“Pluggen” og vi

Glenna blir innimellom kalt for “pluggen.” Kjært barn har mange navn, vet dere, og denne jenta her har maaaange……”pluggen, tøtta, terroristen, monster, nutta, lillemor, den lille, valpen, rampen, GULLET, VAKKER”…..Pluggen har blitt til fordi jeg ser nå at ho er skikkelig valpete i kroppen. Litt blubbete, småfeit og bare helt skjønn! Ho spiser ikke så mye, så jeg vet jo at ho ikke får for mye mat og at ho er i litt for godt i stand av den grunn. Ho er rett og slett bare en VALP!

Og ho er en norsk valp! I dag kom nemlig omregistreringspapirene fra NKK. Bedre sent enn aldri!

Og ho er rett og slett en nuddelig valp!

Som rett og slett har blitt en stor valp!

Og de fleste kjenner vel igjen disse to her?

Og disse tre?

 

SOLBU

Og resten sier seg vel sjøl, ikke sant? Det er ikke så vanskelig å skjønne at vi har vært på hytta til Hilde i helga som var. Nå er det 1 år siden sist vi møttes på Solbu, og det var like gledelig og hyggelig denne gangen, også. Det blir mindre rundering for hvert år, men til gjengjeld blir det mer av andre ting. Det ble litt tid til overs for litt spor, rally, lydighet og masse, masse sosialisering. Jentene mine og jeg synes det er gøy å være på tur sammen, og vi koser oss når vi kjører avgårde i den fine, nye bilen min med alle duppedingsene og finessene. Og det var sååå artig å hilse på Ullf og jentene hans på Bergheim, men tenk at jeg glemte å inspisere Olabu, da dere….MAKAN!

 

Hjemme igjen, og kurs!

 

I går var Dimma og jeg på kurskveld nr 3 i rally. Vi var bare to som møtte fram, men det gjorde ikke noe. Vi fikk i allefall trent masse og effektivt, og instruktøren både filmet oss og tok bilder underveis. Jeg fikk noen “aha-opplevelser” da jeg så meg sjøl i situasjonen, og det var i grunnen kjekt å se hva jeg gjør feil. Dimma var en drøm å ha med seg denne kvelden. Ho var kjempe-ivrig og vi hadde fin kontakt nesten hele tiden. Det er tydelig at Dimma liker rally!! Bare se her:

        

Foto: Carola M Pilzer Brusevold

I dag har Glenna og jeg vært på grunnkurs, kveld nr 3. Jeg føler liksom at jeg ikke helt har funnet helt ut av det med Glenna. Noen ganger har vi super-kontakt og ho elsker go’bitene ho får. Andre ganger, som i dag, er vi ikke på nett og ho synes ikke go’bitene smaker noe særlig. Vi har lissom ikke fått det ordentlig til i kveld. Vanligvis når vi går tur, er ho flink og går med slakt band, og drar egentlig veldig lite. I kveld da vi gikk tur med flere hunder og eiere, var ho helt annerledes. Ho dro i bandet, og maste veldig. Ville ikke ha go’bit, så den slutta jeg med å tilby – og belønnet henne heller med at ho fikk lov til å komme seg til den flekken eller den flekken når ho slutta å dra i bandet, og omsider etter X antall sekunder endelig søkte kontakt i form av et ørlite blikk på meg. Når jeg har fått knekt koden, håper jeg at Glenna blir like ivrig til å jobbe som Dimma. Inntil det, må jeg prøve å gjøre meg bedre kjent med Glenna. Ho er både flink og lærevillig, det er ikke det…..men vi finner ikke det rette drivet, ennå. Og så har vi vel ikke trent masse nok sammen. Så heretter skal jeg prioritere Glenna litt framover…… 

 

Ha en fortreffelig uke!

PS. Det er deilig å være gress-enke innimellom, også……

 

 

 

Rally-kurs og Grunnkurs

I forrige uke begynte vi kurs. Dimma og jeg på rally, og Glenna og jeg på grunnkurs. Jeg var litt i tvil om jeg skulle gå valpekurs først med Glenna, men fant ut at vi like gjerne kunne hoppe i det å starte rett på grunnkurs. Av tidligere erfaring, vet jeg jo at en islenning er lærevillig og lett å jobbe med, og bare jeg er like flink som mine hunder, vil det gå av seg selv! På grunnkurset er vi en gjeng hunde-eiere som er like forskjellige som vi har forskjellige hunder. Disse folka her har hunder som har innlært adferd som man helst vil ha bort, som f.eks. det å hoppe på folk, drar i båndet, mangel på kontakt med eier, osv. Selv opplever jeg jo at Glenna ikke alltid er helt der, for ho er jo bare en valp på 5 mnd. Ho har ikke rukket å lære seg slik adferd…eller jeg har ikke latt ho få lov til å lære seg slik adferd, mens andre tingen er selvfølgelig gull verdt å trene på. Som f.eks det å gå forbi en haug med papptallerkener med go’biter. Skal jeg eller skal jeg ikke forsyne meg uten å få klarsignal fra matmor?? Hva lønner seg, mon tro??

Og ulikt syn på treningmetoder luftes stadig vekk. Jeg må innrømme at jeg noen ganger undres over enkeltes metoder og syn på hvordan man skal oppdra hunden sin. Vel, vel…..mitt syn og min metode er heldigvis i tråd med det instruktøren har på kurset, og det holder for meg! Og jeg får innimellom noen aha-opplevelser, og er veldig takknemlig for alle oppvekkere jeg får underveis på kurset.

I forrige uke på grunnkurset begynte vi med å lære hunden å vente i buret i bilen til den får klarsignal for å gå ut, for så deretter å ta kontakt med eier med en gang den er utenfor bilen. Her fikk jeg en oppvekker….Da Dimma og jeg kom til første rallykurskveld, var ho spinnvill og kjempe-utålmodig. Ho dro i båndet, bjeffet og oppførte seg akkurat sånn som ingen eiere ønsker å ha det i møte med nye mennesker og hunder på et nytt sted. Jeg visste jo hvorfor ho oppførte seg sånn, og jeg har “bortforklart” det med at ho er så ivrig etter å gjøre aktiviteter sammen med meg også bla…bla …bla….Enda jeg innerst inne VET at Dimma mangler rett og slett selvbeherskelse, og jeg mangler kontroll på ho i slike situasjoner, og gammel lærdom er rett og slett  glemt. Glemt for lenge siden var grunntreninga jeg holdt på med Dimma da ho var valp. Sitt og vent og kontakt og værsågod før ho får lov til å gjøre noe. DERFOR – det er kjempe-lurt at jeg går på grunnkurs med Glenna samtidig med rally-kurset, for nå kan jeg overføre lærdommen fra grunnkurset over til å bruke på Dimma. Det var gjort på et blunk, for fra tidligere har vi jo trent inn dette – det ligger bare noen år tilbake i tid. Så da vi kom på rallykursets 2 kveld, oppførte Dimma seg eksemplarisk i nettopp denne situasjonen. Og ja, jeg har tenkt tanken at kanskje det er Dimma som burde gå på grunnkurset….hehe…..

Glenna er i hvert fall kjempe-flink på kurs. I førsten syntes jeg ho var litt vanskelig å få kontakt med, og å få henne til å opprettholde kontakten, men det hjelper for hver gang vi trener. Det er i allefall ikke mangel på iver fra Glennas side, og med gode nok go’biter, skal vi nok få det til. Vi trener på å gå pent i band, vente på “værsågod-signal”, masse fokus-trening, sitt og bli med omvendt lokking.

I går trosset vi værgudene, Dimma og jeg, og dro på rallykurs i øs-pøs regnvær og masse vind. Godt påkledd med regntøy og gummistøvler, dro vi avgårde 1 time før kurset skulle starte, for å forberede Dimma og meg til møtet med de andre deltakerne på kurset. Ikke ville vel jeg har en ukontrollert hund en gang til!! Fokus nå var å trene på det å bli i bilen, vente på signal og fokus på meg når ho var ute av bilen. Først dro vi opp på parkeringsplassen til Vetatoppen hvor jeg visste det ikke ville være folk, men det var det. En bil sto parkert der med et menneske inni. Pytt, pytt - nytt sted var det okkesom for Dimma. Jeg repeterte øvelsen 3-4 ganger, og Dimma var super-flink. Deretter kjørte jeg bort på kjøpesenteret Amfi Borg. Jeg gjentok øvelsen der 3-4 ganger, og det gikk fortsatt uten at Dimma oppførte seg “ufint.” Vi avsluttet med å gå bort til hovedinngangen, og der stod vi en liten stund og så på alle folka som ivret avgårde både inn og ut kjøpesenteret. Dimma satt og hadde full fokus på meg stort sett hele tiden. Så dro vi på kurset.

Vi er bare 4 deltakere på kurset, men jeg synes ikke det gjør noe, jeg. På kurset har vi til nå gått gjennom en del ulike øvelser, og jeg merker fort hva jeg gjør galt. Jeg er ikke flink nok til å si/gi kommando samtidig som vi skal utføre øvelsen. Jeg merker at jeg har problemer med å finne rett kommando. Og jeg må bli flinkere til å gjøre meg interessant for Dimma sånn at ho velger å beholde fokus på meg. Derfor er det super-viktig for meg at jeg har excellente go’biter til Dimma, men selv dem kan ho spytte ut på enkelte dager, altså. Dimma er nemlig ikke enkel å gjøre til lags. Så min hjemmelekse blir i tillegg til å trene på øvelsene, å finne ut hvilke kommandoer jeg skal bruke i hvilken sammenheng, og fortsette min leting etter verdens beste go’biter til Dimma, ut fra hennes synspunkt, da…..Hmmmm…..

I forrige uke hentet jeg den nye bilen min, Citrôen C8. Den er nesten helt maken til den forrige, bare at den er nyere og det er et annet merke, men fargen er den samme!!! Og jeg har registrert den som varebil denne gangen, og ikke som personbil. Jeg er veldig fornøyd,  må jeg si, og jeg elsker at jeg har varme i forsetet igjen. Det blir godt å varme rompa på kalde vinterdager. Denne utgaven her har litt flere “finesser”, også, og barnslig som jeg er, synes jeg det er ekstra stas, selvfølgelig. Liker forresten veldig godt det å ha “kjøleboks” til drikke….. En liten ulempe er at jeg mangler matte å ha bak i bilen. Det blir “glatt” med vegg-til-vegg-teppe for hundebura, og jeg har allerede opplevd at Glenna og buret har forskjøvet seg framover når jeg har bremset. Heldigvis ble ho ikke så redd, bare litt forfjamset, og jeg lot som ingenting, jeg….Så jeg må spesialbestille en gummimatte til å ha baki, og det litt fort! Inntil videre får jeg prøve å stabilisere bura så godt jeg kan med andre hjelpemidler.

Til helga skal vi på jente-tur! Da skal Dimma, Glenna og jeg dra avgårde på egenhånd i ny bil og med han “Jørgen” både godt synlig og godt hørbar. Vi jenten skal på fjellet og hilse på andre gode hundevenner! Nå er det jammen 1 år siden sist!! For Glenna blir jo dette en helt ny opplevelse, men for Dimma og meg, blir dette et gledelig gjensyn!  

Ha det så lenge!

Bare litt babbel…..

Det regner og det regner her på Ophus, men i helga hadde vi faktisk et lite opphold med sol og varme i noen timer. Da var det et “must” å være ute.

Glenna, som forøvrig ELSKER å være ute, sprang lykkelig rundt på plenen og ertet Dimma til lek. De hoppet og spratt, rullet rundt på plen og beit hverandre i ørene, labbene, viste fram masse fine tenner…. 

Snorre gikk i sin egen lille verden og snuste i det ene øyeblikket på alt fra bittesmå insekter til store stener med masse gode lukter fra rådyr og sikkert elg også for den saks skyld, for så å sette i gang med et vannvittig “show” på plenen – nærmest helt spinnvill - for å jage bort en “megasvær" fugl!! (les: fly).

Som sagt, alt var som normalt og vanlig her på Ophus. Sjøl syntes jeg at det var en gylden anledning som bød seg for å ta noen bilder av de vakre islenningene mine, og med kamera i hendene og masse go’biter i lommene, svinset jeg rundt mine firbeinte på jakt etter dagens blinkskudd!

Inn i “skaurabben” bar det, og tenk at en haug med greiner kan være så interessant. Den ble undersøkt fra ende til annen og ikke et sted ble glemt.

Glenna hoppet først opp og så ned, snuste litt oppe og snuste litt nede – aktiviteten hennes holdt et høyt nivå, så henner var det jammen ikke lett å få fanget i linsa!!

Snorre var litt mer bedagelig av seg, og lot seg villig bli fotografert, og så lenge det havnet en go’bit i munnen hans, var alt helt okey.

Dimma er den fødte modell - så enkel å jobbe med og alltid så perfekt!!  

Magnus lurte fælt på hva vi drev på med, og krevde sin del av oppmerksomheta han, også. Han ville aller mest ha kos og prøvde å innynde seg hos både Dimma og Snorre.

Han  klarte det nesten, men så kom

“MONSTERTERRORISTEN,”

og Magnus sprang for harde livet det han maktet

……VEKK.…

Men utfordret skjebnen stadig vekk da han var så nysgjerrig at han bare måtte bort å se på hva islenningene holdt på med hele tida – heldigvis holdt “den lille” seg i skinnet og Magnus fikk ferdes rundt sammen med oss i fred og ro heretter. For en lykke for Magnus pus!!

Den eneste som manglet, var Josefisefine. Og grunnen til det fant vi ut litt senere da Simon gikk ned i garasjen. Der oppunder taket på en bjelke satt lille Josefine og ventet på at noen skulle hjelpe ho ned og slippe ho ut fra fengselet. Ho nærmest skalv av glede over å se Simon – så det endte jo godt likevel da for Josefine.

Timene fløy avgårde, og jeg skiftet mellom å betrakte de firbeinte og å ta bilder av dem i aktivitet eller ikke i aktivitet. For en innholdsrik dag uten at det skjedde noenting som helst!!  

 

Så over til noe mer hverdagslig igjen. Glenna vokser og vokser, og oppførselen hennes endrer seg i takt med at kroppen vokser. Jeg er faktisk usikker på om ho er litt tjukk, eller om ho rett og slett bare er en kraftig islenning. Jeg er jo vandt til Snorre og Dimma som ligger i ytterkanten av hva som er idealet for en islenning, Snorre litt for stor og Dimma litt for liten, så det er mulig at jeg får et litt forvrengt bilde når jeg ser på Glenna…Til tross for de store øra hennes, synes jeg ho nå begynner å bli ganske så fin! Og gradvis lærer jeg mer og mer å lese Glenna og hennes sinnsstemning og det ho vil. Heldigvis har ho et herlig hundespråk ho, også, og det er en fryd å sitte å se på åssen Glenna og Dimma kommuniserer med hverandre. Dessverre er ikke Snorre så flink der, men han klarer nå hvis han vil – men han er stadig vekk litt for ivrig til å bruke det verbale framfor det non-verbale språket.  

“Den lille” har nå tilpasset seg meg og min døgnrytme, så nå er vi oppe lenge om natta og sover lenge om morningen. Det er slutt på å våkne kl. 06 og mase etter mat – nå sover vi til klokka i allefall nærmer seg 11 – og maten er det ikke så farlig med lenger. Ho har slutta med å sitte forann benken å boffe. Nå er det nesten så jeg begynner å bekymre meg for at ho skal bli like kresen i matveien som Dimma. Selv om ho bruker god tid på å spise maten sin, spiser ho opp hver gang, i alle fall. Glenna er så forsiktig så forsiktig når ho tar go’biter fra hånda mi. Jeg kjenner aldri  at ho biter etter dem selv om ho blir ivrig – og ho smatter høylytt! En herlig høylytt smatting hver gang ho får noe godt i munnen sin. Og ho sparker godt i fra seg etter at ho har tissa eller bæsja – ho strekker godt på beina og langer ut så gresstustene flyr avgårde. Så herlig å se på! Den lille jenta mi begynner å markere at ho blir eldre!!

Det er ingen sak for Glenna å gå runden til Dimma og meg oppi skauen. Ho henger med og er så utholdende atte. Så nå er det på tide å gjøre turene litt mer krevende enn en rett grusvei og sandvei. I dag, for eksempel, klatret vi litt oppover i fjellet og gikk i ulendt terreng. Her gjaldt det å balansere på glisne trerøtter og våte, glatte steiner. Vi måtte traske gjennom bekker og vanndammer, og det var leire overalt vi gikk pga alt regnværet. Det var tungt, men Glenna var en ivrig friluftskjempe og holdt ut. Det var enda godt at jeg var så framsynt at jeg hadde kjørt bilen opp grusveien til skauen. Vanligvis går vi, men i dag skulle vi som sagt ta en mer krevende tursti, og valper er som sagt ikke så flinke til å si ifra sjøl…..

Det å gå tur med både Glenna og Dimma samtidig, er dødfødt. Glenna skal absolutt gå tur med Dimma sjøl, og nibiter i bandet til Dimma og drar ho bortover. Helt på trynet, spør du meg, for sånn kan vi jo ikke ha det! Det blir lenge til jeg prøver på igjen. Først må “den lille” mestre å gå pent i band sjøl, før ho begynner å gå med andre!! Snorre er priviligert og får gå sammen med matfar. Hver gang Snorre har gått tur, ligger det flere kg sand igjen på gulvet etter han. Det er bare Snorre som klarer å bli så møkkete – ingen av jentene blir såå møkkete, tør jeg påstå – men så har jo Snorre dobbelt så mye pels, og da…..

Tenna til Glenna danser bortover gulvet. “Klirr, klirr,” sier det når ho spytter ut tenner som har løsnet. Først trodde jeg at ho hadde hentet seg en sten og puttet den i munnen. Men nei da, det var den ene jekselen hennes som valset bortover gulvet. “Den lille” skifter tenner i takt med at ho vokser, det er ganske så sikkert. Jeg har aldri opplevd å finne så mange tenner etter tannfelling på en hund, som det jeg gjør nå med Glenna. Ho utmerker seg på mange vis, den lille jenta mi.

Og ho elsker å hente ting. I går fant jeg trusa til Daniel under kontorstolen min, og jeg fant sokkene til Rune ute på gårdsplassen. Jeg finner doruller i stua, på soverommet og ute på plen som ho har hentet fra søppelbøtta inne på do, og håndklær og kluter ligger strødd rundt omkring i hele huset. Men ho biter aldri i stykker noe – jo, dorullene ender som regel i tusen biter. Som oftest bare drasser ho rundt på tingene, og legger dem i fra seg der ho finner det for godt. Og det er heldigvis lenge siden ho har kommet med mus og fugl i kjeften…..

Det er i allefall ikke kjedelig her med Glenna i huset, og ho beriker dagene mine med det ene påfunnet etter det andre. Noen litt mer gale enn andre, og noen mer irriterende enn andre og noen rett og slett så morsomme at jeg holder på å le meg i hjel. Takk for at du er du, Glenna!  

 

Ha en riktig så fin uke!