…går videre. Vi har fått litt snø på bakken, og det ble isjentene mine veldig glade for. Mens Snorre er på ferie hos gamlefamilien, holder vi jentene på med vårt. Jeg har nettopp skrevet ferdig en oppgave om dyreassisterte intervensjoner, og lettelsen over å ha levert den, er enorm. Håper bare den blir godkjent! 
Endelig kan jeg konsentrere meg om andre ting igjen. Ønsket om å utforske nærområdet har lenge stått på ønskelista mi, så i dag har vi vært på tur. Har jo observert mange veier som ser spennende ut å gå, men i dag falt valget på veien inn til Stikle. Den svinger inn ved nærmeste nabo’n som bor på samme side av veien som meg. Tror forresten det bor et ungt par der, for ho jeg hilste på i dag så ikke så gammal ut.
Inn til venstre….
I følge google maps tar det 2 timer å gå inn til Stikletjern, men såå langt hadde vi ikke tenkt oss i dag. Snuppelurene mine skjønner med en gang hva som er på ferde når matmor tar på seg superundertøyet, og synes ikke at jeg kan kle på meg fort nok! Dimma piper, mens Glenna hopper og spretter rundt meg – helt til jeg er klar til å gå.
Innkjørsla mi fra riksveien….
Med superundertøy og varmedress på, stakk vi avgårde. Først ut på riksveien, som høres ut som en veldig traffikert vei, men som ikke er det, og innover mot Stikle. Vi gikk og vi gikk – det var helt stille, hørte bare oss sjøl lage lyder når vi gikk bortover veien.
Det var stort sett skog på begge sider av veien, og et og annet jorde. Skogen så nesten ut som en spøkelsesskog. Her er det sikkert både ulv og villsvin! 
Både litt magisk og nesten litt trolsk i spøkelsesskogen….
Det var deilig å bare rusle bortover uten å være nødt til å passe oss for trafikken. Og selvfølgelig gikk vi midt i veien, for det var hverken biler eller folk å se på den tilsynelatende endeløse veien.
Det dukket jo opp en gård i ny og ne – men det var langt og lenge mellom dem.
Og jeg er helt sikker på at den veien blir perfekt å sykle når det går mot lysere tider. Jeg har jo kjøpt meg så fin hundevogn til sykkelen, vet dere, så om det er langt å sykle til Stikletjern, gjør jo ikke det noe så lenge isjentene mine kan hvile seg annen hver gang i vogna. 
Det er utrolig så mye rart å se når vi ute på disse utflyktene våre. Her fant vi gamle, falleferdige og fraflyttede hus og bygninger, og eldgamle biler parkert langs med veien, dekk som lå slengt i veikanten….
Det her har nok vært et staselig hus en gang…..
Jeg har til og med funnet ut hvor mafian i Otteid bor!
Omsider begynte vi å nærme oss Stikle, men fortsatt et stykke igjen til Stikletjern. Her er det ingen gateadresser – bare stedsnavn, som for eksempel Søndre og Nordre Stursrud, Nordre og Søndre Gunneng, Orretoppen (der bor vi )
Et lite knippe med flere hus på samme sted…
Vi snudde her og begynte på tilbakeveien. Isjentene mine slet med snøklumper under labbene, og nå ville de stoppe hele tiden for å bite dem bort….
Glenna var mest plaget….
Og hvis dere lurer på hvorhen jeg har flyttet, så skal dere få et lite peke pinn her
Villmarksveien, også kalt den blå-grønne veien….
Høyre eller venstre, mor?
Vi gikk mot høyre…..
