Først må jeg jo bare si at det er da utrolig så mye som skjer hos dere andre bloggere – og selv om jeg kanskje ikke får kommentert hver gang….følger jeg med….Mange fine innlegg, noen triste, dessverre…og noen gledelige! Men jeg følger med dere alle! Er så “ille” glad for at dere finnes der ute….
Sjøl har vi både noen hektiske og noen rolige dager. Mye har forandret seg siden jeg begynte i ny jobb…..Personlig er jeg kanskje ikke så veldig glad i så mange forandringer på en gang, men noen ganger er det nødvendig….og bare jeg får vennet meg til det, går det som regel bra! Når det gjelder skifte av jobb…ja, hva kan jeg si? Det ble nok ikke helt som jeg hadde forestilt meg, og allerede etter 1 mnd., var jeg allerede inne på tanken (og helt klar) om å be på mine knær om å få tilbake jobben min, som jeg var så “heldig” å få permisjon fra i 1 år! Det skulle lissom bli mulighetenes år det…for meg…men plutselig savnet jeg alt jeg gikk i fra! “Man vet hva man har, men man vet ikke hva man får!” er det et ordtak som sier….så sant, så sant! Plutselig fikk jeg mindre fritid, og tida jeg var vant til å ha sammen med Snorre og Dimma ble plagsomt veldig mye redusert. Jeg merker at Snorre og Dimma oppfører seg litt annerledes, også. De liker ikke at jeg tar på meg arbeidstøy…jeg kan faktisk se det på holdningen demmes…mulig jeg inbilder meg det, men at det er noe der….ja, det er jeg sikker på – dem skjønner!
Da jeg først var inne på tanken på at vi skulle få oss hund for 7 1/2 år siden og etter en del mas fra ungene, ransaket jeg først meg selv og siden all informasjon jeg kunne komme over den rasen jeg (og Simon) ble så veeeldig begeistret for…nemlig Islandsk Fårehund….og jeg var 100 % innstilt på at den rasen passet oss (les meg) veldig bra. Jeg bet meg merke i ett punkt som stod om rasen, og det var at den ikke lker å være alene for lenge av gangen. Vel, det var jo ikke noe problem…siden jeg jobbet natt….og var hjemme på dagtid og kveld okke som. Hunden fikk bare venne seg til å følge min døgnrytme! Det gjorde jo Snorre, min vakre gutt. Han og jeg er som skapt for hverandre, og vi er ett, føler jeg….Store ord, men det er faktisk sånn det føles. I mange år var det bare Snorre og meg……så kom Dimma! Det lille lykke-trollet mitt! Ho sjarmerte meg i senk fra første dag, og ganske så raskt så tilpasset ho seg døgnrytmen til meg og Snorre. Ikke noe problem det…
Men nå er alt snudd på hue! Jeg jobber jo for det meste kveld og har noen dagvakter innimellom. Vet dere, når jeg var på intervju…uff, jeg blir litt flau…men jeg holdt fast på at turnusen min måtte bli så tilpasset meg (les Snorre og Dimma) så godt som mulig. Jeg la ikke skul på at jeg har to hunder som jeg ikke kan la være alene for mange timer om dagen om gangen…”Nei, jeg kan ikke jobbe da…og i alle fall ikke da….Sånn holdt jeg på! Der har dere meg, vet dere…og jammen ble det tatt hensyn til. Egentlig tror jeg at jeg kunne forhandlet meg fram til det meste, siden mankoen på sykepleiere er så stor her, og jeg prøvde meg, selvfølgelig. Jeg står fritt til å ta med meg “gulla”mine på jobb, dvs. de må sitte i bilen….og jeg får ikke ta dem med meg inn til bruker’ne. Forståelig det, men allerede nå har jeg fått forespørsel fra en bruker om jeg ikke kan besøke ho med hundene neste gang…Det er nemlig mange der ute som er glad i dyr og som trenger hjelp av hj.spl. ….og som IKKE er allergiske! En bruker sa til meg her om dagen at mine to katter fikk nok mye stell…”Dem har det nok bra hos deg”, sa ho….”Mmm, tenkte jeg, dem har det!”
Jeg må jo bare fortelle dere dette. Når jeg kommer hjem fra jobben på kvelden blir jeg først møtt av Dimma i gangen. Ho er overlykkelig over å se meg, og legger seg ned på ryggen mens ho kommer med mange rare uforståelige lyder som bare ho kan. Deretter kommer Snorre byksende ned trappa med et eller annet i munnen…mens han viser ellevill glede over at jeg er hjemme. Her om dagen hadde han et vissent blad fra en nærmest død julestjerne i munnen…Snålingen min det….Og når jeg går opp trappa, sitter Magnus der og tar meg imot. Han stryker seg mot beina mine og maler som bare det. Og det er først når jeg går på do…det må jeg stort sett med en gang hver gang jeg kommer hjem fra jobb – da må jeg tisse….DA kommer Josefine tett fulgt av Magnus, Snorre og Dimma inn på den minste doen i hele verden… For noen herlige firbeinte vakre elskelige pelsdotter jeg har! Ikke rart jeg vil og gjør absolutt ALT for dem!!
I dag var gleden ekstra stor da vi åpnet ytterdøra sånn ved 18-tida. Hvem er det som bykset inn i gangen til meg og Dimma, da? Jo det var først Bonnie…og så kom jammen Kero, også! Så vakre og så gode…Snorre ante nok at noe var på ferde, men han fikk denne gangen, også, bli igjen hjemme…..Simon strevde godt med å holde han igjen inne på rommet sitt mens vi andre gikk avgårde. Det blir dessverre litt for mye for meg hvis jeg skulle hatt med meg både Snorre og Dimma på tur med både Bonnie og Kero. Fra før vet jeg jo at Snorre og Kero ikke er helt sikre på om de liker hverandre…..Denne gangen begynte Dimma med noen “bitchi” fakter, også, overfor Bonnie. Forrige gang gikk det jo så bra mellom Dimma og Bonnie….uten noe som helst tull…..Jeg vet ikke hva det er med Dimma nå jeg….men ho var jo også “udregelig” mot Milli i fjor høst da vi var på hytta til Hilde….jeg får passe på så ho ikke utvikler seg til den verste “bitchen”……Vi må treffes oftere…hører dere det!!! Turen gikk greit den bortsett fra et par “konflikter” mellom Dimma og Bonnie. Heldigvis er Anne og jeg like..så vi var ganske så trygge på at “jentene” klarte å ordne opp på egenhånd. Vi bare snudde oss og gikk videre uten å ofre “jentene” våre et blikk. Det var som om episoden gjentok seg, Gry! Sånn det var mellom Milli og Dimma. De ordnet jo opp sjøl den gangen også, og vi to fikk god hjelp av hilde å takle det som skjedde…Og heldigvis for at både Dimma og Bonnie har utviklet et så flott hundespråk gikk dette problemfritt…..Jeg slutter aldri å la meg imponere over hvor flinke dem er og hvor spennende det er å se hvor tydelig hundespråket er på enkelte…Dimma har det…Millie har det….og Bonnie har det….Takk og lov!!
Etter at Dimma og jeg hadde sendt hjem turkompisene våre, sendte jeg Dimma inn til Simon og tok med meg Snorre på tur alene. I dag ble det en lang tur på meg, men det var vel verdt det. Det var både kost og deilig å gå med Snorre alene. Snorre er lydig, han…går pent i bånd ved siden av meg eller han får springe løs uten å stikke ifra, Han gir også uttrykk for at at han liker å gå sammen med bare med meg…jeg tolker det sånn, jeg…. Han er tvers igjennom god – det er gutten min, det!
Så er det anfallet, da…Jeg har ikke vært hos dyrlegen etter anfallet. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg nokvel har vært litt uvøren når det gjelder tablettene for stoffskiftet til Snorre….Jeg har “glemt” dem noen ganger….Og da jeg pratet med Nina i dag sa hun at det var viktig å ta dem til fast tid i døgnet….Det er mulig at hele greia er min skyld…unnskyld, Snorre!! Han er i allefall fin nå, og har vært siden anfallet. Jeg tror vi skal til dyrlegen for ny sjekk på vårparten….jeg venter til da…..så sant ikke noe skjer før det…..krysser fingrene….Jeg vet jo at at det kan være mange årsaker til krampeanfall – det bør ikke nødvendigvis være den fryktede epilepsien - uansett anfall…..så er det fryktelig både å se på og oppleve!! Og DET er jo en av hovedgrunnen til at jeg ikke vil at Snorre skal være alene hjemme mens vi er på skole eller jobb! Det skjer bare ikke, sånn er det med den saken!!
