samvittighet. Det var faktisk ro i heimen hele formiddagen.

Da det nærmet seg kveld, var det tid for sykkel-turer. Denne gangen fikk Dimma være den første til og være med. Jeg var litt spent på hvordan ho ville reagere på sykkelen i dag, men det gikk som forventet. En dose med god og solid bjeffing mens jeg trillet sykkelen ut på veien og de første meter’ne etter at jeg hadde satt meg på sykkelen…..det virker litt som om ho “kjefter” på meg…for det er ikke sykkelen som er problemet lenger. Den virker det  som om ho ikke bryr seg noe særlig om…hmm…Jeg finner vel ut av det etter hvert. Resten av turen gikk smertefritt, og vi kom et hakk videre med sykkel-treningen i dag. Vi klarte nemlig å passere et par biler – syklende – uten at Dimma brydde seg. Det er kryss i taket, altså! Flere passeringer tok jeg ikke sjansen på, og valgte å gå av sykkelen for å stå rolig i veikanten til bilene hadde kjørt forbi oss. Det ble jo en voldsom studie av gummistøvlene mine da bilene passerte, alt for å vise Dimma at jeg syntes bilene var uinteressante og ikke noe å bry seg om. Jenta mi tok den!!!!

Å sykle med Snorre i dag, gikk som en drøm. Han galopperte IKKE en eneste gang, og hadde jevn flytende trav ved siden av meg hele veien. Han er også mer utholdende enn Dimma, men fikk en merkbar lang tunge på slutten av turen, da…

Siden Dimma har vært litt skeptisk i det siste, hadde jeg lyst til å utføre et eksperiment. Jeg fikk ungdommen i huset til å bære opp det røde hundehuset som står nede i hundegården, opp til bakhagen. Jeg ba dem om å sette det midt ute på plenen. Jeg var spent på om Dimma ville reagere på det da jeg slapp ho ut døra. Nei, jenta mi enset ikke hundehuset i det hele tatt. Det var hverken skummelt eller rart at det stod midt på plenen. Hmmmm…..tenke, tenke…..Hva er det som gjør at Dimma reagarer med skepsis i noen situasjoner, og fryktløs i andre situasjoner? Det MÅ jeg finne ut av…Kanskje det er meg som gir ut noen signaler i gitte situasjoener? I så fall, i hvilke? Tenke, tenke…..Jeg føler meg egentlig rimelig avslappet med Dimma, og jeg føler meg ganske trygg på at jeg klarer å håndtere ho uansett situasjon. Men noen ganger reagerer ho helt annerledes enn det jeg forventer….Men som sagt, mye av skepsisen til Dimma har vel vært like før og under løpetida, så jeg avventer det hele litt – er bare litt ekstra oppmerksom!!  

Snorre fikk et nytt kosedyr her om dagen – et kosedyr med lyd. “Øh, øh,” sier det – og Snorre bare ELSKER det! Dimma bør ikke prøve seg på å ta det en gang, noe ho heller ikke har gjort. Ho har nok lært av tidligere erfaringer…. MEN allerede etter et par dager, hadde dyret fått et laaangt kutt under hele magen, som sprikte minst en halv cm, og måtte derfor sutureres med omhu. Nå er det imidlertid like godt som nytt igjen!

 

Ha en fin dag!

Sykkel-dager…

For to dager siden bestemte jeg meg for at NÅ skulle jeg endelig lære meg ordentlig det å sykle med hund! Springer’n som ble kjøpt for noen år siden, viste tegn til rust her og der, min gode, gamle damesykkel, en sånn med kurv forann og bagasjebrett bakpå, vet dere, var litt møkkete og det skrek litt i hjula – men etter litt omsorg og oppussing ble både springer’n og sykkelen så gode som nye. Nå var det tid for litt sykkel-trening!! Jeg hentet den nye fine blå selen som Snorre fikk i vinter, putta den på og festet han fast til springer’n. Det lyste av øynene hans da han så på meg, og gutten var helt klar han!! Litt små-forsiktig satte jeg meg på sykkelen….Må huske at det er noen år siden jeg syklet, og jeg håpet at det var et snev av sannhet i at “har du først  lært å sykle, kan du det for resten av livet…..” Snorre tok INGEN hensyn i det hele tatt! Her gjaldt det å springe så fort som mulig, og siden han hadde fått på seg selen, som betyr for han at nå får han lov til å dra/trekke, ja, så gjorde han det, da. Jeg “glemte” visst å si til gutten min at det ikke nødvendigvis betyr det samme det å sykle og det å stå på ski..med selen på….ehhh….Han ble jo sliten etter hvert. Og DA ble det trav i stedet for galopp!!! Så neste sykkel-tur, ble det til å lære gutten at når vi sykler skal han springe ved siden av meg i trav – ikke trekke eller dra eller springe så fort han kan selv om selen er på. Jeg synes vi fikser det ganske bra nå, jeg. Ordentlig team-work!

Dimma var det litt annerledes med. Ho hverken drar eller trekker, men springer fint i trav ved siden av meg hele tiden, is in røde fine sele. Dimma er også flink til å si ifra at vi må huske på pauser underveis. Jeg blir så imponert over hvor flink Dimma er til å kommunisere med meg! MEN, det var ikke like enkelt å få Dimma til å akseptere sykkelen med det første. Den var både skummel og farlig, så Dimma viste all den usikkerheten ho innehar med å bjeffe og bjeffe og bjeffe. Jeg prøvde å ikke gjøre noe stort nummer ut av det, og lot Dimma få utforske sykkelen i eget tempo – men den var veeldig vanskelig å akseptere. Til slutt bare satte jeg meg på sykkelen, og ba Dimma om å springe med. Ho sprang og bjeffet flere meter, og akkurat i det jeg vurderte å legge det hele litt på hylla til neste dag, ga ho seg. Plutselig var det over. Jeg roste henne masse med en glad og rolig stemme, og jeg så jenta mi vokste og vokste og ble såååå stolt. Selvsikkerheten hennes økte nok et par hakk der og da! Så moro å se.  

Det er helt tydelig at sykling syntes både Dimma og Snorre er gøy! Det var nok bra med litt annerledes trening/mosjon på dem, og jeg ser at dem liker veeeldig godt å bli ordentlig slitne. Det hersker en egen ro over dem begge når dem ligger og hviler ut på stuegulvet etterpå. Og plutselig er ikke alt annet så interessant lenger. Lyder de før reagerte på, blir nå overhørt.

Jeg må jo sykle to turer – en med dem hver – men det er verdt det selv om det tar dobbelt så lang tid. Jeg koser meg med den kvalitetstiden jeg får med dem hver for seg. Og etterhvert skal jeg legge inn en kombinasjon med sykkeltur og kose-/snusetur i skogen, og turene skal økes etter hvert som vi blir vant til å bruke springer’n. Det beste er at jeg har kurv forann på styret hvor jeg kan putte vannflaske, go’biter og noe spiselig i. For en sommer dette kommer til å bli!!!

Ellers har vi fått kappet det store bjørketreet som stod i veien for det nye gjerdet, jeg har begynt å omgjøre sånn smått på blomsterbedda, og huset er forhåpentligvis snart ferdigvasket utvendig og klar for første malingstrøk. MEN først må det slutte å regne! Det har bøtta ned eller blåst noe alldeles helt forferdelig på formiddagen, for så å roe seg ned på ettermiddagen. Og det er fortsatt små-kaldt på kveldene, så det nytter ikke å sitte ute på verandaen. Ei heller under varmelampa – varmen blåser avgårde….

”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!”

Ha en strålende uke!

Småpludring…..

Dagene går som vanlig her på Ophus, og noen forandringer har det jo rukket å bli i løpet av våren –dessverre må jeg si. Paret som bor på andre sida av gata for oss, har måttet selge labradoren sin pga allergi. Her en dag kom det en eldre dame og tok han med seg – jeg var sikker på at det var mamma’n til en av dem som bare skulle gå tur med Buster…eller var det Balder?? - men han kom ikke tilbake. Så nå er det tomt i gården på den andre siden. Dagen før 17. mai kom naboene som bor ved siden av oss, bort til oss for å fortelle om vakre, snille og gode Jenny som i løpet av kvelden skulle få lov til å reise til Regnbuen. Og da jeg fikk se lille Jenny-mor, forstod jeg straks hvorfor. Ho hadde blitt lam i bakparten etter et prolaps, og dro beina etter seg. Ikke var ho kontinent for urin og avføring heller. Stakkar lille jenta – som vi kommer til å savne ho! Når vi går ut på verandaen på morgenen, er vi vant til at vesle Jenny sitter i hundegården sin og ser bort på oss. Et og annet boff vil komme som en hilsen….Nå blir det forferdelig tomt der borte….. Heldigvis er Odin og Bella fortsatt å se i gata, så helt alene er Snorre og Dimma heldigvis ikke.

17. mai var egentlig en helt ålright dag. Vi var glade for at vi slapp å dra tidlig avgårde for å se på barnetoget, og tok det hele med ro. Jeg våknet til korpsmusikk, og skyndte meg ut i stua for å se ut gjennom vindu. Og jammen så jeg musikantene marsjere borte ved barneskolen. Jeg fikk plutselig en assosiasjon tilbake til den gangen jeg sjøl måtte opp tidlig på morran for å spille og marsjere i all slags vær på 17. mai. Og dagene var forferdelig laaaange…..Jeg må si jeg pustet lettet ut da det heldigvis bare var et minne fra “gamledager” som blafret forbi…….Vi holdt oss hjemme hele dagen, og koste oss hjemme i hagen og på verandaen. Rune og jeg var enige om at vi fikk nyte sånne 17. mai’er så lenge vi kan, for plutselig står vi der sjøl langs med veien for å se på barnebarnet gå i 17. mai-toget og rope HIPP-HIPP-HURRAAA..

Gjerdemannen har kommet hit og lempet i fra seg stengene til gjerdet, så nå er det nok ikke så lenge til han endelig tar fatt på sjølve oppgaven. Jeg gleder meg vannvittig mye til å kunne slippe Snorre og Dimma løse i gården sånn at de kan springe ut og inn døra som de vil. En islender er ingen båndhund, vet jeg.

Forrige helg tok jeg på meg en oppgave jeg aldri har gjort før, og som jeg angret med det samme det glapp ut av meg…. Jeg tilbød meg nemlig å hjelpe til med å ordne med mat og servering i konfirmasjonen til datteren til en venninne. Det er jo til å le seg ihjel av. Jeg er nemlig IKKE egnet til å stå på et kjøkken….jeg lager sjelden mat (bare spiser’n) og hater alt som har med det å gjøre. Jeg er rett og slett udugelig på kjøkkenet. Så da kan dere tenke dere…..men det gikk over all forventning. Karbonader og kylling ble varmet, og all mat kom på bordet til rett tid. Ja, kaker og kaffe ble det også på gjestene uten noe tull…Det verste var da vertsskapet hentet meg og Kent-Roger, som var medhjelper’n min, for å takke oss for hjelpa forann alle gjestene. Det er lenge siden jeg kan huske at jeg rødmet, men jeg tror faktisk at der og da skiftet jeg ansiktsfarge til ganske mørke-rød…..Å, hjelp – ALDRI MER!!

Dimma går nå på siste rest av løpetida si, og denne gangen må jeg si at det har gått greiere. Ho har vært mye roligere og ikke fullt så pipete, og heller ikke så bitchi. Jenta mi har helst villet være i nærheten av meg, og har ikke hatt noen trang til noen særlig aktivitet. Vi tok oss ei trenings-økt på agilitybanen, men ho mistet fort interessen…..Det var like greit å gå inn igjen, og la ho få fortsette med å ta det med ro. Snorre har fått så øra flagret i et par dager, men ellers har det gått rimelig greit med dem to i sammen. Han prøvde seg et par ganger, men jeg skjønte fort at det der var ikke noe å bry seg om. Tror han knapt skjønte helt hva han holdt på med…..halvt mann som han er….

Josefine og Magnus er nesten ikke inne lenger. Jeg prøver iherdig på å holde dem inne om natta, men har nå innsett at det er nytteløst og har derfor kapitulert. Dem får gå ut om natta hvis det er det dem absolutt vil – og det er det jo!! Magnus har fått en haug med knuter i pelsen, og jeg prøver å gre han hver dag. Noen ganger må jeg til og med ta fram saksa og rett og slett skamklippe han. Det er ikke greit når pus har så mye pels, men han ligger nå der og lar meg få holde på. Dette hadde nok ikke nyttet med Josefine, så jeg er glad for at ho ikke har sånn en flokete pels. Jeg var nærmest lykkelig de gangene jeg fikk lov til å fjerne en flått på ho! Men etter at jeg har dryppet dem begge med flått-middel, er det problemet nærmest utryddet. Utrolig så fort det virket!! Bikkjene har hvert sitt flått-halsebånd på seg, og det er jo også veldig effektivt, så nå er det også sjelden jeg finner flått på dem.

Det er en ting alle dyra mine har til felles: DEM ELSKER YOUGHURT!! Dem sitter som tente lys forann meg og bare kikker – alle som en – og venter på å få slikke restene. Raringer… Bikkjene går på diettfòr i disse dager, og meg og kællen går på lavkarbo…hehe…hysj….Så får vi se hvem som oppnår resultat først! Spør dere meg, så tror jeg jammen det blir kællen og Dimma…..

I morgen er det fredag igjen, og vi gleder oss over at det er helga og at kællen har fri, selv om vi har en del rydding ute i hagen som skal gjøres. Vi må kappe noen trær for å få plass til gjerdet inne i skaurabben, flytte på noen steiner og jeg må omgjøre litt på et par blomsterbed. Men det blir bare morro! Gøy å sette sitt eget preg på det vi eier.  

Ha en riktig så god helg alle sammen der ute!