Livet i Grenseland…..

…går videre. Vi har fått litt snø på bakken, og det ble isjentene mine veldig glade for. Mens Snorre er på ferie hos gamlefamilien, holder vi jentene på med vårt. Jeg har nettopp skrevet ferdig en oppgave om dyreassisterte intervensjoner, og lettelsen over å ha levert den, er enorm. Håper bare den blir godkjent!

Endelig kan jeg konsentrere meg om andre ting igjen. Ønsket om å utforske nærområdet har lenge stått på ønskelista mi, så i dag har vi vært på tur. Har jo observert mange veier som ser spennende ut å gå, men i dag falt valget på veien inn til Stikle. Den svinger inn ved nærmeste nabo’n som bor på samme side av veien som meg. Tror forresten det bor et ungt par der, for ho jeg hilste på i dag så ikke så gammal ut.  

Inn til venstre….

I følge google maps tar det 2 timer å gå inn til Stikletjern, men såå langt hadde vi ikke tenkt oss i dag. Snuppelurene mine skjønner med en gang hva som er på ferde når matmor tar på seg superundertøyet, og synes ikke at jeg kan kle på meg fort nok! Dimma piper, mens Glenna hopper og spretter rundt meg – helt til jeg er klar til å gå.

Innkjørsla mi fra riksveien….

Med superundertøy og varmedress på, stakk vi avgårde. Først ut på riksveien, som høres ut som en veldig traffikert vei, men som ikke er det, og innover mot Stikle. Vi gikk og vi gikk – det var helt stille, hørte bare oss sjøl lage lyder når vi gikk bortover veien.

Det var stort sett skog på begge sider av veien, og et og annet jorde. Skogen så nesten ut som en spøkelsesskog. Her er det sikkert både ulv og villsvin!

Både litt magisk og nesten litt trolsk i spøkelsesskogen….

Det var deilig å bare rusle bortover uten å være nødt til å passe oss for trafikken. Og selvfølgelig gikk vi midt i veien, for det var hverken biler eller folk å se på den tilsynelatende endeløse veien.  

Det dukket jo opp en gård i ny og ne – men det var langt og lenge mellom dem.

Og jeg er helt sikker på at den veien blir perfekt å sykle når det går mot lysere tider. Jeg har jo kjøpt meg så fin hundevogn til sykkelen, vet dere, så om det er langt å sykle til Stikletjern, gjør jo ikke det noe så lenge isjentene mine kan hvile seg annen hver gang i vogna.  

Det er utrolig så mye rart å se når vi ute på disse utflyktene våre. Her fant vi gamle, falleferdige og fraflyttede hus og bygninger, og eldgamle biler parkert langs med veien, dekk som lå slengt i veikanten….

                                                              

Det her har nok vært et staselig hus en gang…..

Jeg har til og med funnet ut hvor mafian i Otteid bor!

Omsider begynte vi å nærme oss Stikle, men fortsatt et stykke igjen til Stikletjern. Her er det ingen gateadresser – bare stedsnavn, som for eksempel Søndre og Nordre Stursrud, Nordre og Søndre Gunneng, Orretoppen (der bor vi )

Et lite knippe med flere hus på samme sted…

Vi snudde her og begynte på tilbakeveien. Isjentene mine slet med snøklumper under labbene, og nå ville de stoppe hele tiden for å bite dem bort….

Glenna var mest plaget….

Og hvis dere lurer på hvorhen jeg har flyttet, så skal dere få et lite peke pinn her

Villmarksveien, også kalt den blå-grønne veien….

Høyre eller venstre, mor?

Vi gikk mot høyre…..   

Nytt år, nye muligheter, nye utfordringer og nye erfaringer skal det bli!

 

Først og fremst vil jeg ønske alle dere der ute et riktig godt nytt år for hele 2013. Må det bli et spennende år……

Sjøl så kaster jeg meg virkelig ut i det med både viftende armer og bein, og vet slettes ikke åssen dette her skal bli. Vel, jeg begynte allerede i fjor med å vifte med både armer og bein….og siden bloggen har ligget flere måneder i dvale….regner jeg med at det er ingen her nå som skjønner det spøtt av hva jeg snakker om.

Voffsene og jeg har flyttet for oss sjøl. Nå bor vi i et blått hus midt i den mørkeste skogen i Grenseland. Her har vi bare bodd i noen få uker, så vi har ennå ikke rukket å gjøre oss kjent med nærområdet. Det jeg i allefall kan fastslå, er at det er innmari stille her. Det er så stille at jeg nesten kan høre en knappenål falle på bakken. Og hvor er alle dyra? Jeg har ikke sett ett eneste rådyr eller elg! Ikke hører jeg eller ser noen etterlatte fugler heller.

Gjør du, Snorre?

Forresten – jeg så en stor, svart fugl her om dagen…. nei, det var ikke et fly som skulle til Rygge flyplass, selv om dem kretser over her langt der oppe i lufta innimellom…. som sa “kraaaa.” Dyra ja, dem gjemmer seg sikkert for de nye naboene sine, og betrakter oss sikkert hver dag fra den mørke skogen uten å komme med en eneste lyd. Jeg har hørt at det skal være både ulv og villsvin her – men dem må da være svenske!

Velkommen til Orretoppen

Det har jo skjedd en hel del siden sist dere hørte i fra meg, og jeg skal prøve å mimre fram noen av hendelsene. Jeg kan jo begynne med “lillemor” først – GLENNA.

Glenna har vokst seg til å bli verdens herligste jente, og ho fortsetter med å sjarmere meg og gjøre masse rart. På utstillinger har ho faktisk gjort det ganske så bra. Vel, nå skal jeg ikke skryte så alt for mye, for vi har jo bare vært på TO utstillinger i 2012.

I juli i fjor meldte jeg ho på Mosseutstillingen. Det var årets første, og vår første utstilling sammen hvor jeg skulle vise ho sjøl. Jeg meldte oss på først og fremst for treningens skyld, jeg da.

Den dagen regnet det kjempe-store dråper, og Glenna og jeg var klissvåte da vi endelig skulle ut i ringen – alene, for som kjent, er det jo ikke flust av islenninger på Mosseutstillingen. Jeg regnet med at det var kjapt unnagjort sånn som vi så ut, og det ble det. Og ho ble både BIR, fikk CK og CERT, det lille klissbløte sjarmtrollet, og så var det bare å vente på gruppefinalen. Egentlig hadde jeg mest lyst til å dra hjem, for både Glenna og jeg hadde egentlig fått nok. Men igjen, valgets kvaler sendte oss inn i gruppefinalen, og jeg sprang ut med ei lita uinteressert og motvillig og meget lite samarbeidsvillig tøtte, så det så! Men dagens fangst var jo likevel i boks, og gjett om matmor var stormende fornøyd med den lille jenta si!  

Glenna ble like våt i buret……

Og jeg lærte en hel del om det å være forberedt når man skal på utstilling. Så før jeg dro på neste utstilling, hadde jeg kjøpt inn telt, paraply, poncho, sammenleggbar stol og tralle til alt utstyret.

Årets andre utstilling, var selveste spesialen i august på Harestua. Med en litt mer avslappet holdning til dette utstillingsgreiene denne gangen. Og det regnet den dagen, også. Og jeg husker at dommer’n tok seg veeldig god tid i ringen, så det ble en laang dag for Glenna og meg. Glenna lå for det meste i buret sitt og slappet av, og jeg skravlet som vanlig med andre islandshundeiere – så tida gikk fort den. I ringen gjorde vi det ganske fornøyelig igjen. Glenna ble til slutt 3 BTK, og fikk CK og reservecert. (Veldig viktig å få med seg, altså!   

                  Stolt av jenta mi, er jeg uansett!

Dimma er det ikke så mye å fortelle om. Det har ikke blitt noen flere kurs på oss, og ikke har vi vært noe flinke til å trene heller. Vi har rett og slett bare vært sammen, og kost oss på en og annen tur i skog og mark, og ved sjøen. Vel, jeg kan jo fortelle om vårt dyrlegebesøk her før jul. Jeg oppdaget plutselig at Dimma blødde fra den ene labben da hun kom inn etter å ha vært ute og lekt med Glenna. Ganske riktig – en brukket klo som hadde ordentlig feilstilling, og so  helt sikkert gjorde veldig vondt. Dimma måtte nå til dyrlegen for første gang for noe annet enn den årlige helsesjekken og vaksine. Det likte Dimma svært dårlig, så ho måtte sederes før dyrlegen i det hele tatt fikk undersøkt henne. Heldigvis var det ikke så ille som det så ut som, og Dimma kunne omsider dra fra dyrlegen med en klo som var meget kort, og resten av klørne nyklippet, de også. Etter denne hendelsen har Dimma fått litt skrekk for kloklipping, noe hun ellers ikke brydde seg om tidligere – men vi jobber med saken. Det endte jo godt!

Prinsessa mi

Snorre er dessverre dårlig, uten at det merkes noe på han. Per dags dato går han på tabletter både morgen og kveld. Noen for høyt stoffskifte og noen for skrumplever. Etter å ha tatt en del blodprøver, ultrlyd og til slutt biopsi av milt og lever, ble det til slutt altså påvist at han har skrumplever. Ikke noe å gjøre med det annet enn å gi tabletter og leverfòr. Til daglig kan jeg knapt merke at han egentlig har en ganske så dårlig diagnose. Hvordan Snorre har fått skrumplever, er det ingen som vet…..Enten har han fått det pga en infeksjon som har gitt han leversykdom, eller så er det medfødt leversvikt?? Jeg husker en 17. mai for mange år siden da Snorre hadde blodig oppkast og diarre. Da var han vel ca 2-3 år, og han fikk kvalmestillende tabletter, ble satt på diett og jeg tror jammen han fikk antibiotika, også……..men det er jo bare spekulasjon om det kan ha ført til noe videre…..I følge dyrlegen skal Snorre fortsatt ha det gode hundelivet som han er vant med fra før, så vi tar ingen andre forholdsregler enn at vi er forsiktige med hva han får å spise av annet enn vanlig hundegodis….hundegodis er lov, i følge dyrlegen…..

Fine gutten min……

Det var en liten rapport fra oss, og jeg kommer sikkert på mer etter hvert. Men inntil dess, får dere ha det riktig så bra.

Kos dere i helga!

Her er vi! ;o)

Hello Kitty......