Og det er selvfølgelig litt av grunnen til at det har vært svært så stille på meg her i Blogglandia. Vi reiste oppover til hytta helga inn i vinterferien, fullstendig klar over at det skulle snø som bare det på lørdagen etter, og kom fram ganske seint på kvelden. På veien oppover hørte vi på OL på radioen, for både Rune og jeg syns det er gøy med ski og OL. I baksetet satt det tre ungdommer (Daniel, Sandra og Simon) like glad som alltid, med propper i ørene fra hver sin IPod og hørte på musikk. Ca halvveis ligger Espa, og det er standart å stoppe der for å gå på do, kjøpe kaffe og boller til meg og Rune…ungdommen kjøper seg pølse m/brød og brus – ingen forandringer her i gården. Dimma og Snorre “holder” til vi stopper bilen, men DA er det nok. Da uler det og små-boffer baki – alt for å si at nå vil vi ut å strekke på beina, tisse litt og drikke litt. Samme prosedyre som forrige gang!
Vi kom omsider opp på hytta og gradestokken viste –15 blå ute. Først gikk jeg inn og fyrte opp i peisen, viktig å få varmen fort, vet dere, mens de andre jobbet iherdig med å bære inn all bagasje. Og det blir litt bagasje….Da det var gjort, sengene var ferdig oppredd – da skal jeg si det smakte godt med en iskald øl i fra kjøleskapet. Stort sett mer orka vi ikke den kvelden, og vi stupte inn i iskaldt sengetøy og sovna veeldig fort!
Vi har hatt et noe variert vær – litt snø, litt kaldt og veeeldig kaldt, overskyet og strålende sol – akkurat sånn som det skal være når vi er på fjellet. Rune og jeg har testet skiene stort sett hver dag, morgen som kveld, og Dimma og Snorre har stor-kost seg med å springe ved siden av eller forann. Jeg festet Dimma sammen med meg, mens Snorre fikk gå sammen far. Snorre er som sagt veldig opptatt av sin matmor, så det å gå forann meg var for Snorre en helt umulig oppgave. Gutten faktisk stoppet helt, rullet seg litt rundt i snøen mens han ventet på at matmor skulle komme opp på siden av han eller forann sånn at han hadde meg innenfor synsvidde. Snåling…..så dermed ble det til at Dimma og jeg stort sett gikk forann mens vi hørte pesinga til Snorre bak oss – han prøvde jo å ta oss igjen hele tiden. Så først siste dagen prøvde vi å feste begge to til meg, og det gikk i en forrykende fart..hjeeelp!! Begge to var meget tilfredse med å gå sammen for å dra matmor…….Det er snuppe-lurene mine det – SÅÅÅ flinke!!
Jeg har til og med stått på slalåm. Vi, Rune, Simon, Sandra og jeg, (Daniel ble igjen på hytta sammen med Snorre og Dimma, som var gør-slitne etter en skitur på 5 km!), valgte å ta kveldskjøring en dag. Og jeg som har høydeskrekk, tørte faktisk å sette meg i heisen og bli med heeelt opp på toppen. Gæær’n, jeg! Og det gikk som det gikk. Jeg klarte ikke å holde meg på beina og skle utfor…å, herregud, så redd jeg ble!…klarte til slutt å stoppe ved å bruke kanten på den ene skia…Rune sto igjen oppå toppen, ganske så nervøs han, også, men det gikk heldigvis bra! Vel på beina igjen, tok jeg av skia og GIKK ned første delen av bakken, og tok dem ikke på før jeg skjønte at jeg kunne beherske både bakken og skia!!! Jeg tok heller ikke heisen helt opp på den toppen noe mer, heller…
Siden det er vinter-ferie både for svensker og norsker, var det en del folk på hyttene rundt oss, og det syns jeg var veldig kjedelig. Vi var nødt til å feste Snorre og Dimma i hvert sitt tau bak i snøhagen, og jeg tørte ikke å slippe dem fri for alt i verden. Spesielt ikke da Dimma hadde løpetid... Dermed bestemte vi en dag at vi skulle kjøre til et sted langt fra folk og fe sånn at dem kunne få springe rundt i snø’n – uten bånd – og bare ha det kjempe-gøy! Vi fant plassen – et “snø-islagt” vann – og der fikk de utfolde seg sammen med meg og eldstemann, Daniel. Og hvor var dem andre? Jo, dem satt inne i bilen med varmeapparatet på full guffe……parkert i veikanten…..
Vi brukte sinnsykt lang tid hjem, for alle skulle jo hjem fra fjellet 'på søndag før skole-start. Hadde vi kjørt kl. 11 sånn som Rune foreslo, hadde vi sluppet all kø-kjøring…..men vi kom oss ikke avgårde før kl. 13.30…trege som alltid!
Hjemme igjen var det bare å ta fram snø-skuffa. To dager med masse snø hadde gjort sitt til at vi ikke fikk kjørt inn på innkjørsla eller kom oss fram til inngangsdøra til fots. Da er det godt å ha to store sterke gutter som kan hjelpe til, så med hver vår snø-skuffe….ja, så var det unnagjort på en halv time. Det skal sies at Rune sprang rett opp i stua forann tv’n og fikk med seg siste innspurten på 5-mila til Nordtugen!! For en herlig vinterferie vi har hatt!!
Se som de koser seg – herlig!!!
