For å gjøre en lang historie kort, så har bikkjene og jeg vært på “ferie” i Fredrikstad i hele sommer, og det var litt rart å være tilbake i Fredrikstad igjen, men også på en måte veldig ålreit å være tilbake i kjente trakter. Deilig var det å gå tur i kjente skogsområder igjen, og jeg har nok savna utkikkspostene våre på både Ravneberget og Vetatoppen mer enn jeg trodde.
Jentene og Snorre var råfornøyde med å plage Josefine og Magnus igjen, og kattene var vel ikke fullt så begeistret over at plageåndene hadde inntatt Opphus igjen.
Glenna, Dimma og jeg har lært oss å sykle i sommer. Det går ann å sykle med to hunder!! Jeg er så imponert over Glenna som tok dette super-raskt, og jeg synes det er kjekt at Dimma faktisk synes det er greit å springe med Glenna ved siden av seg. Jeg må passe på at Glenna springer ytterst, for ho har en tendens til å skjene inn mot forhjulet når ho springer. Dimma er derimot flink til å holde avstand, og følger sykkelen perfekt. Det blir imidlertid veldig tungt å sykle med begge jentene bak i sykkelvogna, men noen ganger er det nødvendig for at dem ikke skal ta seg helt ut når vi er på tur. Dem elsker jo å springe begge to, men er ikke så flinke til å si ifra at dem er dø-slitne. Ingen av dem synes det er noe ok å sitte bak i sykkelvogna, så det blir jo litt lyd, men jeg velger å ignorere dem så godt jeg kan. Enda godt vi sjelden møter på noen på vår vei! 
Jeg hadde med sykkelen på hytta på fjellet, og vi tok noen turer rundt i nærområdet. Det er så mye vi har lyst til å utforske, og jentene blir selvfølgelig med på alt som er gøy. Vi har mange fine turstier rundt omkring der vi har hytta og som egner seg fint for sykkel, og det gjør jo at vi får litt lengre og mer spennende turer enn når vi rusler. Vi hadde noen solfylte og varme dager på hytta hvor vi ble nødt til å holde oss i ro på dagen, så på kveldene ble det til at vi turet ned til Støakanalen/elva, som renner like nedenfor hytta vår, for å bade. Ikke jeg altså, for jeg husker fortsatt temperaturen i elva da jeg sist badet der, og nå er vel det et par år siden, ja.
Men jentene badet og koste seg, og Dimma svømte rundt og rundt. Ble nesten litt for bekymra jeg da ho svømte så langt ut, men heldigvis svømte ho innover så fort jeg ropte på ho – selv om ho ikke fant pinnen jeg hadde kastet utover i vannet. Det var heller ikke så lurt av meg å ha ho i bånd da ho svømte så langt utover, men det gikk heldigvis greit denne gangen. Og så får jeg ta min egen lille dumhet der til etterretning neste gang det blir bading i elva.
I sommer har vi også vært en tur på Gopollen for å besøke et vennepar med to bikkjer – en stor og svart blandingsgutt med det herligste gemyttet “ever,” og en liten minijentehund som elsker å sitte på fanget dagen lang. Det gikk ganske greit med de firbeinte sammen, bortsett fra et par disputter mellom de tre jentene. Gutta boys ble bestekamerater med en gang, og tok det hele med en velbalansert ro, som bare gutta boys kan.
Vi kjørte over Ringebufjellet da vi skulle tilbake til hytta vår på Støten, og der traff vi på noen herlige skapninger, som jeg bare måtte forevige. Jeg blir så fasinert av å se på den lille familien som spankulerer rundt, mamma sau med lamunger, og jeg kunne vel egentlig betraktet dem leeenge - litt lenger enn resta av familien synes var greit, vøttu…..Det var utrolig flott å kjøre over Ringebufjellet, og det er da man oppdager hvor fantastisk det er her i Norge.
Det var jammen godt å komme tilbake til hytta og nyte roen for oss sjøl, og jammen fikk bikkjene sin egen lille hundegård å tumle på. Liten, men funksjonell.
Og vi rakk flere sykkelturer rundt om i området før vi satte nesa hjemover mot Fredrikstad. For det meste sykla vi ned til elva, for jentene er jo så innmari glade i å bade. Dimma hopper jo uti så fort ho får sjansen, og da er plutselig Dimma veeeldig sterk og plutselig en bitteliten utfordring for meg å holde igjen, selv om ho er i band. Glenna springer rundt som en annen tulling, og synes alt er morsomt og spennende å snuse på. Men den lille rakker’n har skjønt det: Ho lar Dimma svømme ut for å hente pinnen, og så er ho snar om å ta den i fra Dimma når ho har kommet seg opp på land og rister seg i pelsen. Glenna er ganske utspekulert, se, til å være den miste i flokken!
Og badinga fortsatte hjemme, om enn i litt andre former og under andre forhold. Men vann er vann!!
Så kom dagen da det var utstilling i Moss. Selvfølgelig hadde jeg meldt på Glenna i år, også, og håpet inderlig at det denne gangen skulle være en stor sol på himmelen, og ikke bøttevis med regn som i fjor. Jeg ble bønnhørt, og dagen var fylt med sol fra morgen til kveld – og det var varmt. Glenna og jeg kjørte innover til Moss, vel vitende om at ingen av oss hadde vært noe flinke til å forberede oss noe særlig, og utstillingstreninga ble jo bare utsatt og utsatt – helt til det rett og slett var for sent. Så for å gjøre det negative til det positive: Vi bestemt oss for å ta det som trening – akkurat som i fjor!! Det gikk ganske bra denne gangen, også, og lillemor sanket inn et reservecert. Jenta mi var både excellent og en smule litt for glad i mat, i følge dommer’n, som var redd ho skulle miste kjønnspreget sitt hvis ho ble for tung. Men ho fikk nå ck for det, og ble nummer 2 av 2.
Etter endt “ferie” i Fredrikstad, reiste vi hjem på Orretoppen igjen. Både hagen og blomsterbedda trengte litt omsorg, og med de enkle hjelpemidlene jeg hadde for hånden, fikk jeg tatt tak i det verste. Da vi ruslet stien inn i skogen vår, oppdaget vi til forferdelse at “eventyrskogen” vår er borte. Alle spøkelsesestrærne er som blåst bort, og har etterlatt seg en stor åpen flekk midt inne i svarteste skogen. Det ble egentlig ganske lyst og trivelig, bortsett fra at stien vår var “ryddet” bort. Vi finner vel andre stier og veier å gå, tipper jeg.
I dag kom nabo’n opp med 3 favner ved, som vi fikk stablet inn i vedskjulet før regnet kom. Kjekt med naboer som selger ved, sier nå jeg, og fikk nesten lyst til å fyre opp i ovnen i kveld.
God helg, og vi snakkæs!
