Det var ikke helt den rette dagen for Dimma og meg i dag. For det første så forsov jeg meg – typisk, ekte B-menneske som jeg er – og Dimma nektet å gjøre i fra seg før vi skulle kjøre. I bilen begynte Dimma å “mase-pipe”, og jeg med det ene beinet feil ut av senga fra før, ble selvfølgelig små-irritert og snakket litt hardt til henne om at hun nå måtte være stille. Allerede da burde jeg ha skjønt at jeg ikke skulle dratt på agility-treninga….:-(
Vel, vi kom fram sånn cirka tidsnok, og jeg skyndte meg å få ut bur, hund, leke, godbiter og vann og fortet meg inn på treningsplassen. Jeg fant et dugelig sted der jeg regnet med at Dimma ikke ville se noen PUS….men…der var det selvfølgelig en skokk med fugler! Og alle vet vel nå åssen Dimma, som er ekte islender, reagerer på fugler?? Det ble litt pes, ja…men jeg fikk omsider roet henne litt.
Vi ble delt inn i 3 grupper på 3 ulike baner og fikk beskjed av instruktøren om at vi kunne egen-trene – litt sånn fritt fram for den enkelte. Dimma og jeg hadde jo i grunnen trent ganske mye hjemme, så jeg tenkte at i dag for en gangs skyld skulle det vel gå sånn nogenlunde. Hmmrrf…! Det gikk slettes ikke bra!!
Dimma var mer opptatt av alt som var på bakken, rundt hinderene, alt som var i lufta og ute på åker’n. “Hjelp,“ tenkte jeg – “instruktøren må tro at jeg aldri trener!” Det var ikke mulig å få kontakt med jenta mi, og hun brydde seg døyten om hinderene. Jeg fristet med leverbiter, leke og brukte meg selv (nå skal vi egentlig ikke mase så veldig på en agility-bane – hunden BØR syns at det er moro av seg sjøl) – men ingenting så ut til å hjelpe noe særlig. Og selvfølgelig de få gangene Dimma og jeg fikk til noe, da så ikke instruktøren vår vei..men da Dimma vegret eller snuste i bakken o.l. og viste null interesse, da så instruktøren bort på oss. Typisk….:-( Og da hun endelig tok et hinder, var det med lunken interesse og ikke noe driv….sukk..
Da vi avsluttet i dag, sa instruktøren at vi burde evaluere oss sjøl på veien hjem i bilen; hva var det som gikk galt, hva var det jeg kunne gjort annerledes, hva var det som fungerte osv. Jeg fant ut at jeg stiller nok litt for høye krav til både meg selv og Dimma – vil så veldig gjerne få det til å fungere. Må nok jobbe mer med hvert enkelt hinder, få opp drivet på det ene hinderet før jeg setter sammen fler hinder og sist men ikke minst – korte ned øktene. Bør kanskje bare gjennomføre 2 vellykkede forsøk istedet for 4 f.eks. Forhåpentligvis vil det gi Dimma økt selvtillit og mestring..:-) Ja, meg også! :-)
Da vi kom hjem, syns jeg Dimma oppførte seg veldig merkelig – akkurat som om hun trodde at jeg var veeldig misfornøyd med henne! Hun søkte seg bort til meg hele tiden, og så på meg med litt triste øyne….det er helt sant! Uff, jeg fikk helt vondt inni meg. Jeg må bli flinkere til å ikke vise så godt hva jeg føler, og heller vise Dimma at hun er matmors beste, vakreste og flotteste jente UANSETT! Hvis jeg har grunn til å være misfornøyd med noe eller noen i dag, så er det bare meg selv og det jeg har gjort eller ikke gjort!
I mellomtiden skal jeg tenke igjennom hvordan jeg skal få dette til å fungere for Dimma meg, og planlegge treningen bedre heretter!
Men senere litt ut på kveldinga, har jeg tenkt at Dimma, Snorre og jeg skal ta oss en riktig laang og "snuselig" kosetur i skogen - og ikke noe mer trening på oss før i morgen, nei!
Ha en fortsatt god søndag!
Snuse….lukte…..smake…snuse…..lukte…..smake….snuse…..
