Lykken er å eie en, to er dobbelt lykke - tre er ikke en for mye….

Noen ganger lurer jeg på om jeg har tatt vann over hodet, men så tar jeg meg i det. Selvfølgelig har jeg ikke det…..alt jeg har gjort er da vel gjennomtenkt og godt forberedt, ikke sant? MEN det er ikke alltid like lett å følge opp tre bikkjer som skal ha sitt, og ja, jeg kommer til kort noen ganger og det er noen ganger tøft å prioritere hvem som skal få hva. Men vet dere hva? Det ser ut som om bikkjene er fornøyde uansett hva matmor finner på…..

Nå er jeg inne i en treningsperiode med Glenna og utstilling. Glenna liker ikke at vi tar på bakbeina hennes. Veldig merkelige greier det der, for jeg har helt fra ho var valp, prøvd å venne ho til å bli tatt på, kjent på og undersøkt. Men bakbeina – dem er fortsatt hellige for Glenna. Enkelte ganger knurrer ho faktisk når jeg tar tak i bakbeinet hennes…og trekker det til seg litt sånn småforfjamsa og ser på meg…men jeg gir meg selvfølgelig ikke så lett! Go’biter og tålmodighet er det som må til fra min side, og go’biter og tilvenning for Glennas del. Da tror dere sikkert at det er et skikkelig pes å klippe klørne hennes? Neida, det er mye enklere. Da sitter min sønn med leverpostei-boksen og fòrer på, mens jeg klipper. Så enkelt, så! (Gruer meg til han flytter for seg sjøl, jeg…hehe…) Tannvisning er heller ikke så greit. Men nå har jeg funnet oppskriften på det. Jeg setter dem på rad og rekke ved siden av hverandre; Snorre først, deretter Dimma og til slutt Glenna! En etter en får vise tenner mot at de får en belønning….og Glenna er jo som bikkjer flest; ho hermer etter de eldre!! Smart, ikke sant?

Det “å gå pent” vet jeg at Glenna kan, men det er ikke alltid ho vil når jeg vil at ho skal gjøre det. Og det kan bli en utfordring. Dette ble egentlig litt feil, jeg mener egentlig det “å gå fot.” På grunnkurset lærte jeg masse om det å få bikkja til å gå pent, og Glenna og jeg mestrer det ganske tilfredsstillende, vil jeg si. Ikke i alle sammenhenger, som når det flyr en ukjent kattepus over veien eller det kommer en stor, rød lastebil (legg merke til det siste jeg sa….lurer på om ikke det er flere (les Dimma) her som har fobi for store, røde lastebiler…hmm….) men stort sett går det bra. Men det å gå fot med full fokus og kontakt – det må vi fortsette å trene på, for det går i rykk og napp! Og “stå” – det har vi trent masse på. Ho må stå før ho får vær-så-god lov til å spise, ho må stå før ho får vær-så-god lov til å gå ut døra, osv. Det går glimrende hver gang, men når ho plutselig skal stå sånn helt uten videre…vel, det skjønner ikke alltid Glenna hensikten med.

Og grunnen til all denne treninga, er fordi jeg har endelig bestemt meg for å kaste inn håndklæ og melde på Glenna på utstilling i slutten av desember i Letohallen. Jeg har blitt enig med meg sjøl at denne gangen er det jeg som skal stille ho, og jeg har en del prestasjonsangst i forbindelse med dette her, kan jeg vel si….Hjeeeelp!!!! Dette må bare bli en skrekkblandet fryd til slutt, håper jeg. For jeg er nemlig litt små-nervøs for at jeg må dra innover alene – bare Glenna og meg – vi to inni den store hallen alene sammen med “ørten” andre ukjente hundegærne-entusiaster…OMG!!

Hvis jeg kan sammenligne den ene tingen mennesker og bikkjer har til felles når det gjelder oss kvinnfolk, vil jeg nå påstå at Dimma har PMS!! Ho er ikke helt seg sjøl om dagen – litt treig, giddaløs og ikke så aktiv. Ho vil helst ligge å slappe av for seg sjøl, og blir irritert på både Glenna og Snorre hvis dem er litt høylytte og masete, og går vekk fra dem. Så nå er det nok snart løpetid her på løpende bånd… Blir slettes ikke forundra om begge jentene mine kommer til å løpe på samme tid – bare det nå ikke blir i slutten av desember!!! Men fortsatt er iver’n etter å trene rally stor for Dimma, og jeg stor-koser meg sammen med ho – for ho er så flink! Her om dagen dro jeg opp på barneskolen like ved der jeg bor, for der er det belysning i skolegården på kvelden samt de har tegnet opp rundinger og streker i skolegården som er fine å bruke i treningen. Det var da jeg innså at jeg er nødt til å få til en mer strukturert rally-trening med Dimma. Så nå har jeg lamineringsmaskin her på hjemlån fra Nisec, og laminerer alle skiltene i klasse 1. Heretter har jeg ingen unnskyldning for ikke å trene! Håper det er noen klubber i nærheten som starter med faste rally-treninger etter hvert. Fram til dess, får jeg hive meg på sporadiske rally-treninger som dukker opp på min vei…..

Jeg får vel si litt om Snorre-gutten min, også. Han har såvidt begynt å trene rally, han også. Snorre er hakket ivrigere enn Dimma, og er så ivrig at det lett kan gå litt fort i svingene. Men jeg er utrolig heldig som har så lærevillige og ivrige bikkjer! Det merkes at Snorre at er kastrert og at han drar på åra. Pelsen hannes er ikke som før. Nå har han mye floker, og synes ikke det er noe ålreit å bli gredd. Han springer unna. Mulig flokene gjør vondt, og når jeg grer, gjør jeg vondt verre. Det er nesten så jeg har lyst til å hente fram barbermaskinen…..

Så en glad-melding for alle AG-ivrige hunde-eiere i Fredrikstad, deriblant meg sjøl. Fredrikstad og Omegn Brukshundeklubb har nylig kjøpt inn AG-utstyr og startet AG-treninger denne uka her. Dessverre jobbet jeg de dagene klubben hadde treninger, men jeg lurær nå på om ikke jeg bør ta meg en tur til neste uke. Det er morsomt når hundeklubber får det til, og for meg er jo dette midt i blinken – jeg som har etterlyst AG i nærmiljøet. Moss er litt langt unna, se…hehe..  

 

OKEY – ha en fin, fin uke!!

Blanda drops….

Tenk at Glenna har blitt 7 måneder allerede! Ho vokser seg til å bli ei flott islandsdame, og det merkes sånn smått at det blir færre og færre valpenykker for hver dag. Men jeg kan fortsatt skimte den lille røver’n min i ny og ne, egentlig ganske ofte, når jeg tenker meg om. Ho henter fortsatt sokker fra vaskerommet og sprer dem rundt omkring i hele huset, men dem er jo fort gjort å pelle opp. Likedan dorullene som innimellom ligger i tusen biter på gulvet – det er da så lite. Den istykkertygde internettledningen til guttungen, snakker vi ikke om….Men da ho stakk av bortover veien da vi skulle på skogstur, det er alvorlig og ikke så heldig, men kjempe-flaks for oss at det ikke kom noen biler. Glenna er nemlig stokk døv for tida. Mulig det kan ha noe med at vi ikke har trent nok på innkalling?

Grunnkurset er avsluttet, og det er nå meningen at vi skal fortsette treningen på egenhånd. Det går i rykk og napp, alt ettersom det passer. Men kontakten oss imellom styrkes for hver go’bit ho får, og Glenna viser mer og mer at ho er glad for å se oss, ho gir mer respons når vi snakker/tuller/leker med ho, og det er framskritt. Jeg begynner å ane at det finnes en lærevillig og ivrig islenning i Glenna. Juhuuu…

Glenna orker det utroligste, og er nå med på langturene våre. Det er sannelig ikke lett å få til å gå med dem alle tre samtidig, så nå konsentrerer jeg meg om å lære Dimma og Glenna at vi skal gå pent når vi er på tur. Dem to konkurrerer (og sloss) hele tida med hverandre; hvem som kommer først fram, …..men konsekvent som jeg er….hehe… – det er veldig kjedelig å gå ett skritt fram og to tilbake!!  

Duo-kobling….ikke lett å komme først fram, da…hehe…

Typisk jentene…..VANN!!!

Fram til Glenna kom til oss, var det ingen bikkjer i senga. Nå har vi alltid ei bikkje i senga!! Ho strekker seg lang som ho er, snorker og koser seg. Snuser litt i ansiktet mitt, for så å legge ansiktet sitt inntil mitt. Ååååå, så herlig! Jeg elsker det!! Men det sier jeg vel fram til ho begynner å røyte, eller når ho får løpetid – da blir det nok slutt på sengekosen…….men fram til det, så kosær vi vårs!

                               

Og Glenna har blitt B-hund – akkurat som dem to andre! Det har vært viktig for meg å lære Glenna at ho skal følge døgnrytmen min. Jeg har til og med overdrevet litt, for at ho skal lære seg at på soverommet skal det være ro, uansett når tid på døgnet vi ligger der. Jeg som liker å jobbe natt, må ha bikkjer som sover sammen med meg når jeg kommer hjem fra nattevakt…. Og nå er det i boks! Så nå er det bare å få seg en nattevaktsstiling, da.

Det er høst i Østfold, også….Pernestangen for 2 dager siden…..

 Black Magic Women….

 

Gode venner……

Jeg ser deg….

 

Ha en fin uke der ute!

Helvetes stedsans…

 

….eller fraværende stedsans, er vel mer riktig å si! På ettermiddagen i dag bestemte jeg meg for å ta med meg Glenna ut på tur alene, og bestemmelsesstedet denne gangen ligger i Halden, nemlig Elgåfossen. Elgåfossen er en del av Enningdalselva, og er Østfolds høyeste fossefall. Den måler hele 46m. Det måtte ikke være så alt for langt unna, for jeg ville unngå å gå på ukjente veier når det ble mørkt. Og litt sent på ettermiddagen var det jo siden klokka allerede var fem…..

For en stund siden kjøpte jeg ei bok som beskriver 100 forskjellige turer rundt omkring i Østfold og Bohuslän i Sverige, og det var i den jeg oppdaget Elgåfossen. Det står en knapp veibeskrivelse dit i boka, og dessuten har jeg jo GPS’n i bilen, så jeg satset på at det skulle gå rimelig greit å finne fram. NOT! Jeg kjørte jo feil, jeg, og havnet i Sverige!! Dum som jeg var, kjørte jeg mot Prestebakke og videre mot Kornsjø. Det var der jeg bomma, for jeg skulle IKKE kjørt den veien, men den andre veien som var mot Holtet. Det ble en lang biltur for den flinke jenta mi, og tålmodig som ho er, hørte jeg ikke et knyst fra ho på hele turen. Da jeg omsider kom til svenskegrensa, var det nok på tide å snu, ja. GPS’n skjønte jo ikke en dritt, og ikke jeg heller….Og hvor endte vi så til slutt? FREDRIKSTEN FESTNING! For tur skulle det jo bli, okke som, for det hadde jeg lovt lille-mor baki bilen.

Siden denne turen stort sett ville bli på fine veier, bestemte jeg meg for å trene Glenna litt på det å gå pent i band, først og fremst. Det tok noen skarve minutter før Glenna overga seg, og gikk villig med på at det var best å gå framover uten å stramme i bandet. Utrolig kjedelig å gå ett skritt fram og to tilbake, vet dere. Vi trente på sitt og bli, å gå fot og utgangsstilling, på plass. Jeg prøver iherdig å forberede oss på det som skal skje på siste kurskvelden, som er i morra. Instruktøren informerte oss sist gang at på siste kurskveld skal vi gå en litt lengre tur, gå sikk-sakk mellom de andre ekvipasjene og da helst med god kontakt, og til slutt skal vi trene på innkalling. Glenna og jeg er ikke helt DER, lissom…. Da økten var ferdig, begynte vi å utforske festningen….

Det ble mørkt som natta mens vi var der, og tro det eller ei, vi møtte på en gjeng som fikk omvisning rundt på festningen av en staselig kar kledd i uniform. Glenna var veldig usikker på om ho skulle skremme dem, og begynte å små-boffe litt, men siden ingen av folka syntes ho var noe interessant, mista ho heldigvis fort interessen for dem, også. Puh….Men det VAR mye skummelt der for en så liten tass som ikke har vært der før. FEIL! Det har ho, men da var det dagslys og en haug med sykkel-folk overalt. Jeg hadde rent glemt at vi var og så på Grenserittet på sensommer’n, jeg…Glenna og jeg tok den ene trappa etter den andre, gjennom den ene åpningen etter den andre, og til tross for beslysningen, var det vanskelig å se hvor vi tråkka. Vi kom oss opp på toppen, og der hadde vi god utsikt over Halden “by night.” Jeg lekte meg litt med kamera, bare se her…

Fredriksten festning VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Fredag forrig uke hadde jeg valgt ut et annet sted fra den fine tur-boka mi. Røsnesåsen ligger i Halden, det også, og her ble det en skikkelig skogstur. Da var både Glenna og Dimma med, og målet var å se en gammel kongegrav. Den var bygd opp av en haug med steiner som faktisk var pent dandert, og på toppen var den tildekket av en megastor steinhelle. ( Glemte å ta bilde….) Jeg fulgte stien videre til jeg kunne skimte vannet mellom trærne. Her er det utsikt til fjorden med Hvalerøyene og Fredrikstad. Min stedssans som er lik null, lurer på hvor i all verden er Fredrikstad??? Denne turen må jeg visst ta om igjen, for da jeg kom hjem og tittet i boka, oppdaget jeg at jeg har gått “glipp” av flere ting, bare fordi jeg valgte “feil” skogssti. Da har vi noe å glede oss til, vet jeg.   Bjørnehule, og en grotte i en “Trollskog!”

Røsnesåsen VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Torsdag forrige uke var det kjempe-flott vær med en strålende gul sol som varmet. Hva er vel bedre enn å pakke bikkjer, kamera og ryggsekk i bilen for en tur til Dusa? Jeg lar bildene tale for seg.

Dusa VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Grunnkurset i Rally var ferdig før høstferien, så nå blir det til at Dimma og jeg trener litt på egenhånd her hjemme. At Dimma er flink, vet jeg jo, men at ho skulle synes at rally er sååå gøy, er en kjempe-positiv opplevelse. Vi trives på rally-banen, kanskje litt mer enn vi gjorde på agility-banen, og vi håper at det kan bli noen treninger på oss sammen med andre rally-entusiaster etter hvert. Først skal Glenna og jeg komme oss i mål med hverdagslydigheta, og vi skal melde oss på flere utstillinger etter hvert. Jeg lurer litt på den som er i Letohallen like før nyttår……

 

Vi snakkæs!

Gullongæne

En kort oppdatering…

Ja, da er denne ukas kurs vel overstått. Tirsdag var det rally med Dimma. Vi er bare to ekvipasjer igjen på kurset, men til gjengjeld får vi ekstra god instruksjon og masse, masse trening. Litt synd er det jo at Nina og Kero ga seg, men sånn er det bare innimellom. Dimma og jeg er så absolutt hekta på rally, og Dimma stråler som en sol når ho skjønner at det er rally vi skal trene. Jeg stråler sikkert like mye jeg, også. Litt fikling i førsten blir det jo med litt små-bjeffing og fokus på helt andre ting enn banen, men så sier det “pang” og Dimma og jeg er helt på nett – jenta mi har FULL FOKUS og en iver som gleder meg enormt! Forrige gang gikk vi en hel bane, og det gikk ganske så bra, synes jeg. Her er det jo bare trening som gjelder, for Dimma er lett å føre siden vi har godt innarbeidet hånda som target. Nå har vi visst bare en gang igjen på kurset, så blir det egentrening deretter.

I går dro Glenna og jeg på grunnkurs. Glenna er så annerledes enn Dimma, og jeg må bare ta meg sjøl i nakken og bare innse at jeg nok må jobbe litt mer med Glenna enn det jeg har behøvd med Dimma. Glenna er super-flink og lærer både fort og villig, men jeg må jobbe mye for å beholde hennes fokus på meg. Glenna er jo fortsatt valp, og da er det selvfølgelig så mye annet som er mye, mye mer spennende enn matmor. Det vi i allefall må trene masse på, er å gå pent i band sammen med andre hunder. Glenna er jo rene bajasen der ho springer fram og tilbake ut til sidene, ned i alle vanndammer og sølepytter ho ser…. Det blir ett skritt fram og to skritt tilbake. Merkelig at ho ikke snart synes at det er kjedelig at jeg hele tiden stopper og går tilbake. Når vi går turer her hjemme, er Glenna rene engelen! Rusler stille og rolig ved siden av meg, snuser, lukter og ser, og bandet er hele tiden slakt. Så da får jeg vel ta bilen fatt og kjøre til steder med masse forstyrrelser, og trene, trene og trene. Ellers kan Glenna fint sitt og bli, og jeg kan gå rundt ho mens ho sitter rolig. Dekk begynner å komme på plass – da er det bare innkallingen igjen. Og Glenna er DØV! I hvertfall nå. Spørs om det ikke er noen hormoner som herjer i den lille kroppen, så jeg tar det hele med ro og venter til ho er klar. Ingen vits i å mase på en DØV hund!!!   Men forskjellige triks, det kan ho. Jeg har jo helt fra børjan trent med hånda mi som target, og Glenna er like lett å føre som Dimma. Glenna kan både snurr og spinn, og snart sikk-sakk. Gi labb og sånn er det lenge siden ho lærte. Det er mye moro med hund og triks, bare en lar fantasien få råde….Men aller først skal vi konsentrere oss om å gå pent i band. Neimen om jeg har lyst til å møte opp neste uke på kurs, og Glenna fortsatt herjer som en villhund!

Her hjemme har høsten kommet og tatt oss for alvor. Det blåser og regner, og temperaturen synker stadig nedover på måler’n. Til helga må vi høste epler og pærer, hvis vi i det hele tatt skal få noen før de råtner eller blir spist av rådyra (eller elg). Agility-banen er ryddet bort for vinter’n. Det ble jo ikke noe særlig med ag-trening i år heller, men til neste år…..og sånn kan jeg vel fortsette med å si år etter år, men banen står nå der, da i hvertfall. Blir det pent vær til helga, får gressklipper’n ta seg en siste runde rundt her, og riva får røske med seg de bladene som allerede ligger og danser på bakken. Så er vi vel klare for vinter’n – igjen……

I dag fikk jeg Borge Menighetsblad i posten, og jeg fikk derfor så lyst til å dele med dere litt gammel historie. Når jeg ser ut gjennom stuevinduene, ser jeg rett over jordene bort på Borge Kirke. Borge Kirke feirer 150 år i år – altså ingen spesielt gammel kirke, men det kommer av årsaker som at den en gang brant ned og ble plyndret og ødelagt. Jeg har ofte brukt kirken som motiv når jeg har øvd meg på å ta bilder. Dette bildet tok jeg høsten for 3 år siden.

Historien er som følger, og direkte avskrift fra Borge Menighetsblad:

Borge middelalderskirke brant i 1660; bare murene stod igjen. Svenske soldater som hadde slått leir på sletta mellom Ophus-Hunn og kirken, hadde tent bål og i den sterke vinden antente gnister kirken. Kirken ble bygget opp igjen, og senere, i 1697 fikk kirken et vesttårn av bordkledt bindingsverk. Under krigen 1716-1718 ble den plyndret og ødelagt av svenske soldater. Sogneprest Johan Cold skrev: “ I 1716 da fienden hadde røvet vokslysene, ble nye kjøpt for 6 riksdaler. Prekestolen og fonten var så medtatte av elde og brøstfeldighet at nytt måtte skaffes. Den nye prekestol og font er et herlig treskjærerarbeide. Billedhugger Niels Skjellin fikk for dette 34 riksdaler 1 ort 18 skilling.” Kirken ble plyndret på nytt i 1718.

Jeg bor da på stedet kalt Ophus, og adressen er Skjelinveien. Jeg kan levende forestille meg kampen som foregikk nede på jordene mellom vårt hus og kirken den gangen for lenge, lenge siden…..