HIPP-HIPP HURRA….HURRA….. HURRA!!

 

 

Gratulerer

med

3-års dagen!

Verdens Beste Dimma!!

 

When God made the earth and sky
The flowers and the trees
He then made all the animals
And all the birds and bees,
And when his work was finished
Not one was quite the same
He said "I'll walk this earth of mine
And give each one a name"
And so he travelled land and sea
And everywhere he went
A little creature followed Him
Until its strength was spent
When all were named upon the earth
And in the sky and sea
The little creature sad "Dear Lord,
There's not one left for me".
The Father smiled and softly said
"I've left you to the end
I've turned my own name back to front
And called you Dog, my friend!”

 

Dimma er igjen mitt lille sjarmerende lykketroll, så fin og så god :-)

 

Jenta mi har blitt seg sjøl igjen, takk og lov for det!

Og jeg som trodde at Dimma kom til å forandre seg til å bli et  skikkelig hespetre som ville bli vanskelig å like og takle.Men nei da, denne uka her har Dimma vært den rene engelen, så god og så fin og så morsom og så herlig, og så lydig…..Ja, lovordene vil ingen ende ta. Jeg er så glad så glad!  Lille jenta mi har oppført seg nærmest eksamplarisk på turene våre denne uka – enda det nok har blitt litt vel utfordrende for ho innimellom, særlig når vi møter på røde kassebiler og bare røde kassebiler, som Dimma har veldig lyst til å springe etter å ta!! Jeg stiller meg som regel forann ho sånn at jeg er mellom ho og bilen, for jeg inbilder meg at jeg da viser Dimma at det der er da ingen vits i å bruke unødvendige krefter på…og ikke er den farlig og ikke er matmor redd for den og ikke skal den røde kassebilen ta matmor!! Mon tro om den lille jenta mi skjønner det…..

Vi har de to siste dagene hatt strålende vær med masse ny fin snø og kuldegrader. Jeg trodde jo at våren var i anmarsj en liten periode da all snøen regnet og smeltet bort i mildværet, men selv jeg vet at været, ja det endrer seg når man minst aner det, eller venter det. Nå har vi full vinter her på Ophus igjen, og det er i allefall to firbeinte individer her som er sjeleglade for det og storkoser seg om dagen. De to andre firbeinte medlemmene i familien er ikke fullt så happpy, og tar kun noen raske turer ut for så å komme seg raskt inn i varmen igjen….enda så langragget dem har blitt i pelsen begge to.

Vi ruslet avgårde i går på ettermiddagen i strålende solskinn, og det så ut til å bli en veldig tilfresstillende tur for Dimma, Snorre og meg der vi la i vei. Jeg med god og varm bobledress og godt utstyrt med mitt lille ixus-kamera på innelomma. Vi var klare for en  lang og herlig tur. Vi møtte på naboen vår ved postkassene, og Dimma og Snorre var tydelig utålmodige selv så kort praten med naboen var og dro ivrige i båndet. Det var glatt i visse felter på veien, men Dimma og Snorre lærte fort å sakke ned på farta etter å ha hørt matmor hoie i den andre enden av båndet et par ganger.

Jeg hadde på forhånd bestemt tur-ruta, og målet var jo selvfølgelig å passere hestegården underveis. Vi ruslet gjennom skogen, på stien der vi gikk sammen med Nina og Kero forrige gang, og kom omsider fram til hestene. Bare et og annet lite “boff” fra Snorre – ellers foregikk titten og hilsinga ganske lydløst. Jeg ble SÅ stolt av dyra mine!!Snorre var fortsatt den som imponerte mest. Også denne gangen beveget han seg helt bort til hesten og strakk fram snuta si mot mulen….og det samme magiske øyeblikket gjentok seg. Jeg fiklet med kamera og var sikker på at jeg fikk knipset øyeblikket, men da jeg kom hjem fant jeg dessverre ikke tegn til det bildet jeg trodde jeg hadde fått tatt! Dimma tørte også å gå ganske nærme hesten denne gangen, men ikke lenger…..

Jeg blir stadig imponert over hvor flott det er rundt oss og på det stedet vi nå har bosatt oss og bodd i ca 1 1/2 år. Den ene gården etter den andre dukker opp fra intet, og setter preg på landskapet. Noen har hester, andre har sauer – ja, hunder og katter er heller ikke så usedvanlig å se på tunet, selvfølgelig. Dette er prikken over i’en for meg, som har hatt denne drømmen i mange, mange år – å bo på et lite småbruk på landet.  

Jeg har jo i det siste hatt liten tiltro til Dimma, og har derfor unnlatt å la ho få springe løs på turene. Denne gangen ønsket jeg å gjøre noe med det, og bestemte meg for at jeg ville prøve og se om ho fortsatt var like “døvhørt” og ulydig på innkalling. Etter å ha prøvd et par ganger, ble jeg beroliget. Jenta mi kommer når jeg roper…nesten hver gang. I dag var det bra nok! For en fryd det var å se Dimma springe rundt – da er det snakk om ekte glede og enorm lykke,  sett fra en hund sitt synspunkt!! Snorre og Dimma var høyt og lavt, snuste og gravde…..og ja, jeg vet det, litt markering var også på sin plass!

Det er like greit å fortelle alle skogens dyr at her har vi vært på ferde….Ja, må man så må man…

Selv på vinter’n er det mulig å finne fram, og det er bra å vite for meg som ikke har stedsans.

Både sola og månen var å beskue på himmelen denne flotte ettermiddagen, og kulda merktes godt så fort sola valgte å forsvinne ned bak trærne.

Det begynte plutselig å blåse mens vi ruslet på landeveien, og jeg kunne se snøen virvle bortover på jordene. Et ganske så fantastisk syn, og det var synd jeg ikke klarte å fange det med kamera. Dimma fant disse små snøfonnene veldig spennende, mens Snorre så ut til å nyte at det kom litt vind som luftet i“buksebaken.”

Som alltid når vi er på tur, må Snorre ha med seg en suvernir. Jo større, jo bedre! Og han har virkelig den rette viljen når det gjelder. Som regel må han gi opp underveis, fordi suverniren har lett for å bli litt i største laget…

I dag ruslet vi avgårde på en langtur, Rune og jeg, med hver vår hund i bånd. Vi tenkte å gå en runde på ca 7 km før hopprennet på tv skulle begynne. Av en eller annen merkelig grunn, elsker jeg å se på hopp! Kan det ha noe med at jeg har høydeskrekk?? Begge hundene fikk lov til å springe løse uten bånd i dag,også, og det gikk kjempe-fint! Flinke Snorre og Dimma. Turen gikk forbi skytterhuset og forbi Ravneberget, som vi så ofte har klatret opp på og nytt utsikten fra mang en gang.

Denne toppen som dere ser her, er Ravneberget

Stiene forbi skytterbanen og Ravneberget mot Hunnfeltene

Deretter gikk vi ut på stien som fører mot Hunnfeltene. Vi droppet å gå innom der i dag, og fortsatte heller videre forbi gårdene som dukket opp i ny og ne langs veien. Jeg hadde bestemt meg for at vi også i dag skulle gå forbi hestene, for jeg vil så gjerne at Snorre og Dimma skal bli mest mulig vant til disse store dyra som så ofte ferdes på vår vei. Rune hadde imidlertid lyst til å gå over et jorde for så å komme seg inn i skogen igjen, og følge stien derfra som fører ut på travbanen, som til slutt ender ut på veien igjen – bare for at turen skulle bli littegranne lenger. Det hadde ikke jeg lyst til denne gangen, så våre veier skiltes der rett forann hestegården. 

Dimma var ikke enig i dette, og da ga jammen den lille jenta klar beskjed om at dette syntes ho var noe ordentlig tull! Dessverre så nyttet det ikke i dag, Dimma! Snorre forsvant i motsatt retning sammen med  matfar ……Dimma er en drøm å gå med alene uten Snorre! Det er sjelden at Dimma overreagerer sammen med bare meg. Det er mest med Snorre-gutten tilstede at ting kan utvikle seg til å se nærmest ukontrollerbart ut for en utenforstående …..

Dimma og jeg trente litt på innkalling der vi beveget oss gjennom skogen. Jeg passet på å gjemme meg med jevne mellomrom, og jenta mi sprang tilbake mot meg som et olja lyn og rask som en vind! Og selvfølgelig vanket det go’biter da ho fant meg. Og hva er vel bedre enn kattemat???? Det ble til og med litt tid til Freestyle-trening der vi ruslet bortover veien som var så fint måket og strødd. All ære til flinke bønder med store traktorer som gjør  den jobben for oss som bor litt landlig til!

Det var godt å komme seg inn i varmen igjen, og med kaffekoppen framfor meg og skihopp fra Vikersund på tv, føltes det utrolig deilig å være meg! Og jammen har jeg tatt fram strikketøyet mitt igjen……så nå blir det ullsokker til vinterferien!

Heldigvis for at det finnes flere måter å få ut energi på….

God helg til dere alle sammen!

Jeg stopper aldri å undres over de små ting….

Etter å ha lest innlegget til Gry, ble jeg litt inspirert til å skrive….Gry skriver noe sånn som at Milli har vokst seg så rolig og ja, blitt voksen…..Så rart at det skal være sånn forskjell på disse jentene våre, tenkte jeg….Dem er jo nesten jevngamle, bare 1 mnd. forskjell på dem. I det siste har Dimma “forandret” seg – ho har endret personligheten fra å være rolig og underdanig til å bli mer hespete og dominerende. Dessverre ikke noe jeg setter stor pris på, og som nokvel ikke er så veldig velkomment her i huset. Det holder med en sjefete og masete islender…om jeg nå ikke skal få to!!! Ikke er det løpetid i vente heller. Når vi er ute på tur, har jeg lagt merke til å Dimma har begynt å få fakter som å ville markere seg mer og mer – det holder liksom ikke med et par ganger nå. Nei, nå skal det markeres for hver liten lukt å ho snuser på. Jenta mi holder på å bli voksen!!! Siden jeg er fullstendig klar over at blæra til lille-jenta mi mest sannsynlig er tom etter en til to tissinger, blir det til at jeg drar ho avgårde så fort ho prøver seg på flere tissepauser. Jeg er ingen tilhenger av at bikkja skal markere i tide og utide, derfor blir det en bestemt avverging av episodene. Dimma er vel ikke like enig og like samarbeidsvillig hver gang, men hvem er det som bestemmer?? Det  er MEG det….

I går da kællen kom hjem og Snorre var litt ivrig, sa Dimma klart i fra at sånn oppførsel var ikke akseptabel her i huset. Snorre på sin side var så glad for at “pappa” kom hjem så han hoppet opp i vanvare og glede – dette var ikke lov, i følge Dimma, så DER var jeg helt enig med ho…det er bare det at sånn har ho aldri vært før. Så har jeg lagt merke til at ho kan reagere på ting som ho ikke har reagert på før – noen ganger med irritasjon, noen ganger med redsel, noen ganger med glede, noen ganger i sinne, noen ganger med nysgjerrighet, noen ganger med en iver jeg ikke har sett maken til og andre ganger med stor ydmykhet. Jeg har tenkt at dette er en siste trassalder før voksenalderen griper den lille jenta mi!! Litt vemodig, men nokvel fakta. Men ho er fortsatt veldig leken, tross alt. Elsker fortsatt å leke med Magnus og Snorre, så lenge det varer….

Så er det min godeste Snorre, da…Han er sjele-glad for at han får lov til å ligge i sofaen jeg har på kontoret, så når jeg sitter og taster på data’n, kommer’n…Setter seg forann sofaen og lager noen rare lyder – det er ikke bjeffing, ikke knurring – men en helt annen lyd…spørrende: Kan jeg legge meg i sofaen? betyr det. Så rart…enda han vet at han får lov, så må han spørre. Det er kun en sofa i dette huset alle dyra får være i, og det er den jeg har på kontoret. Så kom ikke her å si at har du først latt hunden få være i sofaen, er det vanskelig å få han til å la være…Ikke noe problem, for her i huset er dem oppdratt til å spørre først!  

Magnus satt utenfor terassedøra og skrapte på vinduet med potene sine – ville inn, trodde jeg, så jeg åpnet døra for å slippe han inn. Jeg så det ikke med en gang, men Magnus han har nå endelig bevist at han virkelig tar oppgava si alvorlig: Magnus har nå blitt en ekte musejeger!! Så stolt og fornøyd satt han der med musa forann seg. Lekte litt med den, og kastet den opp i lufta for å fange den med munnen sin igjen. Flaks for musa at den allerede var død! Jeg ble, unnskyld at jeg sier det, veeldig glad! Nå vet jeg at jeg ikke trenger å bekymre meg for at det skal bli for mye mus her i gården framover. Både Snorre og Dimma var veldig nysgjerrige på fangsten til Magnus, og Snorre var helt borti musa med snuta si. Ikke rart dette her var stas – dem sjøl har jo aldri greid å fange mus, om de aldri så mye har prøvd! Og musa, den gikk ned på høykant etter hvert, tror jeg. Borte ble den i allefall……. 

  

  

 

Ha en kjempe-fin helg alle sammen!!