Jenta mi har blitt seg sjøl igjen, takk og lov for det!
Og jeg som trodde at Dimma kom til å forandre seg til å bli et skikkelig hespetre som ville bli vanskelig å like og takle.Men nei da, denne uka her har Dimma vært den rene engelen, så god og så fin og så morsom og så herlig, og så lydig…..Ja, lovordene vil ingen ende ta. 
Vi har de to siste dagene hatt strålende vær med masse ny fin snø og kuldegrader. Jeg trodde jo at våren var i anmarsj en liten periode da all snøen regnet og smeltet bort i mildværet, men selv jeg vet at været, ja det endrer seg når man minst aner det, eller venter det. Nå har vi full vinter her på Ophus igjen, og det er i allefall to firbeinte individer her som er sjeleglade for det og storkoser seg om dagen. De to andre firbeinte medlemmene i familien er ikke fullt så happpy, og tar kun noen raske turer ut for så å komme seg raskt inn i varmen igjen….enda så langragget dem har blitt i pelsen begge to.
Vi ruslet avgårde i går på ettermiddagen i strålende solskinn, og det så ut til å bli en veldig tilfresstillende tur for Dimma, Snorre og meg der vi la i vei. Jeg med god og varm bobledress og godt utstyrt med mitt lille ixus-kamera på innelomma. Vi var klare for en lang og herlig tur. Vi møtte på naboen vår ved postkassene, og Dimma og Snorre var tydelig utålmodige selv så kort praten med naboen var og dro ivrige i båndet. Det var glatt i visse felter på veien, men Dimma og Snorre lærte fort å sakke ned på farta etter å ha hørt matmor hoie i den andre enden av båndet et par ganger.
Jeg hadde på forhånd bestemt tur-ruta, og målet var jo selvfølgelig å passere hestegården underveis. Vi ruslet gjennom skogen, på stien der vi gikk sammen med Nina og Kero forrige gang, og kom omsider fram til hestene. Bare et og annet lite “boff” fra Snorre – ellers foregikk titten og hilsinga ganske lydløst. Jeg ble SÅ stolt av dyra mine!!Snorre var fortsatt den som imponerte mest. Også denne gangen beveget han seg helt bort til hesten og strakk fram snuta si mot mulen….og det samme magiske øyeblikket gjentok seg. Jeg fiklet med kamera og var sikker på at jeg fikk knipset øyeblikket, men da jeg kom hjem fant jeg dessverre ikke tegn til det bildet jeg trodde jeg hadde fått tatt! 
Dimma tørte også å gå ganske nærme hesten denne gangen, men ikke lenger…..
Jeg blir stadig imponert over hvor flott det er rundt oss og på det stedet vi nå har bosatt oss og bodd i ca 1 1/2 år. Den ene gården etter den andre dukker opp fra intet, og setter preg på landskapet. Noen har hester, andre har sauer – ja, hunder og katter er heller ikke så usedvanlig å se på tunet, selvfølgelig. Dette er prikken over i’en for meg, som har hatt denne drømmen i mange, mange år – å bo på et lite småbruk på landet. 
Jeg har jo i det siste hatt liten tiltro til Dimma, og har derfor unnlatt å la ho få springe løs på turene. Denne gangen ønsket jeg å gjøre noe med det, og bestemte meg for at jeg ville prøve og se om ho fortsatt var like “døvhørt” og ulydig på innkalling. Etter å ha prøvd et par ganger, ble jeg beroliget. Jenta mi kommer når jeg roper…nesten hver gang. I dag var det bra nok! For en fryd det var å se Dimma springe rundt – da er det snakk om ekte glede og enorm lykke, sett fra en hund sitt synspunkt!! Snorre og Dimma var høyt og lavt, snuste og gravde…..og ja, jeg vet det, litt markering var også på sin plass!
Det er like greit å fortelle alle skogens dyr at her har vi vært på ferde….Ja, må man så må man…
Selv på vinter’n er det mulig å finne fram, og det er bra å vite for meg som ikke har stedsans.
Både sola og månen var å beskue på himmelen denne flotte ettermiddagen, og kulda merktes godt så fort sola valgte å forsvinne ned bak trærne.
Det begynte plutselig å blåse mens vi ruslet på landeveien, og jeg kunne se snøen virvle bortover på jordene. Et ganske så fantastisk syn, og det var synd jeg ikke klarte å fange det med kamera. Dimma fant disse små snøfonnene veldig spennende, mens Snorre så ut til å nyte at det kom litt vind som luftet i“buksebaken.”
Som alltid når vi er på tur, må Snorre ha med seg en suvernir. Jo større, jo bedre! Og han har virkelig den rette viljen når det gjelder. Som regel må han gi opp underveis, fordi suverniren har lett for å bli litt i største laget…
I dag ruslet vi avgårde på en langtur, Rune og jeg, med hver vår hund i bånd. Vi tenkte å gå en runde på ca 7 km før hopprennet på tv skulle begynne. Av en eller annen merkelig grunn, elsker jeg å se på hopp! Kan det ha noe med at jeg har høydeskrekk?? Begge hundene fikk lov til å springe løse uten bånd i dag,også, og det gikk kjempe-fint! Flinke Snorre og Dimma. Turen gikk forbi skytterhuset og forbi Ravneberget, som vi så ofte har klatret opp på og nytt utsikten fra mang en gang.
Denne toppen som dere ser her, er Ravneberget
Stiene forbi skytterbanen og Ravneberget mot Hunnfeltene
Deretter gikk vi ut på stien som fører mot Hunnfeltene. Vi droppet å gå innom der i dag, og fortsatte heller videre forbi gårdene som dukket opp i ny og ne langs veien. Jeg hadde bestemt meg for at vi også i dag skulle gå forbi hestene, for jeg vil så gjerne at Snorre og Dimma skal bli mest mulig vant til disse store dyra som så ofte ferdes på vår vei. Rune hadde imidlertid lyst til å gå over et jorde for så å komme seg inn i skogen igjen, og følge stien derfra som fører ut på travbanen, som til slutt ender ut på veien igjen – bare for at turen skulle bli littegranne lenger.
Dimma var ikke enig i dette, og da ga jammen den lille jenta klar beskjed om at dette syntes ho var noe ordentlig tull! Dessverre så nyttet det ikke i dag, Dimma! Snorre forsvant i motsatt retning sammen med matfar ……Dimma er en drøm å gå med alene uten Snorre! Det er sjelden at Dimma overreagerer sammen med bare meg. 
Dimma og jeg trente litt på innkalling der vi beveget oss gjennom skogen. Jeg passet på å gjemme meg med jevne mellomrom, og jenta mi sprang tilbake mot meg som et olja lyn og rask som en vind! Og selvfølgelig vanket det go’biter da ho fant meg. Og hva er vel bedre enn kattemat???? Det ble til og med litt tid til Freestyle-trening der vi ruslet bortover veien som var så fint måket og strødd. All ære til flinke bønder med store traktorer som gjør den jobben for oss som bor litt landlig til!
Det var godt å komme seg inn i varmen igjen, og med kaffekoppen framfor meg og skihopp fra Vikersund på tv, føltes det utrolig deilig å være meg! 
Heldigvis for at det finnes flere måter å få ut energi på….
God helg til dere alle sammen!
Så stolt og fornøyd satt han der med musa forann seg. Lekte litt med den, og kastet den opp i lufta for å fange den med munnen sin igjen. Flaks for musa at den allerede var død! Jeg ble, unnskyld at jeg sier det, veeldig glad! Nå vet jeg at jeg ikke trenger å bekymre meg for at det skal bli for mye mus her i gården framover. Både Snorre og Dimma var veldig nysgjerrige på fangsten til Magnus, og Snorre var helt borti musa med snuta si. Ikke rart dette her var stas – dem sjøl har jo aldri greid å fange mus, om de aldri så mye har prøvd!
Og musa, den gikk ned på høykant etter hvert, tror jeg. Borte ble den i allefall…….
Vi har imidlertid hatt noen deilige dager sammen, Snorre; Dimma og jeg, mens jeg har hatt fri. Og jammen har vi vært heldige med været, også. Vi har gått en del turer i skauen – ofte på ettermiddagen i skumringen. En utfordring for dem som elsker vilt-lukta…og for meg som skal holde styr på de firbeinte! Bortsett fra litt bjeffing på flya…..ja, så har turene stort sett vært stille og rolige. Det er ikke så mye å fortelle fra disse turene…jo, vi sendte en hilsen til Charlie med bilde, da!! Det må vel være skituren, hvis jeg skal nevne noe, som har vært den store begivenheten hittil. 
Jeg har i allefall funnet ut at det å stå på ski med begge hundene, blir for mye for meg som ikke kan stå på eller gå på ski! 
Moro var det lell…
Men på onsdag var lykken fullkommen for den lille jenta mi – vi skulle nemlig på snuse-tur med Kero og Nina. Og denne gangen skulle Snorre få være med, også. Må si jeg var rimelig lei av å gå tur med Snorre etter at vi andre var ferdige med “snuse-turen!” - så denne gangen skulle den staute karen min få være med. For å unngå bråk mellom Kero og Snorre, valgte jeg å møte dem i veien uttafor gårdsplassen vår….sist gang ble det jo leven mellom guttæne så fort vi entret inn på gårdsplassen vår…..Jeg tenkte at det sikkert var best å møtes på en nøytral plass, og det var jammen lurt, det. Da Dimma fikk se Kero, simpelthen dirret ho av glede og dro i båndet og ville bort til han. Kero var da ganske så happy, han også. Siden jeg også hadde Snorre, slapp jeg bare Dimma så ho fikk springe bort til Kero. Kero og Snorre fikk såvidt snuse litt på hverandre, så gikk vi avgårde. Denne gangen var det ingen skuling på hverandre eller tegn til annet tull, og turen gikk overraskende bra. Fortsetter det sånn, vil nok disse karene bli gode venner etter hvert, forhåpentligvis! 
Lurer på hva slags tanker han hadde inni hodet sitt da, for ellers når han ser hester på tv, blir han spinn-vill og lager et makan til leven… Jeg lurer på om Snorre skjønte at dette er de samme dyrene han ellers er så gæær’n på?? Spennende var det i hvert fall, og jeg har bestemt meg for å legge inn et besøk på hestegården en gang i uka heretter.
