Etter å ha tilbrakt tida inne de to siste dagene med å male to stk ganger – en oppe og en nede – var det jommen i meg godt å våkne til strålende sol på himmelblå himmel i dag. Etter å ha drukket morgen-kaffen og “streamet” gjennom mailer og blogginnlegg på data’n, bestemte jeg meg for at vi (Snorre, Dimma og meg sjøl) skulle ta turen opp på Ravneberget. I bakhue hadde jeg fotokonkurransen, og pakket dermed med meg kamera ned i ryggsekken sammen med diverse andre ting som go’biter, bæsjeposer og kjeks til matmor.
Da vi hadde passert skytterhuset, slapp jeg Snorre og Dimma fri….spring alt dere orker hvor dere vil, men hold dere i nærheten….
Dimma var over alle hauger på null komma niks, mens Snorra lunka ved siden av meg. Glad for selskap jeg der jeg gikk og småpratet med han, men Dimma ble ropt inn sånn til og fra. Tror ikke ho hadde brydd seg om vi forsvant – ho klarer seg fint på egenhånd. Det er jo så mye å utforske, og alt må snuses og luktes på, selv om vi har gått den samme stien opp til flere ganger nå. Her er det så behagelig å gå, for det er sjelden at vi møter på andre folk. Dermed slapper jeg litt mer av når Snorre og Dimma springer løse….Dimma har jo en tendens til å si ifra til folk at ho vil hilses på, men skjønner ikke helt at det ikke er alle som syns det er ålright at ho har et sånn et munnbruk!!
Omsider nådde vi opp på toppen; etter en halvtimes tid vel; og mens jeg dro fram kamera, go’biter og kjeks til meg sjøl sprang Dimma som en jo-jo over alt og ingen steder.
Snorre var litt mer bedagelig av seg. Ruslet litt og snuste litt her og snuste litt der, for så å komme tilbake til meg. Men for det meste satt han hos meg og passet på….tenk om han gikk glipp av noe…det måtte for all del ikke skje!!
Vi satte oss ned og bare nøt stillheta og så utover det flotte landskapet…og for en utsikt!!
Ja, også delte vi kjeksen, da…Ritz….veeeldig godt! Mens vi satt og slappet av, fløy denne over oss med hauke-øyer.
Dimma blei fort utålmodig, og da fant jeg ut at det var like greit å ta noen bilder til fotokonkurransen…
Da jeg kom hjem, ringte det plutselig i mobilen min. Det var en kollega som spurte meg om hvilket husnummer jeg bor i. Hjælp!! Jeg trodde at ho skulle komme i morra – med sine to schnausere…Vel, 5 minutter senere ble gården invadert av både kollega og hunder – elleville hunder med energi til tusen - og det blei full fart på Dimma, igjen…..Snorre syns ikke at dette var noe ålright i førsten, men tødde opp etter hvert, heldigvis. Og heldigvis hadde jeg eplekake og is jeg kunne servere til kaffen (jepp, jeg har bakt!!). Vi satte oss på verandaen og lot sola varme oss, før vi tok fatt på det vi egentlig skulle gjøre…nemlig trene med hundene..litt hverdagslydighet, og litt kontakttrening. Kjempe-nyttig! Og aller viktigst er selvfølgelig leken og det sosiale….
Nå ligger Snorre og Dimma rett ut på gulvet ved siden av meg, og jeg tror ikke at noen av dem kommer til å våkne til liv før på leeenge…..
