Som dere vet, har jeg fått en meget annerledes Snorre etter at han begynte med Levaxin. Det er som natt og dag, og jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er helt komfortabel med forandringen.
Jeg husker fra tidligere i bloggen at det er flere her som har kommentert Snorre sine øyne og hans blikk……dem uttrykka er borte vekk!! Han har ALDRI sånne blikk lenger. Når jeg ser han i øynene nå, ser jeg et våkent, interessert og utfordrende blikk!! Sjelden ser jeg det undrende, tankefulle og godmodige blikket som jeg har blitt så glad i – og som jeg savner det…sukk..
Snorre setter meg på en liten prøve hver dag. Hver dag utfordrer han meg med sin væremåte, og jeg tror at vi akkurat nå er midt opp i en liten maktkamp om hvem som bestemmer. Jeg SKAL og VIL gå seirende ut av den kampen, men jeg skjønner at det kan bli litt av en prosess. Det er akkurat som om Dimma forstår at det foregår “ noe” mellom Snorre og meg, og hun holder seg litt i bakgrunnen - så forsiktig og myk og så elskelig i måten å være på. Det er akkurat som om hun støtter meg…ja, jeg vet det høres rart ut…men det hjelper meg til å fastholde på grensene overfor Snorre.
En annen ting som har fått meg til å undre, er at Snorre har fått tilbake mange fakter som ikke er spesielt velkomne. Han er som en liten valp som ikke har lært seg hverdagslydighet – eller som har glemt – eller som overser….og han bare står der og prøver å stirre meg i senk…nesten som gutten med jernviljen. Det kunne vel vært søtt det, hvis det ikke var for at jeg vet bedre enn som så. Her gjelder det for meg å holde tunga rett i munn og stå på og ikke gi opp!!
Dimma har plutselig blitt en veldig rolig dame her hjemme. Vel, vi har vårt vi skal jobbe med i år vi, også – men det går på helt andre ting. Det første vi skal jobbe med, er selvbeherskelse. Ho må lære seg at ikke alle folk er like begeistret for hunder og godtar ellevill hilsing med ditto bjeffing. Ho må også lære seg at biler som kjører på veien, er ikke noe ho skal jage etter…eller fly i lufta, for den saks skyld..hehe. En annen ting som er unødvendig, er all den bjeffinga og skepsisen ho utviser når vi får besøk – ho gir seg liksom ikke med å vokte hjemmet sitt. Og sist er det innkallinga som skal på plass!!! Mange mål å jobbe med og mot – men ingen er uoppnåelige, heldigvis!!
Her ble det mange tanker…..
