…og vi er allerede godt i gang med det nye året. Og jeg håper jeg ikke vil oppleve det som skjedde med Snorre på lille-julaften flere ganger….Jeg satt på data’n da jeg plutselig hørte en merkelig kavende lyd ute i gangen. Jeg visste at i gangen lå både Dimma og Snorre og slappet av etter at vi hadde gått en tur. Innerst inne visste jeg med en gang hva det var, og jeg tror med sikkerhet at så rask har jeg vel ikke vært på lenge. Fort kom jeg meg ut i gangen. Ganske riktig….der lå Snorre og hadde et lett anfall. Jeg er usikker på hvorfor og hva slags og om det er epilepsi – men at det var et krampe-anfall av et slag var rimelig lett å se. Det varte bare i noen få sekunder, og artet seg akkurat på samme måte som forrige gang. Nå er jo det nærmere 2 år siden…og det var jo også i den momangen som vi fant ut at han hadde for høye nyreverdier….som endte i at vi fant ut at gutten min faktisk hadde for lavt stoffskifte. Krampe-anfallet gikk fort over og Snorre ble som vanlig igjen. Ingen mèn…han var hverken sliten, trøtt eller oppførte seg annerledes. Alt var som før, men skal si jeg ble bekymret. Han har vært fin siden. Spiser, drikker og tisser som seg hør og bør, og er like ivrig på tur – aldri sur! Men jeg skal få dyrlegen til å ta en blodprøve for å sjekke verdiene hans i løpet av januar, for sikkerhets skyld.
Julaften feiret vi her hos oss på Ophus sammen med familien. Svigers fra Telemark kom, min mor var her og min søster med tre barn var også på plass – så det ble rimelig fullt rundt spisebordet. Svigerfar hadde med seg Marte, som er en liten strihåret dachs på samme alder som Dimma. Josefine & Magnus likte derimot IKKE Marte, så dem ble jeg nødt til å stenge inne på kontoret, etter å ha hatt gleden av å høre hvor høyt Magnus kunne frese mens han viste fram sine sylskarpe klør veivende mot ansiktet til Marte. Dimma derimot var overlykkelig over å få besøk av ei på samme alder som seg sjøl, og prøvde hele tiden uten hell å få med seg den lille berta på leken. Marte ville bare ligge trygt og godt ved beina til svigerfar. Snorre la vel knapt nok merke til ho….
Romjula var det atter jobbing tre kvelder, men jeg hadde heldigvis fri på nyttårsaften!! Jeg tenkte med skrekk og gru på åssen dette ville gå; med Snorre som alltid har vært en pesende, bjeffende marerittaktig hund på nyttårsaften…..og nå tror jeg jammen at det er fordi vokterinstinktet og beskyttelsestrangen overfor oss slår ut i full blomst nøyaktig kl. 00!! Nina, du er en engel, for etter å ha lest innlegget ditt har jeg forstått at det er sånn det må være med Snorre, også. I fjor prøvde vi jo å sette i en sånn der D.A.P i kontakta i håp om at feromonene som ble utgitt fra den duppedingsen skulle roe Snorre – det hjalp ikke en dritt!! Men derimot masse menneskematgodis – det fikk gutten på andre tanker, ja…
Snorre, Daniel, Dimma og Simon – ungæne mine…
I fjor gikk det faktisk ikke så aller verst på nyttårsaften, når jeg tenker meg om. Det er faktisk dem som har det gøy utenom kl. 00.00 som er verst og som irriterer meg mest! Å, jeg hadde så lyst til å lekse opp for både den ene og den andre, men rolig som jeg er, gjorde jeg selvfølgelig IKKE det. Bare bet i meg ergrelsen, og heller kastet ut noen forbannelser i ny og ne…(inni meg)
Nå har vi fått masse deilig snø, og vi elsker det. Nå håper jeg bare at det blir bittelittegranne kaldere, så snøen blir liggende leeenge. Skia står i garasjen og venter på meg, og i morra skal jeg prøve en liten tur med Dimma først – ho er ikke så sterk som Snorre, og tanken på å ligge i grøfta med ski og staver rundt hele meg er nemlig ikke så fristende…det har jeg nemlig erfart en gang tidligere. Siden jeg har hatt fri i dag, har vi gått et par turer i skogen, Snorre , Dimma og jeg. Det har snødd stort sett i hele dag, så i morgen kommer bonden og måker gårdsplassen for oss samtidig som han tar veien ut forbi oss. Så der slapp jammen ungdommen i huset å gjøre et godt arbeid, for makan til snill bonde, da eller?
Er du snart ferdig, eller? Vi er klare for tur, vi… (må snart rydde bort nissefar, vel…)
Dagene har blitt mer innoldsrike etter at Magnus og Josefine kom til oss. Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli så glad i dem, men det har jeg altså blitt! Jeg elsker å se på at Dimma og Magnus springer rundt i stua og leker sammen, og fryder meg ekstra når Josefine prøver å ta halen til Snorre eller slikke han litt på snuta.
Pusene har nå også blitt veldig mye mer kosete etter at dem ble “fikset på”, og Magnus begynner nå å ligne en kjempe av en katt. Men jammen så staselig likevel
Dem eter hele tida, eller det føles sånn, siden matskåla demmes alltid blir så merkverdig fort tom. Kan det være en viss annen pelsherremann på ferde?????
Mjao….mat??
Mens jeg sitter her og skriver, ligger lille Josefine oppå skriver’n og følger med på musa som innemellom flytter seg rundt på skjermen. Gleder meg til ho retter oppmerksomheta mot dem riktige musene, jeg…
Hvor er du mus???
Ha en fin helg!
