Godt Nytt År
Vi feirer dagen her på Ophus stille og rolig – Rune, Simon, Snorre, Dimma og jeg. Vi håper at det ikke blir så mange raketter her når klokka slår tolv slag, sånn at vi alle kan gå inn i det nye året med ro i sinnet.
Vi ønsler alle våre nye (blogge) venner et riktig Godt Nytt År, og ser fram til å treffe flere av dere i året som kommer, og også bli bedre kjent med dere vi allerede har truffet.
Klemmer fra
Snorre, Dimma og Camilla.
Vi nyter dagene med snø og sol og blå kalde, men det gjør ikke noe at det er så kaldt ute. Det er ikke ofte vi har skikkelig vinter i jule-høytiden her i Østfold. Stort sett har ikke snøen kommet før langt ut i januar eller februar – knapt nok det – og milde vintere er noe vi har friskt i minne, vi østfoldinger. Men i år er det annerledes – alt er forresten annerledes denne jula.
Litt rart å feire jula i et nytt hus på et nytt sted så landlig…stille og rolig. Å, som vi nyter det. Det er nesten som å være på hytta nå. Vi går turer i skogen, lite trafikk og masse rikt dyreliv. Fuglene kvitrer der de sitter i juleneka, musene er et eller annet sted langt ned i bakken langt under snø’n, i følge Dimma og rådyra er der ( sier Dimma) selv om dem er et sjelden syn nå.
Julaften feiret vi her hos oss selv om jeg dro avgårde på jobb på natta. Rune fikk være kokken – eller han er alltid kokken. Jeg er en meget miserabel husmor – ikke liker jeg å gjøre reint og ikke liker jeg å lage mat!! 1.juledag var vi bedt til svigermor. Der var også broren til Rune med familie. Dimma fikk leke litt med lille Eirik og Mathilde, mens Snorre var mest opptatt av å følge med farmor ute på kjøkkenet – der all den gode maten var!! I går hadde jeg mamma og søstra mi med unger til middag, og da er det jammen praktisk å ha et stort spise-bord. Så at vi har brukt tid på å være sammen med familien i år, er sikkert og visst. Dessverre har “basseluskene” kommet hit til oss, også. Både Rune og Daniel snørrer, hoster og er i dårlig form. Simon og jeg krysser fingrene for at vi skal holde oss friske.
Som dere vet, ønsket jeg meg hodelykt til jul, og av min snille Simon-sønn fikk jeg nettopp det. Jeg ble så ufattelig glad for den, og den har vært i flittig bruk allerede. Tenk at jeg nå kan rusle opp i skauen på kvelden med hundene uten å bekymre meg for mørket. Det hjelper jo at snøen lyser opp i tillegg – og månen, også. I går ruslet vi seint, tror klokka var nærmere halv elleve. Det var en veldig fornøyelig tur. Ingen av hundene boffet en eneste gang, men gikk rolig sammen med meg. Dimma har blitt flinkere til å gå i flexi-båndet nå – ho har sluttet med å dra så veldig.
Snorre som alltid har gått stille og rolig ved siden av meg uten noe tull, har derimot begynt å “jage” litt framover. Han vil så gjerne gå fortere og vil springe!!! Det har ikke vært hverdagskost på den karen, nei. Han blir sannelig ikke sliten lenger, heller. Kanskje han er i god fysisk form likevel….;o) Og plutselig legger han seg ned og ruller seg rundt i snø’n eller aker seg bortover med trynet ned i bakken. Det ser nesten ut som om han har det gøy!
Det er i grunnen lenge siden Snorre har sprunget rundt og lekt med Dimma – det gjør han nå. Han springer og springer og lekesloss med både Dimma og bamsen Kalle. I dag da vi var ute i hagen, ble han så ivrig at Dimma fikk litt vondt. Ho pep litt og krøp sammen bort til meg - satte seg bak meg. Ville ikke leke med Snorre mer. Han prøvde å be om unnskyldning ved å slikke ho i munnvikene, men Dimma var rett og slett så fornærmet at unnskyldningen ble slettes ikke godtatt. Det var så rart å se på. Men det ordnet seg etterhvert, og leken var i full gang på ny. Dimma bet etter labbene til Snorre, og Snorre prøvde å legge ho i bakken. Herlig – jeg elsker at de leker sammen igjen!!
Dimma har vært litt skeptisk til folk som vi får på besøk her. Det er ikke noe problem å dra på besøk med Dimma. Da bjeffer ho aldri, er bare lykkelig over å treffe andre folk. Men i går overrasket Dimma meg veldig. Da mamma og søstra mi kom, ringte de på..selvfølgelig….det betyr full bjeffing på dem begge. Jeg satte Dimma pent på kjøkkenet, og der fikk ho bli. Fikk ikke lov til å springe bjeffende ned trappa for å hilse velkommen. Dimma var veldig misfornøyd med det, men aksepterte det til nød. Og til slutt slutta ho å bjeffe..bare satt og tittet på meg og ventet på klarsignal til å få gå. Da “tantungene” mine kom opp trappa, fikk ho lov til å hilse. Det gjorde susen. Resta av kvelden var Dimma fornøyd og bjeffet ikke eller var skeptisk til noe som helst. Snorre pleier som regel og bare bjeffe litt, og gir seg når vi snakker til han. Når han har hilst, er alt greit. Bare lykkelig over at det har kommet besøk.
Snorre har fått på seg skjerm igjen. Han har fått et sår på albuen sin – jeg kaller det “liggesår.” Da vet dere sikkert åssen type sår det er. Han har blitt så tørr i huden der at jeg smører han med aloe vera-salve, og for at han ikke skal slikke den bort med en gang – derfor skjermen. Dimma liker jo ikke den skjermen – ho er rett og slett liveredd for den skjermen!! Det vet Snorre å utnytte. Derfor får han ofte vilja si inne nå…..Det er bare å gå mot Dimma med skjermen rundt hue, så stikker ho som om det brenner bak i rompa på ho. Ikke fritt for at vi har ledd litt av dem, ja…
Nå er det snart hjemmelaget pizza på menyen her. Simon er i full gang på kjøkkenet, og det lukter helt himmelsk her. Litt deilig å spise noe annet enn julemat. Og mens jeg venter, koser jeg meg med et glass rødvin og data’n. Har nemlig noen bilder og filmer jeg skal importere…..
Ha en fin dag i dag!
Nissen har vært her og dratt igjen…..Da Dimma fikk se alle julegavene under juletreet, var det spesielt EN gave Dimma forelsket seg i. Den hadde rødt julepapir og luktet helt fortreffelig, ifølge Dimma.
Dermed tok ho på seg den store oppgaven med å passe på akkurat DEN julepresangen, og ho tok oppgava si meget alvorlig, må jeg få tillegge. Ingen, og da mener jeg ingen, fikk lov til å nærme seg julepresangen med det røde julepapiret på og som luktet så godt. Ho knurret og snurret litt rundt seg sjøl da Snorre eller en av ungene eller en av oss voksne nærmet oss juletreet…..Jeg måtte simpelthen ta ho ut av situasjonen slik at det ikke skulle gå helt gæær’nt. Det hjalp, og Dimma kunne slappe av litt før vi startet utdelingen av presanger. Da ho hadde fått pakket opp yndlingspakka si, var voktinga over for denne gangen. Jeg må innrømme at jeg ble litt sjarmert av denne oppførsla hennes - enda jeg vet at den egentlig er en “uting.”
Tida flyr så alt for fort, og nå er det allerede romjul og vi nærmer oss den dagen Snorre hater mest hvert år – nemlig nyttårsaften. Pga tidligere erfaringer med denne dagen, har jeg nå investert i D.A.P. Jeg har kjøpt både halsebånd og sånn greie til å sette i stikk-kontakta. Da får jeg se om disse feromonene gir noen beroligende virkning på Snorre (og Dimma) i år. Håper det…han blir så innmari stressa, den gutten, min, og har det ordentlig fælt når det hyler og spraker som værst med fyrverkeri på himmelen.
Ellers har jeg fått en skikkelig “ung-fole” her i huset. (Det er IKKE Rune for den som trodde det..hehe). Etter at Snorre startet på tabletter for det lave stoffskiftet, har han blitt så aktiv og full av energi til tusen at han tar helt knekken på meg.
For det første, han er lys våken på morran og vil ut med en gang….for å springe og leke med lille-søster, han sover nesten ALDRI lenger og han blir IKKE sliten når vi er på tur! Jeg har retten og sletten fått meg en ny hund! Tenk for en forandring, og tenk så dårlig han egentlig har vært. Gutten min har ikke vært bedagelig sånn som jeg har trodd – han har bare ikke orket!!!! Fy skam…..Så nå gleder vi oss til å ta fatt på et nytt år, hvor gutten min sikkert kommer til å rase ned den ene kiloen etter den andre på kort tid ( og det skal forhåpentligvis matmor, også).
Vi har fått så masse deilig snø at vi må være ute mye og lenge av gangen. Snorre og Dimma ELSKER snø’n og det er så herlig å se på sånn som dem ruller seg rundt, graver seg langt ned under snø’n og hopper av glede bortover! Og pelsen demses blir jo så fin – litt klumper her og der, men når det er tørka opp ser dem jo ut som “fluffy’er.”
Kort og godt – vi stor-koser oss her på Ophus og gleder oss over dagene som jeg har fri og vi kan være sammen alle sammen!
Ha noen fine romjulsdager dere, også!!!
Jula nærmer seg med stormskritt, men vi tar det hele med fullstendig ro her på Ophus. Har lenge tenkt at jeg skulle finne på et navn på småbruket…men har til gode å komme på noen velegna forslag. Ophus er navnet på stedet her. Det er skikkelig kaldt ute, og det har kommet bitte-litte-granne snø. Akkurat nå ser det ut som om snø’n har blåst bort, da…men jeg har tro på værvarslet som sier at jeg skal våkne opp til hvit julaften!!
I dag gikk vi en tidlig tur i skauen…vel, for meg var det tidlig da siden klokka bare var halv ni på morran. Dimma var veldig pipete, så jeg skjønte at ho hadde masse ubrukt energi på lager – og da tenkte jeg at det var greit at turen i skauen kunne bli en god del tidligere i dag enn vanlig. Siden jeg allerede hadde drukket et par kopper med kaffe og sett litt på Go’morgen Norge, var det egentlig ingen hindring….
Vel oppi skauen og ingen fare for å treffe på ukjente folk, slapp jeg dem fri – begge to. Dimma sprang og sprang som et olja lyn bortover, nedover, oppover….puh, for en ivrig sjel. ;o) Snorre var ikke så verst han, heller – og det gledet meg til tusen at han var minst like ivrig som lillesøster til å springe. Det er ingen fare for at han skal sette etter “noe” og bli borte for meg – verre er det med lille-nutta. Ho forsvant selvfølgelig…bjeffende…hjelp! Men det tok ikke rare stunden så var ho på plass igjen – dog med stående pels og fortsatt med masse lyd. Da tørte jeg ikke ha ho fri lenger – det var sikkert et eller annet dyr ho satte etter.
Så spennende med is på vannet – bare MÅ testes!
Suvernir? Snorre elsker pinner, jo større desto bedre!
Oppå Vetatoppen. Ser dere “tårnet” i bakgrunnen – jeg klatra opp der i sommer. Redd som en tørkel for høyder som jeg er…det tok lang tid, for å si det sånn!
Portrett av Dimma
Portrett av Snorre
Alltid tid til ei lita pause…Ser du noe, Snorre?
To skautroll…
Nå ligger dem her og sover som steiner begge to, så nå står jeg fritt til å holde på uavbrutt inne med siste rest av julerengjøring og pynting….men det er jo så mye koseligere å sette seg ned forann data’n…..;o)))
Til søndag skal Daniel’s 18-års dag feires sammen med familien, så da blir det også bytting av julegaver, og da er det best at jeg er ferdig med innkjøpa, for å si det sånn. Tar en tur ut i butikkene i kveld, Rune og jeg, siden det er langåpent til kl. 22, og da er det forhåpentligvis litt mindre med folk, også!
Jeg har omsider fått de siste svara på blodprøvene til Snorre, og jeg vet ikke helt om jeg skal være glad eller lei meg! Det var to verdier på nyreprøvene som var forhøyet sist gang – den ene var nå normal, men den andre var fortsatt forhøyet. Gutten min skal derfor fortsette med nyrefòr en stund til. MEN - dere har sikkert fått med dere at Snorre og jeg har slitt med vekta hans over lengre tid, og samme hvor mye vi har prøvd, har resultatet alltid vært like bedrøvelig. Derfor ville jeg at han skulle testes for lavt stoffskifte ( det var i sommer da han tok blodprøve ) Jeg hørte aldri noe, og regnet med at alt var bra. Det var det IKKE!! Prøven var ikke blitt sendt i sommer (skjedd en misforståelse, i følge dyrlegen), så derfor ble det testet nå. Snorre HAR lavt soffskifte, stakkar….Han ligger så lavt at det ikke er rart at gutten min har vært “bedagelig” og heller ikke oppnådd noen som helst vektreduksjon! Nå har vi startet med noen tabletter som skal stabilisere stoffskiftet hans, og allerede nå har jeg merka forandring på gutten. Han har blitt mer aktiv og mere “med.” Faktisk syns jeg at han har blitt gladere, også…hvis dere skjønner hva jeg mener…;O)
Nei, får gjøre litt igjen, vel……;o)
Og i går gjaldt dette meg – det var jeg som ble glad!! Og det på grunn av en enkelt telefonsamtale…For å ta det hele fra begynnelsen:
Dere husker sikkert at Snorre var hos dyrlegen forrige uke for å reparere en tann? Den dagen ble det oppdaget en “kul” i underkjeven til Snorre. Det ble tatt biopsi, og svaret på den prøven skulle jeg få før jul. I verste fall kunne dette være en “ondartet” kul. Hele verden min raste sammen der og da. Skulle dette ingen ende ta?
Men i går ble jeg glad!! Den danske dyrlegen ringte meg på formiddagen og sa at de hadde fått resultatet på biopsien – og kulen var GODARTET!! Ingen grunn til bekymring. Jeg ble så glad, så glad…at hadde jeg hatt dyrlegen forann meg, hadde jeg nok kastet meg i armene hans fra meg av lettelse og glede :-) Jeg sa til han at det var den beste “julegaven” jeg kunne få! Han humret litt inn i røret, og visste nok nøyaktig hva jeg mente!!
Nå venter jeg bare på nyreprøvene….
Så over til noe helt annet. Det var enda en i familien i går som ble super-glad og ..sukk..omsider trådd over i de voksnes rekker.
HIPP-HURRA for DANIEL som har blitt 18 år og klarte oppkjøringa i går! Nå har gutten endelig fått "lønn" for strevet....;o))Se så stolt og fornøyd han er :-)
Etter en søvnløs natt og masse tenking, satte jeg Snorre inn i bilen og satte avgårde til dyrlegen kl.08 mandag morgen. Jeg hadde allerede da tatt noen runder med meg sjøl….”skal tanna trekkes eller skal den rotfylles?”…og hadde omsider bestemt meg for at jeg ville gi tanna en sjanse…Hmmm, om jeg var helt komfortabel med den avgjørelsen, var jeg neimen ikke sikker på. Det jeg imidlertid var sikker på, var at den avgjørelsen kom til å svi godt i lommeboka sånn rett før jul!!
Vi ble møtt av en smør-blid og hyggelig dyrlege-assistent da vi gikk inn døra, som noterte vår ankomst, satte på Snorre et grønt (operasjonslignende grønnfarge) kobbel og sa at nå kunnne jeg bare reise hjem….så ville jeg bli ringt etter når de var ferdige med å behandle Snorre. Ehh…hæ? sa jeg ganske så forfjamsa – dette hadde jeg jo slettes ikke ventet meg. Jeg sa til den smør-blide damen at skulle jeg nå ikke vente med å dra til Snorre hadde sovnet? Det var da ikke vanlig, skjønte jeg på den hyggelige damen, men fikk nå lov hvis jeg absolutt ville!! Har du hørt på makan!! Snorre ville uansett ikke få begynne tannbehandlingen sin før kl. 09.30, sa den smør-blide hyggelige damen – og klokka var 08.10!!!! (Jeg fikk nemlig beskjed om å komme med han da da jeg bestilte time). Her var det helt normalt å levere inn kjæledyra sine på morgenen, og så ble det gitt pre-medisinering til alle samtidig og så ble de operert/behandlet på løpende bånd deretter...nesten som å handle på Rimi! Så stod jeg der da….skal? skal ikke? skal? skal ikke? Jeg valgte å levere han ifra meg og valgte å stole på at han var i gode og trygge hender hos den smør-blide og hyggelige dyrlege-assistenten, i håp om at de kanskje ville starte den lille tann-operasjonen tidligere enn planlagt. Jeg kjørte deretter hjemover med en klump i magen, og til Dimma som jeg visste ventet ganske så utålmodig på meg. Jeg hadde fått beskjed om at Snorre muligens var ferdig til kl.12, så derfor tok vi en riktig kose-tur Dimma-mi og jeg mens vi ventet på Snorre-gutten.
Kl.10.30 ringte mobilen, og inn i øret mitt klang det så danskt og danskt. Uff, hvordan skulle nå dette gå – jeg som er så dårlig på å forstå dansk!! Jeg oppfattet i hvertfall at Snorre var ferdig og klar for henting om en snau halvtime. Det den danske dyrlegen hadde prøvd å fortelle meg på telefonen var at skaden på tanna til Snorre var ikke så alvorlig som de først trodde. Nervene så ut til å være hele, mens tanna var jo nærmest halv da…Det ble til at de reparerte tanna med å sette på forsegling, så får vi håpe det holder seg bra lenge. :-) Jeg fikk forresten med meg røntgenbildene av tennene til Snorre med meg hjem. ;o)
KL. 11 var vi hjemme igjen – deilig at det hele var over - og jeg var ikke fullt så fattig som jeg først trodde jeg skulle bli. ;o) Jeg har aldri opplevd maken før, men Snorre var jo groggy og nærmest “full” resta av kvelden. Stakkar’n orka så vidt å gå ut for å tisse…..Han lå på teppet sitt for seg sjøl, og vi lot han får være i fred så godt det lot seg gjøre med ei lita sprelsk ei rundt øra på’n. Dimma syns godt han kunne leke litt da han kom hjem, og dro med seg ei leke bort til Snorre og begynte å yppe. Da ble jeg litt små-nervøs og tenke at han kanskje ville “bite” og “ta” ho - for gutten var jo sliten og hadde nok litt vondt i munnen sin fortsatt, til tross for smertstillende. Ikke den karen, nei. Snille, gode og tålmodige Snorre-gutten til mor bare snudde seg rundt og brydde seg ikke. Jeg derimot ble litt “irritert” på lille-jenta…uten at det fikk så store konsekvenser,. da..;o)
I dag har det vært full fart på gutten igjen. Jeg har vært på jule-lunsj og spist masse god mat og nydelige desserter, som jeg egentlig ikke burde ha gjort, og hunde-tussene har vært hjemme alene i 5 timer. Her får dem gå fritt rundt i hele huset, og det går veldig greit å ha dem alene sammen. Alt var i skjønneste orden da jeg kom hjem. Flinke dem er!!
Nå har vi nettopp kommet hjem fra konferansetimen til Simon, og Snorre og Dimma fikk jo selvfølgelig være med siden de har vært alene i hele formiddag. Vel, det er ikke helt riktig, for etter konferansetimen kjørte vi like godt til kjøpesenteret og kjøpte dress til Simon, noe han trenger på skole-ballet til torsdag og til andre festlige anledninger. Og et “must” er jo å svippe innom dyrebutikken, og gjett hva jeg fant? Jeg fikk øye på noen skikkelig flotte halsbånd med stener. Lysebrune, mørkebrune og beige – og alle hadde blitt kjempe-fine rundt halsen til Snorre…helt til jeg så prisen!! Det hjelper ikke at dama bak disken sa at dem var spesialbestilte fra Tyskland, for makan til rå-pris! Mellom 800-1000 kr kosta dem, avhengig av lengde og utførelse. “Bare se, men ikke kjøpe…!” Så istedet tenkte jeg at jeg heller kunne kjøpe julekalendere til “gulla” mine, for det syns jeg jo var så koselig i fjor, men dem var jo utsolgt for lengst. Er jo litt seint ute og jeg da…Det får bli julestrømpe på julaften istedet!!
Ha en fin uke alle sammen! (Jeg har fri fram til fredag natt :-O)
Endelig har det blitt kuldegrader ute, nærmere – 6 grader, og jeg trodde aldri at jeg skulle bli så glad for det! Men det er bare så koselig å se frostrimet legge seg som et hvitt teppe rundt oss ute, og det er fornøyelig å slippe regnet for en periode. :-)
I går tørte jeg å gå opp i den mørkeste skauen, med lommelykta i den ene hånda og Snorre i den andre, bega vi oss inn i mørket. Heldigvis var det en stor fullmåne som lyste opp for oss noen steder. Og der jeg gikk med skyggene våre dansende bak oss og med Snorre ved siden av meg, så rolig og avslappet, følte jeg meg ganske så trygg. Snorre har på et eller annet tidspunkt slutta med å bjeffe på alt og ingenting oppi skauen, og da vi hørte at det raslet inni blant trærne…da bare stoppet han opp og så på meg…sikkert for å sjekke om jeg var redd, og da jeg lot som ingenting….da brydde vel ikke han seg om den lyden heller! Må innrømme at innerst inne var jeg nok ikke så høy i hatten likavel, for det kunne jo hende at det var en elg som stod der å lukta på oss!!! Dimma var rå-fornærma for at jeg hadde gått avgårde uten ho – derfor gikk jeg en liten tur med ho etterpå. Ho trenger å miljøtrene litt på biler og trafikk, så derfor gikk jeg ned på hovedveien og satte meg ned i grøfta med Dimma ved siden av meg, og bare så på alle bilene som suste forbi. Litt medisterkake gjør underverker, og lille-frøken satt så pent ved siden av og tilbød både det ene og det andre. Sitte bamse, danse rundt, rulle rundt, gi labb, ligg o.l. Ho var kjempe-søt der ho prøvde å dåre til seg go’biter – med biler, lastebiler, traktorer susende rundt øra våres. ;-) Flinke jenta mi, det.
Vi var hos dyrlegen i går formiddag, også. Snorre fikk tatt blodprøva, og han satt så rolig som bare det og lot dyrlegen gjøre seg ferdig uten at han leet på seg en cm. Han er utrolig flink, syns jeg. Samtidig fikk jeg dyrlegen til å tømme analkjertlene hans, for jeg har sett at han har begynt å slikke seg litt bak ved halefestet. Så nå er vel det problemet ute av verden for denne gangen. Har jo friskt i minne fra i våres da det satte seg betennelse i den ene kjertelen hans….
MEN – det som IKKE var så bra er jo at han har klart å ødelegge den ene jekselen sin. Det må ha skjedd på mandag eller tirsdag . Han har bitt av en del av tanna, og det ser ut til at skaden berører nerva. Foreløpig ser det ikke ut til at han har vondt, heldigvis.Så nå er det tannbehandling neste…og der røyk julegavene for i år!! :-( Men Snorre ER viktigst, så sånn er det med den saken. Gruer meg til at han skal legges i narkose igjen – og jeg skal være glad når hele denne operasjonen er over.
Men til helga skal vi bare kose oss……:-))))
