Det regner og det regner her på Ophus, men i helga hadde vi faktisk et lite opphold med sol og varme i noen timer. Da var det et “must” å være ute.
Glenna, som forøvrig ELSKER å være ute, sprang lykkelig rundt på plenen og ertet Dimma til lek. De hoppet og spratt, rullet rundt på plen og beit hverandre i ørene, labbene, viste fram masse fine tenner….
Snorre gikk i sin egen lille verden og snuste i det ene øyeblikket på alt fra bittesmå insekter til store stener med masse gode lukter fra rådyr og sikkert elg også for den saks skyld, for så å sette i gang med et vannvittig “show” på plenen – nærmest helt spinnvill - for å jage bort en “megasvær" fugl!! (les: fly).
Som sagt, alt var som normalt og vanlig her på Ophus. Sjøl syntes jeg at det var en gylden anledning som bød seg for å ta noen bilder av de vakre islenningene mine, og med kamera i hendene og masse go’biter i lommene, svinset jeg rundt mine firbeinte på jakt etter dagens blinkskudd!
Inn i “skaurabben” bar det, og tenk at en haug med greiner kan være så interessant. Den ble undersøkt fra ende til annen og ikke et sted ble glemt.
Glenna hoppet først opp og så ned, snuste litt oppe og snuste litt nede – aktiviteten hennes holdt et høyt nivå, så henner var det jammen ikke lett å få fanget i linsa!!
Snorre var litt mer bedagelig av seg, og lot seg villig bli fotografert, og så lenge det havnet en go’bit i munnen hans, var alt helt okey.
Dimma er den fødte modell - så enkel å jobbe med og alltid så perfekt!!
Magnus lurte fælt på hva vi drev på med, og krevde sin del av oppmerksomheta han, også. Han ville aller mest ha kos og prøvde å innynde seg hos både Dimma og Snorre.
Han klarte det nesten, men så kom
“MONSTERTERRORISTEN,”
og Magnus sprang for harde livet det han maktet
……VEKK.…
Men utfordret skjebnen stadig vekk da han var så nysgjerrig at han bare måtte bort å se på hva islenningene holdt på med hele tida – heldigvis holdt “den lille” seg i skinnet og Magnus fikk ferdes rundt sammen med oss i fred og ro heretter. For en lykke for Magnus pus!!
Den eneste som manglet, var Josefisefine. Og grunnen til det fant vi ut litt senere da Simon gikk ned i garasjen. Der oppunder taket på en bjelke satt lille Josefine og ventet på at noen skulle hjelpe ho ned og slippe ho ut fra fengselet. Ho nærmest skalv av glede over å se Simon – så det endte jo godt likevel da for Josefine.
Timene fløy avgårde, og jeg skiftet mellom å betrakte de firbeinte og å ta bilder av dem i aktivitet eller ikke i aktivitet. For en innholdsrik dag uten at det skjedde noenting som helst!!
Så over til noe mer hverdagslig igjen. Glenna vokser og vokser, og oppførselen hennes endrer seg i takt med at kroppen vokser. Jeg er faktisk usikker på om ho er litt tjukk, eller om ho rett og slett bare er en kraftig islenning. Jeg er jo vandt til Snorre og Dimma som ligger i ytterkanten av hva som er idealet for en islenning, Snorre litt for stor og Dimma litt for liten, så det er mulig at jeg får et litt forvrengt bilde når jeg ser på Glenna…Til tross for de store øra hennes, synes jeg ho nå begynner å bli ganske så fin! Og gradvis lærer jeg mer og mer å lese Glenna og hennes sinnsstemning og det ho vil. Heldigvis har ho et herlig hundespråk ho, også, og det er en fryd å sitte å se på åssen Glenna og Dimma kommuniserer med hverandre. Dessverre er ikke Snorre så flink der, men han klarer nå hvis han vil – men han er stadig vekk litt for ivrig til å bruke det verbale framfor det non-verbale språket. 
“Den lille” har nå tilpasset seg meg og min døgnrytme, så nå er vi oppe lenge om natta og sover lenge om morningen.
Det er ingen sak for Glenna å gå runden til Dimma og meg oppi skauen. Ho henger med og er så utholdende atte. Så nå er det på tide å gjøre turene litt mer krevende enn en rett grusvei og sandvei. I dag, for eksempel, klatret vi litt oppover i fjellet og gikk i ulendt terreng. Her gjaldt det å balansere på glisne trerøtter og våte, glatte steiner. Vi måtte traske gjennom bekker og vanndammer, og det var leire overalt vi gikk pga alt regnværet. Det var tungt, men Glenna var en ivrig friluftskjempe og holdt ut. Det var enda godt at jeg var så framsynt at jeg hadde kjørt bilen opp grusveien til skauen. Vanligvis går vi, men i dag skulle vi som sagt ta en mer krevende tursti, og valper er som sagt ikke så flinke til å si ifra sjøl…..
Det å gå tur med både Glenna og Dimma samtidig, er dødfødt. Glenna skal absolutt gå tur med Dimma sjøl, og nibiter i bandet til Dimma og drar ho bortover. Helt på trynet, spør du meg, for sånn kan vi jo ikke ha det! Det blir lenge til jeg prøver på igjen. Først må “den lille” mestre å gå pent i band sjøl, før ho begynner å gå med andre!!
Tenna til Glenna danser bortover gulvet. “Klirr, klirr,” sier det når ho spytter ut tenner som har løsnet. Først trodde jeg at ho hadde hentet seg en sten og puttet den i munnen. Men nei da, det var den ene jekselen hennes som valset bortover gulvet. “Den lille” skifter tenner i takt med at ho vokser, det er ganske så sikkert. Jeg har aldri opplevd å finne så mange tenner etter tannfelling på en hund, som det jeg gjør nå med Glenna. Ho utmerker seg på mange vis, den lille jenta mi.
Og ho elsker å hente ting. I går fant jeg trusa til Daniel under kontorstolen min, og jeg fant sokkene til Rune ute på gårdsplassen. Jeg finner doruller i stua, på soverommet og ute på plen som ho har hentet fra søppelbøtta inne på do, og håndklær og kluter ligger strødd rundt omkring i hele huset. Men ho biter aldri i stykker noe – jo, dorullene ender som regel i tusen biter. Som oftest bare drasser ho rundt på tingene, og legger dem i fra seg der ho finner det for godt. Og det er heldigvis lenge siden ho har kommet med mus og fugl i kjeften…..
Det er i allefall ikke kjedelig her med Glenna i huset, og ho beriker dagene mine med det ene påfunnet etter det andre. Noen litt mer gale enn andre, og noen mer irriterende enn andre og noen rett og slett så morsomme at jeg holder på å le meg i hjel. Takk for at du er du, Glenna!
Ha en riktig så fin uke!
