En tur rundt i nærområdet….

I dag dro Snorre på ferie – ut på campingen sammen med Simon og Rune. Jeg hadde forventet at Dimma skulle bli veldig rastløs etter at Snorre hadde dratt, men det gikk over all forventning. Og for at savnet ikke skulle bli så alt for stort, sørget jeg selvfølgelig for at Dimma og jeg var sysselsatt de første timene. Tidligere på dagen i dag, sømfarte jeg lokalhistorien for å se om det var noen fine plasser vi kunne “besøke.” Men det er vel ingen vits i å skryte på seg mer enn nødvendig – det ble den enkleste løsningen. Vi rett og slett bare ruslet ned på hovedveien og videre bortover for å se hva som ville dukke opp. En liten baktanke hadde jeg jo, siden jeg vet at det ligger fornminner og en badeplass like i nærheten. Den første plassen vi kom til, var til fornminnene; dvs. en gravplass fra jernalderen, Vestfeltet.

Dimma og jeg ruslet inn på området og jeg må si jeg var spent på hva jeg ville finne. Jeg forventet meg ikke annet enn noen steiner litt sånn hulter til bulter, men se hva vi støtte på:

Det må jeg si var litt av en positiv overraskelse, og jeg ble også meget imponert over Dimma. Ho bare stoppet opp, tittet på dem mens halen gikk sveivende fra den ene siden til den andre. Ho ble ikke redd, ikke bjeffet ho – bare sto rolig og så på ulldottene. Så langt fra den reaksjonen ho hadde sist da ho var mindre. Da var det ilter bjeffing og kaving.

Denne her var også ganske så nysgjerrig på oss, og begynte å gå mot oss. Det resulterte i at de andre fulgte på. Da ble jeg egentlig litt usikker, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg lot som ingenting og bare gikk videre.

Det var tydelig at disse sauene var vant med folk. Er dem ikke fine?

Vi ruslet videre i håp om å finne disse berømte gravene. Kan dette være en grav, mon tro?

Til slutt kom vi til andre siden av gravplassen. Det var visst flere innganger til dette området. Denne porten var en fiffig liten sak.

Da vi gikk tilbake, oppdaget jeg at vi hadde fått oss noen følgesvenner.

Det var tydelig at sauene helt klart var veeldig nysgjerige på oss, og beveget seg sakte men sikkert nærmere oss.

Det likte ikke Dimma helt. Jeg tror sannelig ho ble litt usikker og redd, og dermed bjeffet ho. Det skulle ho IKKE gjort, for det likte sannelig IKKE sauene. Da kom dem mot oss i en litt raskere fart enn tidligere….

Jeg er ikke redd sauer, men jeg må si at denne situasjonen gjorde meg litt utilpass. Litt hurtigere gange gjennom området på tilbakeveien, så var vi kjapt ute på hovedveien igjen. :-) Da vi hadde gått en lite stykke langs med hovedveien, kunne vi plutselig se sjøen, Hunnebunn.

Ja, det er helt riktig. Ordentlig saltvann, og vi nærmet oss nå Vispen badeplass.

Rett bortenfor badeplassen ligger Vispen båthavn.

Vi plantet oss ned på en benk som stod rett ved badebrygga, som i tillegg er rullestolvennlig.

 Der nøt vi siste rest av sola, og Dimma fikk gjøre det ho elsker mest – nemlig springe i vannet, i sanda og svømme ut for å hente pinnen. Det var en meget lykkelig islender jeg hadde med meg på tur i dag. Bare se på Dimmas glede over å få utfolde seg i vannet.

 

I morgen skal vi prøve oss på en tursti som går langs med Hunnebunnen. Den starter ved Vispen badeplass og går langs med Hunnebunnen over Heiersåsen fram til Grimstadveien. Det blir nok en passelig og fin tur. Har til og med skrevet ut et kart over turstien sånn for sikerhets skyld. Jeg kan jo ikke skryte på meg at jeg er lommekjent i området, og stedsans eier jeg jo ikke……..

Ille bra med sommerferie….. :o)

Vi nyter dagene vi har fri, Dimma, Snorre og jeg, og det har blitt mang en turer oppi skauen her like ved. Når varmen har vært som værst her hos oss, har vi bare latet oss i hagen – jeg på solsenga og “gulla” mine i skyggen under eiketreet. Jeg har til og med spyla dem med vannslangen når jeg syns tunga demses har hengt litt vel langt ut av kjeften på dem, og pesinga har nærmest hørtes ut som en hvalross (eller elg..hehe). Dimma er jo glad i vann, men Snorre syns nok det ble litt for mye av det gode. I år ferierer vi i familien litt hver for oss. Daniel og jeg er for det meste hjemme, hvor vi stortrives alene uten folk og fe, mens Simon og Rune er litt til og fra ut på campingen. Jeg prøvde meg en natt der ute for 1 uke siden, men måtte forte meg hjem igjen. Camping-livet er ut for meg – alt for mye folk og mas. Ikke mulig å slappe av og kose seg, og jeg tror at både Snorre og Dimma var enig med meg i det. Vi trives best i vårt eget lille “paradis!” :-) vi, Snorre, Dimma og jeg……

Jeg har fått meg terrassevarmer. Åååå, sååå godt. Den har vi hengt opp der vi har kveldssola, og mang en gang har jeg sittet der og sett på den ene solnedgangen etter den andre.

Her om dagen satte jeg meg godt til rette i stolen min, la et pledd over beina (hadde jo tatt visse forholdsregler og tatt på meg tjukke sokker), satte på terrassevarmer’n og åpnet boka mi. Sukk, så behagelig. Jeg elsker å lese…Det var helt stille i heimen, for Daniel sov hos en kamerat og de andre to var på campingen. Nede på gulvet på hver side av stolen min, lå en rødbrun og en svart pelsdott krøllet sammen i hver sin behagelige sovestilling. Tror jammen det kom noen fornøyde sukk derfra, også. Helt til……flaggermusene våknet. Først den ene og så den andre, og til slutt myldret det av svarte, flygende beist rundt oss. Da var det ikke fullt så behagelig lenger, og vi gikk inn. Nå skal det sies at Snorre og Dimma blei forvist inn i stua etter å ha sagt klart i fra til beista at dem fikk ha seg vekk!!!

Nå har det gått nøyaktig 2 uker siden jeg var hos dyrlegen med Snorre. Dere husker sikkert at jeg har nevnt tidligere at Snorre hadde en tann som ikke var helt god – mulig at han måtte enten trekke eller rotfylle den (det var jo som sagt opp til meg) – men ut i fra rtg.bildene den gangen for et halvt år siden holdt det med å reparere tanna ved å legge på en forsterkning. Vel, denne gangen så det ikke så bra ut. Skaden hadde forverret seg, og det kunne sees en mørk flekk på nerva på bildet. Så ut i fra det, sa dyrlegen at Snorre kom ganske så sikkert til å få en kraftig rotbetennelse i den tanna i nærmeste framtid. Ho kunne godt legge på enda en forsterkning, men var usikker på hvor lenge den ville holde. Så stod jeg der da….og så på elsklingen min som lå på bordet med slange ned i halsen (respirator) og nål i labben – i full narkose, med andre ord. Valgets kvaler…..Det endte med at jeg bestemte at ho skulle trekke tanna. Han lå jo allerede i full narkose, og siden den tanna på et eller annet tidspunkt i framtida ville gi ubehag og smerter for Snorre, var det ikke så vanskelig å si dem nødvendige orda. Dyrlegen forsikret meg også at det var ingen viktig tann for tygginga, og han ville fint klare seg uten den tanna. Selvfølgelig vil han det!! Jeg sjøl hadde sikkert klart meg uten en tann bakerst i munnen, jeg også!! Dermed forlot jeg Snorre liggende der på bordet for enda en og en halv time….Det gikk bra, og gutten min har kommet fra det med oppbløtt fòr og tannskylling i 10 dager samt smertestillende tabletter i 4 dager. I dag ser det igjengrodd og fint ut, tråden er råtnet bort og Snorre spiser vanlig mat igjen. Jeg må innrømme at jeg passet på å be dyrlegen ta manikyr på Snorre da han lå på operasjonsbodet, og hun fikk fikse på to talgkjertler med det samme som han hadde på halen. Litt småfrekt kanskje, men må jo passe på. Dyrlege Janecke er verdens beste og flinkeste, og jeg er aldri redd for overlate Snorre til henne. Så litt skryt: Snorre har gått ned ytterligere 4 kg, så nå nærmer vi oss målet på 18 kg med stormskritt!! Jippi-jai-jai :-)

Vi har solgt huset på Greåker. Det var et polsk par i 30-åra som vant budrunden. I dag har vi skrevet kontrakt, så alt det juridiske skal nå være i orden. I førsten av neste mnd. leverer vi nøklene fra oss, og da er det endelig. Akkurat nå er jeg litt lettet……

Ha en fin helg alle sammen, og god ferie til dere som har det!

Så bare noen bilder…med mitt nye kamera….

 

 

 

Verdens beste og flinkeste Dimma-jente

I går var vi på snuse-tur i Fredrikstadmarka sammen med Nina, Kero, Anne og Bonnie. Nina og jeg hadde avtalt at nå skulle Dimma få litt miljøtrening og sosial trening – ho som bjeffer på alt og alle vi møter på vår vei!! Endelig skulle vi få hilse på Anne og Bonnie, også. Og jeg kan ikke få sagt det mange ganger nok: Hundemennesker er verdens triveligste mennesker!

Vi møttes på parkeringsplassen ved inngangen til marka, og allerede før jeg rakk å få Dimma ut av bilen, sto det to ivrige lapper på utsiden og ventet spent. Dimma ble nok litt skeptisk på Bonnie til å begynne med, men det rettet seg fort da de endelig fikk snust litt og hilst på hverandre. Tipper på at Bonnie gjorde det klart for Dimma at her er det ho som er eldst, og sånn jeg kjenner Dimma, pleier det å være helt greit!  :-)

Vi fikk en ganske så lystig kommentar da vi var på vei inn i marka med tre bjeffende hunder forann oss..hehe…

Praten gikk både ivrig og i ett på oss tobeinte gjennom stiene i marka, og de firbeinte så visst ut til å gå veldig bra sammen de, også. Jeg la vel knapt merke til hverken, barn, syklister eller andre hunder – og det gjorde knapt Dimma heller!! Ho bjeffet vel på den første vi møtte med hund, men deretter ble det stilt på ho. Så imponerende, og Dimma slutter visst aldri med å overraske!! Flinke jenta mi, det. Så nå kunne jeg gå tur i marka uten at det ble draing i båndet eller bjeffing på alt og alle – og jeg bare nøt det hele i fulle drag!!

Bonnie er da så flink at ho får gå løs i marka….det fikk nok ikke de to svartpelsa, nei…

Vi gikk rundt både den ene dammen etter den andre, for i Fredrikstadmarka ligger det både badedam, fiskedam og drikkevanndam!! Røde vannliljer er å se i den ene dammen. Her ser dere noen uten blomster – gleder meg til å se dem når de blomstrer!

Her har ei lita lappejente funnet noe interessant i krattet.

Og det er kun i badedammen som hundene kunne få seg litt drikke, for ellers er det forbudt for firbeinte å ferdes i de andre dammene….Ja, sikkert ikke i fiskedammen der hvor det kan fiskes ørret, men den tror jeg ikke vi var bortom på denne turen. Så da vi endelig kom til badedammen, var det tre stykk pelsdotter som var gira på å få slukket tørsten.

Legg merke til anda som ligger og dupper i vannet like i nærheten…

Her prøver Anne iherdig å få dem til å posere fint forann fotografen (som står med sin lille, søte Ixus). Dimma ser egentlig litt sint ut, mens Bonnie slikker seg rundt munnen – ho har erfart nå at det vanker noe godt på henne etter at bildet er tatt!

Endelig et bilde der hvor alle fjesa syntes….

Til og med denne karen fikk sitte i fred for Dimma….

Hjemme igjen ble jeg møtt av en kjempe-glad og en ivrig, logrende Snorre-gutt. Det lyste over hele fjeset hans at nå var forventningen om at det skulle bli tur på han og meg, veeeldig stor! Og ikke hadde jeg hjerte til å skuffe han, enda så liten lysten jeg var på enda en tur!

Snorre og jeg ruslet opp i skauen ved oss, og han oppførte seg eksemplarisk på hele veien. Han brydde seg hverken om fly, lastebiler eller rådyra!! Og han var kun opptatt av å gjøre meg til lags ved å ta kontakt heeele tiden. Jeg benyttet sjansen til å forsterke dette med å belønne han godt, og det endte med at han faktisk kunne få gå i skauen uten bånd!! Ikke noe problem det – han gikk aldri lenger unna enn at han hadde meg i øyesyn; så her hadde vi begge full kontroll på hverandre…hehe…

Det ble en veldig fin avslutning på kvelden i går, og jeg er så innmari stolt av dem begge! Her har jeg fått oppleve to turer med ekte kvalitetestid med dem begge hver for seg. Dette gjorde godt for oss alle tre, tror jeg…

Greåker – et lite stykke av meg i mitt liv er forbi…..

Jeg var høygravid med Simon da jeg kjørte forbi drømmehuset på Greåker. Det var et gammelt, grønt og nedslitt hus både utvendig og innvendig.

Jeg så bare for meg huset sånn jeg ønsket at det skulle bli og ikke sånn det i virkeligheten var, og visste at dette huset og stedet var perfekt for akkurat oss. Jeg ble så innmari tent på akkurat det huset og den tomta at jeg allerede da hadde bestemt meg for at her skulle vi bo. Etter utallige inspiseringer av huset og etter utallige overtalelser overfor Rune, ble det bestemt at vi skulle kjøpe huset. Jeg var så forventningsfull og jeg hadde sommerfugler i magen da jeg endelig gikk over terskelen og inn i det nye huset og inn i mitt nye liv. Rune likte aldri dette huset….

To uker senere ble Simon født, og vi startet en ny epoke i vårt liv. Daniel var da 2 år og 4 mndr. og allerede da en liten skøyer full av energi og pågangsmot – akkurat sånn som små barn er. Ingenting var umulig, og vi pusset opp det mest nødvendigste. Lenge leve de unges positivitet, arbeidslyst og glede! Ungene knyttet vennskapsbånd med flere av ungene i gata og vi fikk et innmari godt nabovennskap. Så lettvindt det var å hoppe over gjerdet og inn til nabo’n når vi ønsket å være sosiale. Alltid så hjertelig velkomne og ingenting ble tatt for gitt.

Ungene startet på barneskolen, så på ungdomsskolen og deretter på videregående. Alt lå like i nærheten – bare gangavstand til det meste. Og måtte de ta buss, ja, så gikk bussen rett borti gata flere ganger i timen!! Lykkelig lottet som vi var.

Alt ettersom åra gikk, framkom det mer og mer at dette drømmehuset kanskje ikke var helt det drømmehuset jeg en gang syns det var. Og etter at Snorre og Dimma kom inn i vårt liv og ungene krevde større plass – og vi sjøl ønsket mer plass, ble det et faktum: Vi må ha noe større, eller vi trenger større plass å ferdes på ute og helst litt mer usjenert enn det vi hadde nå. Aller mest ønsket jeg meg et lite småbruk og jeg skulle ha frittgående høner med masse tumleplass for Snorre og Dimma. Det skjer visst noe når man passerer 40 har jeg hørt…..

Så flyttet vi hit på østsida da, på Sellebakk i gamle Borge kommune i Fredrikstad by: På den gær’ne sia av elva(Glomma)!

Litt vemodig tenker jeg tilbake på tiden vår på Greåker. Jeg som er ekte Greåker-jente, som er oppvokst der og  bodd der i hele mitt halve liv….. Et kapittel i mitt liv er avsluttet til fordel for et nytt!! Nå var det visst på tide med en liten forandring!!!!

I disse dager er vi i ferd med å selge drømmehuset på Greåker…..