Lykken er å eie en, to er dobbelt lykke - tre er ikke en for mye….

Noen ganger lurer jeg på om jeg har tatt vann over hodet, men så tar jeg meg i det. Selvfølgelig har jeg ikke det…..alt jeg har gjort er da vel gjennomtenkt og godt forberedt, ikke sant? MEN det er ikke alltid like lett å følge opp tre bikkjer som skal ha sitt, og ja, jeg kommer til kort noen ganger og det er noen ganger tøft å prioritere hvem som skal få hva. Men vet dere hva? Det ser ut som om bikkjene er fornøyde uansett hva matmor finner på…..

Nå er jeg inne i en treningsperiode med Glenna og utstilling. Glenna liker ikke at vi tar på bakbeina hennes. Veldig merkelige greier det der, for jeg har helt fra ho var valp, prøvd å venne ho til å bli tatt på, kjent på og undersøkt. Men bakbeina – dem er fortsatt hellige for Glenna. Enkelte ganger knurrer ho faktisk når jeg tar tak i bakbeinet hennes…og trekker det til seg litt sånn småforfjamsa og ser på meg…men jeg gir meg selvfølgelig ikke så lett! Go’biter og tålmodighet er det som må til fra min side, og go’biter og tilvenning for Glennas del. Da tror dere sikkert at det er et skikkelig pes å klippe klørne hennes? Neida, det er mye enklere. Da sitter min sønn med leverpostei-boksen og fòrer på, mens jeg klipper. Så enkelt, så! (Gruer meg til han flytter for seg sjøl, jeg…hehe…) Tannvisning er heller ikke så greit. Men nå har jeg funnet oppskriften på det. Jeg setter dem på rad og rekke ved siden av hverandre; Snorre først, deretter Dimma og til slutt Glenna! En etter en får vise tenner mot at de får en belønning….og Glenna er jo som bikkjer flest; ho hermer etter de eldre!! Smart, ikke sant?

Det “å gå pent” vet jeg at Glenna kan, men det er ikke alltid ho vil når jeg vil at ho skal gjøre det. Og det kan bli en utfordring. Dette ble egentlig litt feil, jeg mener egentlig det “å gå fot.” På grunnkurset lærte jeg masse om det å få bikkja til å gå pent, og Glenna og jeg mestrer det ganske tilfredsstillende, vil jeg si. Ikke i alle sammenhenger, som når det flyr en ukjent kattepus over veien eller det kommer en stor, rød lastebil (legg merke til det siste jeg sa….lurer på om ikke det er flere (les Dimma) her som har fobi for store, røde lastebiler…hmm….) men stort sett går det bra. Men det å gå fot med full fokus og kontakt – det må vi fortsette å trene på, for det går i rykk og napp! Og “stå” – det har vi trent masse på. Ho må stå før ho får vær-så-god lov til å spise, ho må stå før ho får vær-så-god lov til å gå ut døra, osv. Det går glimrende hver gang, men når ho plutselig skal stå sånn helt uten videre…vel, det skjønner ikke alltid Glenna hensikten med.

Og grunnen til all denne treninga, er fordi jeg har endelig bestemt meg for å kaste inn håndklæ og melde på Glenna på utstilling i slutten av desember i Letohallen. Jeg har blitt enig med meg sjøl at denne gangen er det jeg som skal stille ho, og jeg har en del prestasjonsangst i forbindelse med dette her, kan jeg vel si….Hjeeeelp!!!! Dette må bare bli en skrekkblandet fryd til slutt, håper jeg. For jeg er nemlig litt små-nervøs for at jeg må dra innover alene – bare Glenna og meg – vi to inni den store hallen alene sammen med “ørten” andre ukjente hundegærne-entusiaster…OMG!!

Hvis jeg kan sammenligne den ene tingen mennesker og bikkjer har til felles når det gjelder oss kvinnfolk, vil jeg nå påstå at Dimma har PMS!! Ho er ikke helt seg sjøl om dagen – litt treig, giddaløs og ikke så aktiv. Ho vil helst ligge å slappe av for seg sjøl, og blir irritert på både Glenna og Snorre hvis dem er litt høylytte og masete, og går vekk fra dem. Så nå er det nok snart løpetid her på løpende bånd… Blir slettes ikke forundra om begge jentene mine kommer til å løpe på samme tid – bare det nå ikke blir i slutten av desember!!! Men fortsatt er iver’n etter å trene rally stor for Dimma, og jeg stor-koser meg sammen med ho – for ho er så flink! Her om dagen dro jeg opp på barneskolen like ved der jeg bor, for der er det belysning i skolegården på kvelden samt de har tegnet opp rundinger og streker i skolegården som er fine å bruke i treningen. Det var da jeg innså at jeg er nødt til å få til en mer strukturert rally-trening med Dimma. Så nå har jeg lamineringsmaskin her på hjemlån fra Nisec, og laminerer alle skiltene i klasse 1. Heretter har jeg ingen unnskyldning for ikke å trene! Håper det er noen klubber i nærheten som starter med faste rally-treninger etter hvert. Fram til dess, får jeg hive meg på sporadiske rally-treninger som dukker opp på min vei…..

Jeg får vel si litt om Snorre-gutten min, også. Han har såvidt begynt å trene rally, han også. Snorre er hakket ivrigere enn Dimma, og er så ivrig at det lett kan gå litt fort i svingene. Men jeg er utrolig heldig som har så lærevillige og ivrige bikkjer! Det merkes at Snorre at er kastrert og at han drar på åra. Pelsen hannes er ikke som før. Nå har han mye floker, og synes ikke det er noe ålreit å bli gredd. Han springer unna. Mulig flokene gjør vondt, og når jeg grer, gjør jeg vondt verre. Det er nesten så jeg har lyst til å hente fram barbermaskinen…..

Så en glad-melding for alle AG-ivrige hunde-eiere i Fredrikstad, deriblant meg sjøl. Fredrikstad og Omegn Brukshundeklubb har nylig kjøpt inn AG-utstyr og startet AG-treninger denne uka her. Dessverre jobbet jeg de dagene klubben hadde treninger, men jeg lurær nå på om ikke jeg bør ta meg en tur til neste uke. Det er morsomt når hundeklubber får det til, og for meg er jo dette midt i blinken – jeg som har etterlyst AG i nærmiljøet. Moss er litt langt unna, se…hehe..  

 

OKEY – ha en fin, fin uke!!