Åssen går det med deg, gutten min......

Etter to dager med AB og smertestillende, begynner det nå å gå den rette veien. Fortsatt må han gå med skjerm, til både Snorre og Dimmas store fortvilelse. Snorre fordi han ikke får slikket såret når det klør, og Dimma fordi hun er såååå redd og bruker myyye energi på å gjemme seg.

Snorre bør jo helst være i band når han er ute å gjør sitt fornødne, men det er ikke alltid så greit. Spesielt ikke når det finnes så mange inntrengere på tomta vår - vel, ikke helt riktig det da....

Men både Snorre og Dimma syns at disse her bør være et helt annet sted enn i nærheten av oss, for dem kan jo være farlige dem og må jages bort, og forteller derfor hele nabolaget at dem er veeeldig flinke til vokte "sitt og sine!"

Brått fikk vi besøk av Balder da vi var ute i hagen, og ut i fra Snorre sitt synspunkt, er han en masete "dritt-unge" som bare kan gå hjem til seg sjøl. Det ble jaging og bjeffing for å fortelle hvor landet ligger, men tror dere Balder brydde seg? Neida, det var jo Dimma han kom for å leke med - og det skal jeg vise dere at dem virkelig gjorde en laaaang stund....Litt dårlig kvalitet kanskje, for jeg oppdaget at jeg hadde stilt inn kamera heelt feil :-(

Da vi vel kom oss inn igjen, var gutten min helt utslitt og veeeldig kosete. Snorre har i grunnen aldri vært noe glad i å ligge på fanget å kose, og legger seg helst på gulvet. Men i går kveld var han fæl til å "prate" og kom med lyder hele tiden mens han så på meg med DEM dådyr-øya.

Først trodde jeg det var for at han var sulten, så han fikk selvfølgelig bitte, litte med mat - men han bare fortsatte. Til slutt fikk han lov til å hoppe opp i sofaen til meg- og ganske riktig, det var det han ville. Han la seg ned på brystet mitt og sovnet med en gang. Etter 2 timer føltes det som om jeg hyperventilerte og ikke fikk nok luft - for han er jo stooor den gutten min! Og jeg hadde jo ikke hjerte til å jage han ned, men da han endelig syns han hadde fått nok kos og hoppet ned på gulvet.....ja, jeg var ikke mye lei meg for å si det sånn!

Dimma er fortsatt liveredd for Snorre med skjerm, og det ble ikke bedre da han var litt uheldig og kom borti henne så hun fikk litt vondt da hun skulle lure seg forbi......Hun følger etter meg overalt og vil gjerne opp i armene mine så fort Snorre kommer mot oss - han er virkelig en "busemann" for henne tydeligvis.

Og jeg kjeder meg ikke selv om Rune og Daniel har dratt på hytta. (Kan jo ikke reise bort nå gutten er dårlig, vel...) Nå kan jeg virkelig få utfolde meg på data'n, og kan sitte i timesvis og bare "leke" med bilder og lage filmsnutter med pinnacle - uten at noen sier så mye som et pip. Deilig! Her er en liten "smakebit."

Dakar Snorre.....

Denne dagen skulle jo være en fin start på en kommende lovende helg med masse fint ute-vær...men sånn skulle det altså ikke bli..sukk!

I går oppdaget jeg plutselig "noe" rart med Snorre-gutten min. Han var fæl til å slikke seg der bak, i rompa, - ja, han var nærmest desperat, og ved nærmere øyesyn så jeg dessuten at pelsen var rødfarget av blod etter et sår ved analåpningen. Det blødde, hadde en hevelse så stor som et kronestykke og uten tvil det var veldig smertefullt.

Jeg renset så godt jeg kunne med lunkent vann (for pyrisept/klorhexidin hadde jeg jo selvfølgelig IKKE. (Spl. jeg??). Fikk smurt på litt zinksalve, tredde på Snorre skjermen jeg hadde liggende etter at han fikk fjernet noe rart på halen sin en gang i 2005, og håpet at det ville gå over, men akk nei...

Til morgenen i dag oppdaget jeg at det hadde blitt myye verre, og jeg fikk nærmest ikke lov til å nærme meg bakstussen hans. Såret hadde åpnet seg mer, og det rant både blod og en brunaktig væske ut fra såret.

Vel, jeg ringte dyrlegen og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme med en gang. "Dette er mest sannsynlig en akutt analsekk-betennelse", sa dyrlegen.

50 minutter senere lå Snorre nedsøvd på bordet, og dyrlegen tømte analkjertelen for alt den nå inneholdt og skyllet deretter godt med klorhexidin. Den ene sprøyta etter den andre ble injisert; reverseringsdose, antibiotika og smertestillende. Jeg var med på det hele, og strøk min vakre Snorre på hodet og godsnakket med han da han våknet til liv igjen. Dakar.....

10 dager med AB, 5 dager med smertestillende, ny kontroll om 10 dager, og noen "lapper" fattigere før helga. :-( Forsikret? JA.....

Vel hjemme igjen, var det så vidt Snorre orket å komme seg inn i gangen før han "plana" ut på gulvet av utmattelse etter hendelsen.

Og mens Snorre lå inne og hvilte seg, gikk Dimma og jeg ut i hagen slik at ho fikk utfoldet seg litt. Ballen var veldig morsom, men best av alt - ho fikk hilse på en bitte, bitte liten hund som heter Selma. Det var stas!

Dimma er forresten liveredd for skjermen til Snorre, og flyr og gjemmer seg hele tiden bak en stol, under bordet o.l. Den er virkelig skummel, så i natt oppdaget jeg at ho sov i senga mi! Ho tørte vel ikke å ligge på gulvet sammen med Snorre med DEN skjermen rundt hue. Farlig det....

VINTER IDYLL

Jeg har ferie!! Og her er det så mye snø som aldri før - ingen vits i å dra på hytta. Så jeg ble hjemme, og har faktisk lyst til å være hjemme neste uke, også....men så er det skole-ferie og ungdommen vil kan hende på fjellet for å stå på snowboard. Synd at alt ski-utstyr er på hytta - skulle gitt mye for å ha bortover-skia mine her nå. Tenk så morro vi skulle hatt det - Snorre, Dimma og jeg. Men vi har funnet på helt andre ting, vi....

Denne uka har det retten og sletten bare vært knall-vær. Sola har stått høyt på himmelen, og gradestokken har vist et tosifra blått tall. Til morgenen i dag var det faktisk -18 grader!

Så i og med at jeg har ferie, er det jo ikke noe vits i å gjøre noe annet enn å kose seg. Derfor.....jeg pakket ryggsekken med pølser, kaffe og noe godt til kaffen....kledde på meg superundertøy og tredde på meg den røde, tjukke varmedressen, en teit lue og hansker.....satte Snorre og Dimma i bilen, og kjørte avsted mot skogen og Sølvstufoss. Ja, kamera var jo selvfølgelig med, også!

Vi fant et ypperlig sted å "campe" i sola, og ble der i flere timer - bare Snorre, Dimma og jeg. Og jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å knipse og knipse og knipse. (Jeg oppdaget at jeg hadde tatt over 400 bilder!)

Har laget en liten filmsnutt så dere kan se hvor fint vi hadde det.

En annerledes søndag.....

Med sommerfugler i magen puttet jeg Snorre og Dimma i hvert sitt bur i bilen, og kjørte avsted i retning Moss. Der skulle vi ta ferja over fjorden, og deretter kjøre videre til Tjøme og Glenne til Gry og Milli. Heldigvis var det strålende sol, og kjøreturen gikk over all forventning.

 

Da jeg endelig fikk se den turkise kiosken, ble jeg møtt av en smilende Gry som strødde sand i bakken for at bilen forann meg kanskje skulle klare å komme seg opp den bratte bakken. Men nei - det gikk ikke....og da skjønte jeg at dette ville by på problemer for meg, også. Etter ett forsøk på å komme meg opp bakken, anbefalte Gry meg om å parkere på gravlunden litt lenger borti veien. Snorre og Dimma ble igjen hos Gry, og bare etter noen få minutter kom snille Ola i bilen sin og kjørte meg, Tine og Wilma tilbake til dem andre.

Å "hælle-min-petrus" så spent jeg var på å møte disse blogge-folka og ikke minst de firbeinte. Men makan til likandes folk! Såå kjempe-koselige mennesker, og hundene var akkurat like vakre og herlige som jeg har sett og hørt om på bloggen.

Og ikke var det problem å komme alene med to hunder heller, for Gry tok på seg oppgaven med servere ferdig-grillet pølser med ketchup på til meg. Tusen takk, Gry!

Dessverre kom ikke Snorre så godt overens med hverken Nalle eller Charlie, men det retter seg sikkert etter hvert. Han må bare se dem litt oftere og bli bedre kjent med dem! Ask gikk det greit med, men det er kanskje ikke så rart siden dem er i "samma båt" - halvt mann begge to! Dimma derimot lekte med dem alle, og viste hele verden at ho ikke anså seg sjøl som noen "sjef!"

Snille Ola og Bjørn som sørget for at vi fikk det godt og varmt, Inger som sørget for sjokolade-kake (og det var også noen som hadde med krydderkake), Gry som sørget for at det ble en perfekt dag for oss voksne, og vakre Milli som sørget for at det ble en perfekt dag for dem firbeinte!

TUSEN, TUSEN TAKK FOR EN HERLIG DAG!!!!

Og selvfølgelig måtte vi hilse på sauene og hønene...Dessverre ingen bilder :(

Vi var ganske utslitte, glade og fornøyde alle tre da vi satte oss i bilen og skulle kjære hjemover. Tror sannelig det snorket godt i bura baki allerede før jeg fikk starta bilen.

På ferja over fjorden var det ingen som orka å gå ut av bilen, og da vi endelig kom oss innenfor døra hjemme, var det godt å legge seg i sofaen...

Klokka 21 var vi så trøtte at vi stupte til sengs både Snorre, Dimma og jeg.

Grue seg, eller glede seg?

Nå kjenner jeg at jeg liksom både gruer meg og gleder meg til å dra bortover på hundetreffet. Først og fremst så liker jeg ikke å kjøre lange strekninger alene, men det løste seg jo fint ved at Irene, nabo'n, blir med, og så har jeg stor skrekk for å kjøre inn på ferja. Det syns jeg er skummelt, og føler meg som en ordentlig pingle. Ikke har jeg stedsans, men det hjelper å ha en sånn der dings som dem kaller for GPS i bilen. Da finner jeg som oftest fram. MEN - det er ikke det som er det verste....

Jeg gruer meg for at Snorre og Dimma ikke kommer til å oppføre seg, ( hør på meg nå..hehe ) for nå syns jeg dem har blitt umulige begge to. Men som alle vet, så er det ikke hundene som gjør feil - det er eier'n, det vil si meg!!

Dimma har sluttet å høre på meg, ho gidder ikke komme når jeg roper. I dag hoppet hun over gjerdet og sprang rett ut i veien...skrekk og gru. Det kom heldigvis ingen biler. Og ho har begynt å bjeffe noe innmari...Jeg som har skrytt av henne og sagt at hun er av den mer rolige typen - det tar jeg tilbake! Snorre har et lykkelig liv bare han får bjeffe dagen lang....Men jeg er liveredd for at han skal "sjefe" og komme i konflikter med de andre hannhundene...Selv om det aldri har skjedd til nå.

Som dere skjønner, føler jeg nå at jeg er i en periode hvor jeg ikke har "kustus" på noen av dem, og den følelsen er ikke god. Men jeg vet jo det at det går som regel bra.

Uff, jeg bekymrer meg så fælt bestandig......

Men mest av alt gleder jeg meg til å treffe alle dere som jeg har blitt "kjent" med her inne, og jeg gleder meg vanvittig til å hilse på de firbeinte. Gleder meg til å se sauene, og hønene....:))))