Vært ute og lekt i snø’n……

Jeg vet ikke hvem som har hatt det mest gøy i dag, jeg – jeg eller Snorre og Dimma – men deilig har det vært i allefall. Av en eller annen merkelig grunn har det gått utrolig greit å snu døgnet etter helga, så nå er jeg oppe og kvitrer sammen med fuglene ute i meisebollen på verandaen. :-)

Egentlig syns jeg det er like deilig å være tidlig oppe som å gå seint til sengs. Like stille i huset er det jo okke som, og jeg får min etterlengtede lille stund for meg sjøl….for den er viktig!! Bare meg og kaffekoppen, og så tenner jeg et  stearin-lys for det gjør det ekstra hyggelig å sitte der for meg sjøl i stillheta. Ingen kan beskylde meg for å være et A4-menneske, nei! :-)

Trimrommet er allerede testet, selv om det nå er en hel uke siden. Det beste med det hele var musikken jeg hørte på, for det var MIN musikk som bare JEG liker, og jeg skal si jeg syklet avgårde og trampet på steppemaskinen i takt med musikken så det “jomet.” Jeg BLE så sliten…jeg var helt kvalm av utmattelse…og lovte meg sjøl dyrt og hellig der og da at dette skulle jeg ALDRI gjøre mer. Men så gikk det over, og kroppen min syntes faktisk at den hadde gjort noe nyttig og var meget tilfreds med det. Så da får jeg vel fortsette, da vel…..;o)

Siden gradestokken nå beveger seg nærmere 0 for hver dag, fant jeg ut at i dag fikk jeg jammen ta med meg Snorre og Dimma ut i snø’n og i SOLA. Det er nesten sommer ute jo! På med dressen, ryggsekken hev jeg på ryggen (for den var jo allerede ferdigpakket med kamera) og festet Snorre og Dimma i hvert sitt bånd. Ut døra…og så herlig!!

Vi rusla inn i skauen og tok stien opp på Ravneberget, for nå er det en stund siden vi var oppe på toppen. Det var ingen som hadde gått denne stien siden snø’n kom, men det gjorde jo ingenting. Dimma og Snorre fant veien!!! Bortsett fra noen skjæringer ut til siden for å snuse på rådyrspor og diverse annet, kom vi oss helskinnet opp på toppen. Dog veldig sliten og varm, dressen er nok litt for varm når det er 0-punktet ute, men heller det enn å fryse. Utsikten er som vanlig upåklagelig oppå toppen, og kamera fikk svi av en del bilder igjen – både med og uten hund. Tide gikk så alt for fort, og da vi kom hjem oppdaget jeg at vi hadde vært ute i 2 1/2 time!!!

Hjemme igjen var det selvfølgelig et must å sjekke mailen på data’n, og gjett om jeg ble glad!! Jeg hadde fått mail fra Nina med Kero, som er faren til Barfi. Ho hadde veldig lyst til at vi skulle ta en “snusetur” sammen, så nå skal vi på tur i skauen her ved meg på mandag. Som jeg gleder meg!!! Ho bor bare 15 min unna meg, og siden det er dårlig med islandshunder i nærheten, (eller jeg vet jo om en islender i Skjeberg – det er 5-10 min unna meg – men jeg har ikke kommet i kontakt med dem, ennå) er jo en lapphund en særdeles meget god erstatning, syns jeg. :-)))) Og særlig når det er pappa’n til Barfi!

Og som vanlig tar jeg alt for mange bilder når jeg er på tur….bare se her:

Dette innlegget skrev jeg om torsdagen…hehe…og først nå får jeg lagt det ut på bloggen….:-)

Puh..nå er det rent og pent…på trimrommet!!

Siden vi flytta hit på småbruket, har jeg lenge lekt med tanken på at det skal bli et koselig trimrom nede i garasjen. Der hvor de forrige eierne hadde laget til et hobbyrom, så jeg for meg at dette kunne brukes til noe helt annet enn et hobbyrom. For flere mndr. siden kjøpte jeg inn fargerike gardiner som jeg planla å henge opp – men først måtte jeg jo selvfølgelig vaske rommet. Går jo ikke ann å henge opp nye gardiner i et møkkete rom!!

Så gikk da månedene og jula har jo også passert, og vi har som dere vet, startet på et nytt år. Jeg, som som alle andre, har jo også et nyttårsforsett i år - igjen….Mens andre bestemmer seg for å slanke seg på enten den ene eller den andre måten, kanskje begynne å trimme, trene what ever….ja, så har jeg bestemt meg for at jeg i allefall skal vaske trimrommet og henge opp gardinene som jeg har kjøpt!!! Så er det klart i tilfelle….Å, nei – ingen alvorlige planer om å bli treningsidiot, jeg!! Det hadde bare vært litt ålreit å minke litt på størrelsen på rompa…og selvfølgelig på låra!!

Så nå er trimrommet rent og pent og det henger fargerike og trivelige  gardinger i vinduene…..så får jeg bare vente og se om jeg får lyst til å besøke trimrommet en gang til!!!

Litt fra oss igjen….

I dag har vi vært hos dyrlegen. Snorre skulle til kontroll; ta blodprøve. Allerede etter noen få sekunder skjønte dyrlegen at her kom jeg med en helt annen gutt enn ho var kjent med fra før. Det var ikke noe stillesitting på rompa eller legge seg ned for å slappe av mens vi venter på tur her i gården. Nei, her var det om å gjøre å snuse på alt og undersøke alle lukter – gjerne alle rom og i det hele tatt! Ikke tilstedeværelse av et sørgmodig blikk som sa at det er synd på meg lenger. Hvis blikk kan utfordre, ja, så har Snorre et sånt blikk nå! Snorre som vanligvis aldri hopper opp på folk, demonstrerte overfor oss at dette er ingen sak lenger. Viljen er der, om enn vekta kanskje stopper hoppinga litt…Med et våkent og livlig blikk, nærmest smilte Snorre til både dyrlegen og assistenten der han travet rundt på venterommet. Å, for en herlig gutt jeg har fått!!

Blodprøven gikk som en drøm – som det alltid har gjort. Det er bare dyrlege Jannicke som får gjøre det på Snorre..uten sedasjon….han sitter der og nesten rekker fram labben villig og av egen fri vlije. Tror jammen gutten er litt betatt av dyrlegen sin, jeg!!!!

Nå venter vi spent på svarene fra blodprøven. Håper nyreverdiene kryper nedover mot normalen og at vi kanskje kan redusere dosen med en tablett når det gjelder “lykkepillene” til Snorre. Hehe – kan jo nesten kalle dem for det – gutten er jo lykkelig blitt!!

Holdt jo nesten på å glemme å si: Snorre har gått ned 1 kg!!! Er så fornøyd…..

I helga som gikk, hadde vi bestemt oss for å dra på hytta. Vi kom seint fram på fredagskvelden, og sultne som ulver satte vi i gang med å lage litt mat. Idyllen skulle snart briste…..det var når Sandra, kjæresten til Daniel, skulle gå på do. Obs…kloakken hadde frøset!!!! Og ja, det var min skyld – jeg hadde glemt å stenge vannet….men varmekablene stod fortsatt på, heldigvis. Det ble en meget kort hytte-tur, så allerede lørdag morgen var vi på vei hjem igjen.

Rune og broren hans kjørte oppover til hytta igjen på mandag – med flere meter lang varmekabel bak i bilen som dem planla å dytte ned i kloakk-røret for å varme opp isklumpen som hadde satt seg fast. Heldigvis var det ikke så gæli som vi først trodde. Da de kom opp, prøvde de først å helle litt vann i do’n – det slidret unna – og da var det bare å prøve å slå ned! Og vips så forsvant isklumpen ut i intet. JIPPI – da blir det vinterferie på hytta likavel!! Jeg planlegger laaang ferie i år – hele 14 dager skal jeg være på hytta. 1 uke alene sammen med Dimma og Snorre før resten av “bulkegjengen” kommer. Ungdommen blir heldigvis med, og det syns jeg er innmari koselig at de vil!!

Og Snorre som nesten aldri sover lenger……SOVER NÅ!!!

En liten observasjon…..

Som dere vet, har jeg fått en meget annerledes Snorre etter at han begynte med Levaxin. Det er som natt og dag, og jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er helt komfortabel med forandringen.

Jeg husker fra tidligere i bloggen at det er flere her som har kommentert Snorre sine øyne og hans blikk……dem uttrykka er borte vekk!! Han har ALDRI sånne blikk lenger. Når jeg ser han i øynene nå, ser jeg et våkent, interessert og utfordrende blikk!! Sjelden ser jeg det undrende, tankefulle og godmodige blikket som jeg har blitt så glad i – og som jeg savner det…sukk..

Snorre setter meg på en liten prøve hver dag. Hver dag utfordrer han meg med sin væremåte, og jeg tror at vi akkurat nå er midt opp i en liten maktkamp om hvem som bestemmer. Jeg SKAL og VIL gå seirende ut av den kampen, men jeg skjønner at det kan bli litt av en prosess. Det er akkurat som om Dimma forstår at det foregår “ noe” mellom Snorre og meg, og hun holder seg litt i bakgrunnen  - så forsiktig og myk og så elskelig i måten å være på. Det er akkurat som om hun støtter meg…ja, jeg vet det høres rart ut…men det hjelper meg til å fastholde på grensene overfor Snorre.

En annen ting som har fått meg til å undre, er at Snorre har fått tilbake mange fakter som ikke er spesielt velkomne. Han er som en liten valp som ikke har lært seg hverdagslydighet – eller som har glemt – eller som overser….og han bare står der og prøver å stirre meg i senk…nesten som gutten med jernviljen. Det kunne vel vært søtt det, hvis det ikke var for at jeg vet bedre enn som så. Her gjelder det for meg å holde tunga rett i munn og stå på og ikke gi opp!!

Dimma har plutselig blitt en veldig rolig dame her hjemme. Vel, vi har vårt vi skal jobbe med i år vi, også – men det går på helt andre ting. Det første vi skal jobbe med, er selvbeherskelse. Ho må lære seg at ikke alle folk er like begeistret for hunder og godtar ellevill hilsing med ditto bjeffing. Ho må også lære seg at biler som kjører på veien, er ikke noe ho skal jage etter…eller fly i lufta, for den saks skyld..hehe. En annen ting som er unødvendig, er all den bjeffinga og skepsisen ho utviser når vi får besøk – ho gir seg liksom ikke med å vokte hjemmet sitt. Og sist er det innkallinga som skal på plass!!! Mange mål å jobbe med og mot – men ingen er uoppnåelige, heldigvis!!

Her ble det mange tanker…..

Turglede til tusen…..

Heldigvis seiret fornuften over latskapen denne gangen, også og vi endte opp på en lang tur Snorre, Dimma og jeg. Tror jammen vi klarte å være ute i over 2 timer. Det er utrolig hvor fort tida flyr når man har det moro – eller når man koser seg og bare nyter det flotte vinterværet i strålende sol i godt selskap.

Før vi gikk avgårde, hadde jeg pakket ryggsekken med både matpakke og kamera, og det lå ann til å bli en kjempe-fin dag med mange flotte motiver. I dag valgte vi å gå på veier og stier vi aldri har gått før, og for et nabolag vi har fått oss!! Jeg bare elsker det. For meg er det koselig bare å se bondegårder og jorder, og ekstra stas er det når det også står hester ute, og når dem vrinsker høylytt – da er det veldig artig å være Camilla ute på tur. Ikke fullt så koselig når både Dimma og Snorre sloss om å ha den høyeste stemmen og lage mest oppmerksomhet da….men det går seg vel til, håper jeg.

Kamera ble glømt i sekken, men den lille Ixusen min som jeg hadde på innelomma, ble brukt flittig.

Dumme, dumme isklump…

 

Snorre…hva holder du på med???

Underveis på turen, fikk Snorre plutselig teften på noe…..

Snuse…snuse….hva er det som lukter??

Eehhh….et brød….langt inne i skauen???

 

Nam….nam….. – dette var jammen gødt brød…

Ellers kan jeg fortelle at det å gå tur med Snorre nå om dagen, er ikke fullt så enkelt lenger – spesielt ikke når jeg må ha han i band. For det første har han fått dobbelt med vilje, dobbelt med kondis og tredobbelt med krefter. Skjønner, eller? Det er ikke lett for meg å holde han igjen hvis han har bestemt seg for noe, og hvis jeg da legger til at han har fått firedobbelt med å late som om han ikke hører…..vel, da blir frustrasjonen veldig påtrengende merker jeg. Så nå lurer jeg på om jeg ikke skal “gi” han bort, jeg – til Rune…hehe.

Da vi endelig var hjemme igjen, møtte vi på nabo’n som var ute og luftet “mamma” Jenny. Nå syns han det var på tide at jeg tok turen bort til dem for å se på valpene. Dem har rukket å bli 3 uker gamle nå, og selvfølgelig hadde jeg lyst til det. Etter å ha etterlatt Snorre og Dimma for seg sjøl inne i stua, traska jeg over plenen i en halvmeter snø bort til nabo’n. Og se hva jeg fikk hilse på….

Mamma Jenny med sin 7 små.

En liten gutte-dvergdachs…..sukk…..så vakker…

God kveld alle sammen!