I dag har labbetussene og jeg bare kost oss i hele dag. Det ble så som så med tur på formiddagen - ingen vits i å skjemme dem bort vel..kremt, kremt… – for vi visste jo veldig godt at Nina og Kero skulle komme til oss i ettermiddag. Mens vi tok livet helt med ro, Dimma og Snorre ute i band og jeg fløy rundt med kamera, fløy timene avgårde…og jeg rakk å ta maaaange bilder….
Er det noen som vet navnet på denne blomsten?
Uhyret er løs….hjeeeelp….!!!
Vips så var klokka slagen og Nina og Kero ville plutselig kjøre inn på gårdsplassen vår. Dimma og jeg blir alltid så glad når vi møter disse to herlige skapningene fra Kråkerøy! Snorre har jeg med vilje ikke latt få bli “dus” med Kero ennå – har jo friskt i minne at dem ikke ville være kompiser forrige gang de møttes – så i dag var det igjen Dimma og jeg som gjorde oss klare for den store begivenheten. Snorre, stakkar, fikk være inne sammen med Simon på rommet. Vi var jo litt usikre på hva vi skulle gjøre i dag – gå tur i skogen eller trene litt agility? Og det ble “Ja takk, begge deler!!”
Da vi rusla oppover grusveien, møtte vi på en “hestejente” på tur med schæferhunden sin. Dimma syns godt at dem kunne hilse, og satte i gang et H#¤%&%¤#" leven. Det var ikke mulig å få kontakt med ho for å avlede….hmm…Dette blir en utfordring framover – en ny ting å trene på: TÅLMODIGHET OG BEHERSKELSE!!! Stakkar Kero ble helt satt ut, og syns vel at han kunne gi ifra seg et lite “boff” han, også, men da sa matmor Nina klart i fra at DET var slettes ikke akseptabelt. Og Kero, flink som han er, hørte selvfølgelig på matmora si.
Da vi hadde gått en liten runde, bestemte vi at vi skulle trene litt på agility-banen. Kero og Dimma er så flinke atte…Og praten gikk livlig om både det ene og det andre mellom Nina og meg….hehe. Nina har jo litt kjennskap til Anne og Bonnie (Nalle, du skulle bare visst…), og dem har visstnok lyst til å slenge seg med på turer og treninger når det ev. passer seg sånn. Så gøy! Er forresten Bonnie søstra til Bienna???
Etter at Nina og Kero dro, var det Snorre sin tur. Pesende og forferdelig glad møtte han meg inne i gangen – helt klar for tur og litt agility…Jeg prøvde meg litt med klikker’n da vi gikk tur – trente kontakt – og det var veeldig nyttig, for dermed fikk jeg mer kontroll over Snorre da vi senere entret agility-banen. Selvfølgelig var han like ivrig denne gangen som forrige gang, men jeg klarte å stagge han og fikk han til å ta det mer rolig – nettopp fordi han tok mer kontakt med meg! Jøss, så lurt!
Nå ligger dem begge to her på gulvet ved beina mine – helt utslått – og i skrivende stund er det veeldig fredelig i heimen. Skal bare slenge inn noen bilder nå, så får det være natta!!
