Ja, da er det en god stund siden jeg skrev noe på bloggen, og hva er vel bedre enn å bruke litt av fredagskvelden og lørdag natt på en liten oppdatering? Tja, hva var det jeg skrev om sist da….jo, da var det litt om lydighetskurset som Glenna og jeg går på. Neste uke er det faktisk siste kurskvelden vår, og jeg begynner allerede å tenke på om det kanskje er noen andre kurs som vi kan melde oss på her i nærheten. Mildt sagt så er jeg dritt-lei av å kjøre så langt hver gang jeg skal på kurs. Nå er vel ikke Moss så veldig langt unna meg, men jo nærmere jo bedre. 
Det var strålende fint og varmt ute, og det myldret av både bikkjer og folk over alt. Vi så til og med ender og geiter, også. Glenna ble så sliten så sliten, men gikk heldigvis meget dannet og pent i bånd hele tiden. Ho ga lyd i fra seg i førsten da ho fikk øye på bikkjer, men etterhvert var det akseptabelt at dem også gikk i byen sånn som vi gjorde. Glenna fikk hilse på unger og voksne, og det gikk helt greit. Ho ga dem ikke så alt for stor interesse, og hilseseremonien var fort unnagjort slik som jeg er vant med å se ho gjøre fra tidligere. Det er IKKE folka som er problemet, altså – det er dem firbeinte!
Onsdag dro vi til Moss på kurs, og der var det jo igjen folk og bikkjer overalt – på en parkeringsplass. Glenna brukte kortere tid denne gangen på å roe seg og komme på nett med meg – så alt i alt var jeg rimelig fornøyd denne gangen. Det kan godt være at det var go’bitene som virkelig slo ann denne gangen, altså. 
Siden vi har hatt sommer’n på besøk, har jeg fått satt ut agilitybanen. Den ser litt stusselig ut, syns jeg, og jeg ønsker meg mange, mange flere hopp og ikke minst møne. I følge Rune er det nå tida for å skaffe seg flere hopp, så da får jeg vel det, da…
I går tok vi vår første treningsøkt på banen, og førstemann ut var Dimma. Min kjære, gode, flinke Dimma hadde slettes ikke glemt gamle kunster, og tok min noe enkle oppsatte bane på strak arm. Ho er veldig enkel å føre, så jeg må passe på både armer, kropp og bein slik at jeg fører ho i riktig retning. Aller mest overrasket ho meg på slalomen. Jammen fikk ho litt fart der etterhvert, og jeg kunne til slutt bare springe ved siden av uten å gjøre noenting som helst. Det var såååå gøy, og det er virkelig fristende å trene agility mer systematisk – kanskje i FOBHK?? Dem har agilitytreninger nesten hver dag, og til og med formiddagsøkter, så det passer jo meg fint, det!!
Så var det Glenna sin tur. Glenna var liveredd bommen og hjulet. Ho ble redd hjulet fordi da ho dytta til det med labben, svingte det fram og tilbake mot ho – og det var kjempe-skummelt!! Jeg er usikker på hvor lenge vi holdt på, men til slutt hoppet ho gjennom hjulet 2 ganger. Vanlig hopp var ikke noe problem for Glenna. Bommen var derimot stor og farlig, og det ble ikke noe bedre av at Josefine(katta) sprang opp og ned av bommen mens Glenna hadde kommet seg halvveis over. Til slutt sa det bare helt stopp for Glenna, og jeg ble nødt til å løfte ho ned. Foreløpig går ho opp på feltet med alle beina, men lenger tørr ho ikke. Og siden jeg bevisst ikke bruker lokking, kan det her ta laaaang tid……Min eldste sønn hjalp meg da vi skulle trene inn tunnelen. Han holdt Glenna ved inngangen, og jeg satt forann utgangen. Da jeg ropte på ho, kom ho som ei kule. Ikke noe problem det der, vel..hehe….
Sistemann ut, var Snorre. Snorre syns det er såå gøy og kult med agility, så jeg har store problemer med å få han til å bremse på farta. Han hadde nemlig heller ikke glemt gamle kunster, men han var så ivrig at han tok noen snarveier innimellom, og det er jo ikke så lurt. MEN at agility er GØY, er det ingen tvil om, og jeg er sikker på at “lillemor” også kommer til å like det etterhvert!!!!
Ellers har vi vært på en del koseturer. For ikke så lenge siden dro jeg og jentene på tur til Pernestangen igjen. Jeg var spent på å se om det var noe særlig med fugler der nå, eller om det var litt for tidlig. Det var det. Ikke mange fugler å se denne gangen, men det var jo greit at det ikke var så mye fugleskit overalt. Og hvis jeg ikke husker helt feil, luktet det ikke spesielt godt heller ute på berga der alle fuglene satt mellom all fugleskiten. Siden Pernestangen er et naturreservat, er det viktig at bikkjene er i bånd. Jeg hadde store strev med å holde igjen da begge jentene fikk øye på vannet. Begge to elsker jo vann og elsker å bade, og med kamera i armene var det ikke lett. Men jeg klarte å holde meg på beina selv om begge jentene forsvant ut i vannet. Det er herlig å se at dem koser seg sånn i vannet, og jeg passet på å knipse litt bilder her og der. 
Her hjemme er vi i full gang med å ordne i hagen. Rune har en haug med planter han har sådd og som han skal ha ut i veksthuset vi skal kjøpe oss, så i år håper vi på å bli selvforsynte med gulerøtter, tomater, agurker, paprika, salat, sukkererter – bare for å nevne noe. Vinuskarmene bogner over av potter i alle størrelser, så dette kan jo bli gøy! Kattene er særdeles begeistret over dette….hehe…Sjøl gleder jeg meg til å plante noen prydbusker her og der og vintergrønt ved inngangsparti og i skråningen ved innkjørsla. Det er moro å sette sitt eget preg på noe som andre allerede har opparbeidet…..
Denne uka har vi begynt på oppussing av badet til gutta og vaskerommet mitt, så kl. 07 fylles underetasjen av håndverkere som gjør både det ene og det andre. Det var kanskje litt dårlig planlagt at dem pigget opp gulvet i går da jeg skulle sove etter nattevakt, men jeg tror jeg sovnet litt sånn til og fra – og det tror jeg bikkjene gjorde, også. Egentlig ser jeg veldig positivt på at det skjer noe som ikke er dagligdags i dette huset, for bikkjene sin del. Dem har godt av at det er mange rare og uvante lyder, at det hamrer, dunker og bråker og at det er andre mennesker som prater i huset enn bare oss. Det er kjempe-vanskelig for dem å holde seg i ro hele tiden, men alt i alt syns jeg dem takler det ganske bra. Snekker’n som er her, er veldig glad i hunder og kommer gjerne og hilser på dem – og det er jo stor stas for Snorre og Glenna. Dimma møter han fortsatt med litt skepsis, men jammen tør ho opp etter hvert den jenta, også.
I dag satte datteren til nabo’n bikkja si ut i hundehuset til Jenny (som nå leker i regnbuens land) – en stor svart jente-rottweiler…..snill som et lam….Så satt dem der da og glodde på hverandre, Glenna og den andre bikkja. Glenna reagerer alltid på store svarte bikkjer, og jeg lurer på om det kan ha noe med den hendelsen da hun ble skremt som valp. Den gangen da den store svarte hunden kom løpende rett mot oss – springende etter ballen sin som eier hadde kastet..rett mot oss. Gurimalla, så sinna jeg ble…!!!!!!
Glenna bjeffer alltid på store, svarte hunder…..MEN i dag tror jeg ho skjønte at det ikke var noen vits i å bjeffe, for den store, svarte bikkja var fortsatt rolig og snill som et lam, samme hvor mye Glenna bjeffet. Så derfor slutta ho, og til slutt la ho seg ned på verandaen og tittet bort på hundegården av og til. Flinke, flinke Glenna, det se….
God Helg!
