Det gikk over all forventning med Snorre på nyttårsaften. Her var det veldig lite raketter…vi kunne høre litt braking langt unna og kunne såvidt skimte lysglimta langt der borte oppå himmelen. I førsten reagerte Snorre med å bjeffe på disse såvidt hørlige smella, men slutta fort da han fikk sitte forann godte-skåla mens han beviste at han faktisk kunne ta det hele med ro. Dimma lurte fælt på hvorfor Snorre fikk så mange go’biter ved å bare sitte stille og være helt i ro, og skakket på hodet da vi sa til Snorre at han var veeeldig dyktig, altså!! Selvfølgelig fikk den lille prinsessa vår sin del av godteriene ho, også. ;o) Så på nyttårsaften hadde vi to særdeles godt fornøyde hunder, og vi gikk inn i det nye året med ro i sinnet likevel. Nå skal det sies at jeg vet ikke om det var D.A.P.’n eller det at det var lite raketter her som har mest fortjenesten for denne vellykkede aftenen, men vi har i allefall ingen grunn til å bekymre oss heretter.
Og siden disse to englene mine var så rolige, passet jeg på å prøve meg på et par rakett-bilder. I farta glemte jeg selvfølgelig den idiot-sikre oppskrifta til Marianne og knipset derfor på måfå – med det resultatet at det ble ingen fine rakett-bilder!!!
Om bare noen få timer er jule-ferien min over og jobben venter i 3 netter framover…Og mens jeg sover på formiddagen lørdag og søndag, får Snorre og Dimma lov til å ta med seg pappa på tur i skogen. Det har dem forresten gjort i dag, også. Flinke hunder som steller sånn med pappa’n sin!
I går tok vi turen tidlig på formidagen, og siden faren for å møte på andre var ganske så liten, slapp vi både Dimma og Snorre. Og mens vi ruslet der ute på jordene, fikk Dimma-mi los og stakk avgårde med stående pels i rakett-fart med masse lyd. Det var klin umulig å rope ho inn, og jeg håpet bare at ho ville holde seg på jordene hvor jeg kunne se ho og at ho ikke ville springe inn i skauen. DA ville jeg fått store vansker med å finne ho igjen, tror jeg. Vel, jeg fant ut at vi fikk gjemme oss sånn at ho ikke så oss. Det funket omsider..og jenta mi kom springende i full fart tilbake til oss. Da var det stor julbel for den flinke jenta og ho fikk supermange go’biter, som ho heldigvis IKKE spyttet ut igjen. (Det skulle vært rått kjøtt – da hadde det vært perfekt!) Nå tar det en stund før ho får slippe løs…..Først må vi trene litt seriøst på innkalling, og jeg begynner for alvor å vurdere om Dimma og jeg skal søke jobb i viltnemda…...:o)
Fortsatt god kveld til dere alle den første kvelden i 2010!
