Nå kjenner jeg at jeg liksom både gruer meg og gleder meg til å dra bortover på hundetreffet. Først og fremst så liker jeg ikke å kjøre lange strekninger alene, men det løste seg jo fint ved at Irene, nabo'n, blir med, og så har jeg stor skrekk for å kjøre inn på ferja. Det syns jeg er skummelt, og føler meg som en ordentlig pingle. Ikke har jeg stedsans, men det hjelper å ha en sånn der dings som dem kaller for GPS i bilen. Da finner jeg som oftest fram. MEN - det er ikke det som er det verste....
Jeg gruer meg for at Snorre og Dimma ikke kommer til å oppføre seg, ( hør på meg nå..hehe ) for nå syns jeg dem har blitt umulige begge to. Men som alle vet, så er det ikke hundene som gjør feil - det er eier'n, det vil si meg!!
Dimma har sluttet å høre på meg, ho gidder ikke komme når jeg roper. I dag hoppet hun over gjerdet og sprang rett ut i veien...skrekk og gru. Det kom heldigvis ingen biler. Og ho har begynt å bjeffe noe innmari...Jeg som har skrytt av henne og sagt at hun er av den mer rolige typen - det tar jeg tilbake! Snorre har et lykkelig liv bare han får bjeffe dagen lang....Men jeg er liveredd for at han skal "sjefe" og komme i konflikter med de andre hannhundene...Selv om det aldri har skjedd til nå.
Som dere skjønner, føler jeg nå at jeg er i en periode hvor jeg ikke har "kustus" på noen av dem, og den følelsen er ikke god. Men jeg vet jo det at det går som regel bra.
Uff, jeg bekymrer meg så fælt bestandig......
Men mest av alt gleder jeg meg til å treffe alle dere som jeg har blitt "kjent" med her inne, og jeg gleder meg vanvittig til å hilse på de firbeinte. Gleder meg til å se sauene, og hønene....:))))
