Som dere kanskje har fått med dere, har jo Snorre tatt noen blodprøver hos dyrlegen pga et “anfall” han hadde for noen uker siden. Svaret fikk jeg på tirsdag, og der var det en prøve dyrlegen ikke var helt fornøyd med. Dermed ville hun at jeg skulle komme ned på nytt for en ny blodprøve, og da skulle jeg også ta med en urinprøve. Urinprøven ble levert i en boks med “Mors beste sjokoboller.”
Jeg har vært hos dyrlegen med Snorre i dag. Prøven det er snakk om, er verdien på kreatinin – den var forhøyet i blodet. Snorres verdi lå på 127, mens det ideelle er å ligge mellom 60-110. Kreatinin skilles ut i nyrene. Desto høyerer verdi i blodet, desto mindre kapasitet ser det ut til at nyrene har for å filtrere blodet. Det betyr nyreskade, i verste fall. Nå var det ikke snakk om så forferdelig forhøyet verdi her på Snorre, men vi tar en ny sjekk for sikkerhets skyld. Urinprøva var normal, heldigvis, og ingen tegn på svikt i nyrene der. Ellers har han heller ingen andre symptomer på tegn på nyresvikt. Vi ble også enige om å teste stoffskiftet hans med det samme, siden det er så himla vanskelig å få han ned i vekt. Ja, den gutten min er jammen kostbar!!
Og Snorre er et pøbel-frø…..!! I forrige uke stjal han kylling-bein fra en helstekt kylling – riktignok rensket for alt kjøtt – men det brydde ikke han seg noe om, nei. Hjelp, tenkte jeg, har jo hørt at stekte bein fra dyr som begynner på F ikke er bra. Gode råd er gode å få……Jeg gikk til innkjøp av 5 bokser asparges, og serverte Snorre dette, som selvfølgelig var i sitt ess – et riktig festmåltid for gutten det der!! Heldigvis fikk det ingen konsekvenser, og gutten “dreit” som vanlig.
Dimma og jeg har begynt på videregående kurs i lydighet. Kjekt å bli litt “drilla” på øvelser under masse forstyrrelser, og det er det i masser der vi trener. Unger som går til og fra musikk-øvelsen – det blir mye lyd og mye ungeskrik og lek og masse annet rart som skjer – biler som kjører fram og tilbake for bringing og henting. En av dem hadde høl i eksos-potta, og det hørtes jo rimlig godt på plassen det. Men Dimma tok det så fint, så. Dimma som er nysgjerrigheta selv, strever noe forferdelig på å holde kontakten og fokus på det vi holder på med. Og hun strever med å beherske seg, så det blir litt kaos innimellom. Pytt, pytt! Innkallingen derimot går så det suser. Dimma springer jo så veldig fort så når hun kommer fram til meg, klarer hun ikke å stoppe. Dermed nærmest spoler hun på asfalten tilbake til meg for å sette seg “på plass.” Har fått litt kommentarer på farta hennes, ja. :-)
Ellers har jeg hemmelighet som jeg snart skal fortelle dere, men det må bli en gang til neste uke!!
God helg alle sammen!
