Turglede til tusen…..

Heldigvis seiret fornuften over latskapen denne gangen, også og vi endte opp på en lang tur Snorre, Dimma og jeg. Tror jammen vi klarte å være ute i over 2 timer. Det er utrolig hvor fort tida flyr når man har det moro – eller når man koser seg og bare nyter det flotte vinterværet i strålende sol i godt selskap.

Før vi gikk avgårde, hadde jeg pakket ryggsekken med både matpakke og kamera, og det lå ann til å bli en kjempe-fin dag med mange flotte motiver. I dag valgte vi å gå på veier og stier vi aldri har gått før, og for et nabolag vi har fått oss!! Jeg bare elsker det. For meg er det koselig bare å se bondegårder og jorder, og ekstra stas er det når det også står hester ute, og når dem vrinsker høylytt – da er det veldig artig å være Camilla ute på tur. Ikke fullt så koselig når både Dimma og Snorre sloss om å ha den høyeste stemmen og lage mest oppmerksomhet da….men det går seg vel til, håper jeg.

Kamera ble glømt i sekken, men den lille Ixusen min som jeg hadde på innelomma, ble brukt flittig.

Dumme, dumme isklump…

 

Snorre…hva holder du på med???

Underveis på turen, fikk Snorre plutselig teften på noe…..

Snuse…snuse….hva er det som lukter??

Eehhh….et brød….langt inne i skauen???

 

Nam….nam….. – dette var jammen gødt brød…

Ellers kan jeg fortelle at det å gå tur med Snorre nå om dagen, er ikke fullt så enkelt lenger – spesielt ikke når jeg må ha han i band. For det første har han fått dobbelt med vilje, dobbelt med kondis og tredobbelt med krefter. Skjønner, eller? Det er ikke lett for meg å holde han igjen hvis han har bestemt seg for noe, og hvis jeg da legger til at han har fått firedobbelt med å late som om han ikke hører…..vel, da blir frustrasjonen veldig påtrengende merker jeg. Så nå lurer jeg på om jeg ikke skal “gi” han bort, jeg – til Rune…hehe.

Da vi endelig var hjemme igjen, møtte vi på nabo’n som var ute og luftet “mamma” Jenny. Nå syns han det var på tide at jeg tok turen bort til dem for å se på valpene. Dem har rukket å bli 3 uker gamle nå, og selvfølgelig hadde jeg lyst til det. Etter å ha etterlatt Snorre og Dimma for seg sjøl inne i stua, traska jeg over plenen i en halvmeter snø bort til nabo’n. Og se hva jeg fikk hilse på….

Mamma Jenny med sin 7 små.

En liten gutte-dvergdachs…..sukk…..så vakker…

God kveld alle sammen!

En herlig solskinnsdag….

Etter å ha hatt det sprengkaldt i noen dager med liten lyst på å gå ut, kom det endelig litt sol. Snorre har fløyet rundt her hele morran og vært en ordentlig plage…..hjelpes meg…..så jeg bestemte meg for at nå var det jo tross alt en gylden sjanse til å få tatt noen kanon-bilder av hundene ute i all den flotte snø’n – i sola til og med.

Først tok jeg noen bilder hjemme i hagen…deretter satte vi avsted ned på jordet. Der tenkte jeg at jeg kunne få noen flotte “ i farta-bilder” ;-) Har fortsatt ikke glemt den konkurransen, se….

Synd at dette bildet ble så dårlig, men se på Snorre da!

Skal si det var fart på gutten, men Dimma er raskest…

Snorre stor-koser seg virkelig, og er en riktig så glad gutt!

Så noen bilder nede på jordet…

Da jeg hadde fått tatt noen bilder, begynte Dimma og bli ganske så ufokusert og stirret på et punkt bak meg. Jeg skjønte at nå hadde ho fått øye på noe, og dumme meg hadde jo selvfølgelig ikke med meg bånda demmes, for dem glemte jeg jo i farta da vi gikk ut døra. Skulle jo bare ta noen få bilder på et sted det aldri er folk, trodde jeg….

Det-kommer-noen-blikket……

Ganske riktig. Bak meg kom nabo’n labbenes på ski med hunden Bella ved siden av seg. Vips så var Dimma på vei i full fart ned til Bella. Snorre ble igjen hos meg, for han var mest opptatt av go’bitene jeg hadde i lomma. Må skryte litt av han i dag – han var den lydigste av dem i dag, ja. Dimma og Bella hadde først en liten disputt for å klargjøre hvem som var sjefen….Bella tok kommandoen i dag, noe hun vanligvis ikke gjør, i følge eieren. Men ho trodde det var for at Bella merket at Dimma var litt “svakere” i viljen og dermed underkastet Dimma seg ganske fort. Dimma tok igjen litt i førsten, og det var litt rart å se på. Jeg syns det er trygt å vite at Dimma underkaster seg og ikke er “bitchi” mot tisper vi møter

En liten makt-kamp med stirrende blikk på hverandre

Og uten innblanding fra oss, går det som regel helt greit

Snorre og Bella i full fart

Det som imidlertid IKKE er trygt, er å la Dimma være uten bånd når det kommer fly…sånn som i dag. Like etter at vi traff på Bella, kom det selvfølgelig et fly…..Dimma setter i å jage etter, bjeffende med blikket rettet opp mot flyet i lufta og veldig bestemt på å jage bort den store stygge og muligens farlige fuglen oppi der.

 Her får Dimma ferten av flyet..

Og her er ho i gang…

Å kjære vene – innkallinga som jeg skulle og burde ha trent på – var elendig igjen……Heldigvis stoppa ho opp etter et stykke, og kom settende i full fart tilbake til meg. Masse ros og go’biter igjen til Dimma – og jeg veldig bestemt på at dette nå skal være den SISTE gangen jeg opplever sånne hendelser som dette…..Enden på visa, var at jeg måtte bære ho hjem, for nå tørte jeg ikke slippe taket i ho. Å så sliten jeg blei der jeg labba bortover med varmedress og Dimma i armene, og kasta meg ned på gulvet i gangen inne pesende som en hvalross. Nå MÅ jeg snart gjøre noe med det, altså!!! Kommer en dag i morra, også.

Film-snutt…..

Da har jeg endelig fått laget en liten film-snutt, og selvfølgelig når Snorre er på sitt verste…..da ligger videokamera langt utenfor rekkevidde. Men dere får jo et lite innblikk i Snorres hverdag (og meg og Dimmas) med det lille jeg har fått til.

Ellers har det begynt å snø her, og det til Dimmas store stas. Ho elsker at snø’n raver ned, og springer for å fange snø-krystallene. Det er jo ikke så enkelt, da – men jenta gir ikke opp, må dere vite!

I skrivende stund er Snorre for en gangs skyld litt rolig – kan det ha noe med at han har på seg skjermen? – og endelig kan Dimma få slappe av. Ho sover jo ikke om natta lenger, for Snorre sover ikke om natta. Pga av at såret på albuen har blitt så stygt, må jeg la han ha på skjermen hele tiden, og han får den kun av under nøye oppsyn av meg, for han vil gjerne slikke, og slikke og slikke på såret hele tida. Derfor denne uroen om natta – det er skjermen som er den store stygge - for når Snorre vrir på seg eller flytter på seg i senga si….spretter Dimma flere meter unna….liveredd for skjermen…..dakar Dimma! Nå sover ho.

Her får dere se En ny Snorre som påstår at “Døm gær’ne har’e gødt…!”

Nytt år igjen….

….og alt går sin vante gang…igjen. Første jobbehelg i det nye året er unnagjort, og nå står bortrydding av julepynta på tapeten. Litt tregere i år enn i fjor med det, men pytt pytt.

Og siden vi fortsatt har så flotte dager med snø og kulde, er det lett å bevege seg utenfor døra  - spesielt når man har så fin varmedress som den jeg har. Rød og svart med mange lommer – plass til det meste av både hundegodter, mobilen, kamera og selvfølgelig hodelykta mi som jeg fikk til jul. Fine greier. I dag møtte vi nabodama med Odin, en 8 år gammel svart labrador – snill som et lam, og Snorre og Dimma blei overlykkelige. Vi rusla et stykke oppover i lag, men gikk hver vår vei da vi kom til skauen. Rart det der, vi lager oss våre egne ruter som vi liker å gå, og Snorre og Dimma og jeg har til og med laget vårt eget lille rituale selv på tur. Det er bare et sted vi alltid må gå til, og det er til vanndammen, som nå består av tjukk is med et tjukt lag med snø oppå. Der er det så fint – selv i mørket. Og hundene syns det er like stor stas der hver gang – vann eller is spiller ingen rolle.

Snorre har blitt fjortis…han er forferdelig masete….han er høyt og lavt hele tida. Nå lurær jeg på om han har fått ADHD???? Dimma er like sjokkert som meg – at det går ann å gjennomgå en sånn til de grader så stor forandring er mer enn vi kan fatte. Nå er vi gjennomslitne begge to, Dimma og jeg…Snorre er ALDRI rolig lenger og ALDRI fornøyd. Selv om han har fått springe rundt i hagen sammen med Dimma i vill lek, fått hodebry i form av søk etter go’biter eller gått en 1-2 timers tur – ALT på samme dag…..Snorre vil bare ha MER,MER,MER…..Hjelp!!

Det har blitt dårlig med bilder i det siste. Siden jeg glemmer 38 % av det jeg bør huske i følge quizen på facebook, er vel det forklaringen da….Men i dag måtte jeg bare teste selvutløser’n på fotoapparatet. Fikk til et brukbart bilde – bare se her…

Ingen grunn til bekymring…….

Det gikk over all forventning med Snorre på nyttårsaften. Her var det veldig lite raketter…vi kunne høre litt braking langt unna og kunne såvidt skimte lysglimta langt der borte oppå himmelen. I førsten reagerte Snorre med å bjeffe på disse såvidt hørlige smella, men slutta fort da han fikk sitte forann godte-skåla mens han beviste at han faktisk kunne ta det hele med ro. Dimma lurte fælt på hvorfor Snorre fikk så mange go’biter ved å bare sitte stille og være helt i ro, og skakket på hodet da vi sa til Snorre at han var veeeldig dyktig, altså!! Selvfølgelig fikk den lille prinsessa vår sin del av godteriene ho, også. ;o) Så på nyttårsaften hadde vi to særdeles godt fornøyde hunder, og vi gikk inn i det nye året med ro i sinnet likevel. Nå skal det sies at jeg vet ikke om det var D.A.P.’n eller det at det var lite raketter her som har mest fortjenesten for denne vellykkede aftenen, men vi har i allefall ingen grunn til å bekymre oss heretter.

Og siden disse to englene mine var så rolige, passet jeg på å prøve meg på et par rakett-bilder. I farta glemte jeg selvfølgelig den idiot-sikre oppskrifta til Marianne og knipset derfor på måfå – med det resultatet at det ble ingen fine rakett-bilder!!!

Om bare noen få timer er jule-ferien min over og jobben venter i 3 netter framover…Og mens jeg sover på formiddagen lørdag og søndag, får Snorre og Dimma lov til å ta med seg pappa på tur i skogen. Det har dem forresten gjort i dag, også. Flinke hunder som steller sånn med pappa’n sin!

I går tok vi turen tidlig på formidagen, og siden faren for å møte på andre var ganske så liten, slapp vi både Dimma og Snorre. Og mens vi ruslet der ute på jordene, fikk Dimma-mi los og stakk avgårde med stående pels i rakett-fart med masse lyd. Det var klin umulig å rope ho inn, og jeg håpet bare at ho ville holde seg på jordene hvor jeg kunne se ho og at ho ikke ville springe inn i skauen. DA ville jeg fått store vansker med å finne ho igjen, tror jeg. Vel, jeg fant ut at vi fikk gjemme oss sånn at ho ikke så oss. Det funket omsider..og jenta mi kom springende i full fart tilbake til oss. Da var det stor julbel for den flinke jenta og ho fikk supermange go’biter, som ho heldigvis IKKE spyttet ut igjen. (Det skulle vært rått kjøtt – da hadde det vært perfekt!) Nå tar det en stund før ho får slippe løs…..Først må vi trene litt seriøst på innkalling, og jeg begynner for alvor å vurdere om Dimma og jeg skal søke jobb i viltnemda…...:o)

Fortsatt god kveld til dere alle den første kvelden i 2010!