fredag 14. januar 2011

Skal vi se….

Først må jeg jo bare si at det er da utrolig så mye som skjer hos  dere andre bloggere – og selv om jeg kanskje ikke får kommentert hver gang….følger jeg med….Mange fine innlegg, noen triste, dessverre…og noen gledelige! Men jeg følger med dere alle! Er så “ille” glad for at dere finnes der ute….

Sjøl har vi både noen hektiske og noen rolige dager. Mye har forandret seg siden jeg begynte i ny jobb…..Personlig er jeg kanskje ikke så veldig glad i så mange forandringer på en gang, men noen ganger er det nødvendig….og bare jeg får vennet meg til det, går det som regel bra! Når det gjelder skifte av jobb…ja, hva kan jeg si? Det ble nok ikke helt som jeg hadde forestilt meg, og allerede etter 1 mnd., var jeg allerede inne på tanken (og helt klar) om å be på mine knær om å få tilbake jobben min, som jeg var så “heldig” å få permisjon fra i 1 år! Det skulle lissom bli mulighetenes år det…for meg…men plutselig savnet jeg alt jeg gikk i fra! “Man vet hva man har, men man vet ikke hva man får!” er det et ordtak som sier….så sant, så sant! Plutselig fikk jeg mindre fritid, og tida jeg var vant til å ha sammen med Snorre og Dimma ble plagsomt veldig mye redusert. Jeg merker at Snorre og Dimma oppfører seg litt annerledes, også. De liker ikke at jeg tar på meg arbeidstøy…jeg kan faktisk se det på holdningen demmes…mulig jeg inbilder meg det, men at det er noe der….ja, det er jeg sikker på – dem skjønner!

Da jeg først var inne på tanken på at vi skulle få oss hund for 7 1/2 år siden og etter en del mas fra ungene, ransaket jeg først meg selv og siden all informasjon jeg kunne komme over den rasen jeg (og Simon) ble så veeeldig begeistret for…nemlig Islandsk Fårehund….og jeg var 100 % innstilt på at den rasen passet oss (les meg) veldig bra. Jeg bet meg merke i ett punkt som stod om rasen, og det var at den ikke lker å være alene for lenge av gangen. Vel, det var jo ikke noe problem…siden jeg jobbet natt….og var hjemme på dagtid og kveld okke som. Hunden fikk bare venne seg til å følge min døgnrytme! Det gjorde jo Snorre, min vakre gutt. Han og jeg er som skapt for hverandre, og vi er ett, føler jeg….Store ord, men det er faktisk sånn det føles. I mange år var det bare Snorre og meg……så kom Dimma! Det lille lykke-trollet mitt! Ho sjarmerte meg i senk fra første dag, og ganske så raskt så tilpasset ho seg døgnrytmen til meg og Snorre. Ikke noe problem det…

Men nå er alt snudd på hue! Jeg jobber jo for det meste kveld og har noen dagvakter innimellom. Vet dere, når jeg var på intervju…uff, jeg blir litt flau…men jeg holdt fast på at turnusen min måtte bli så tilpasset meg (les Snorre og Dimma) så godt som mulig. Jeg la ikke skul på at jeg har to hunder som jeg ikke kan la være alene for mange timer om dagen om gangen…”Nei, jeg kan ikke jobbe da…og i alle fall ikke da….Sånn holdt jeg på! Der har dere meg, vet dere…og jammen ble det tatt hensyn til. Egentlig tror jeg at jeg kunne forhandlet meg fram til det meste, siden mankoen på sykepleiere er så stor her, og jeg prøvde meg, selvfølgelig. Jeg står fritt til å ta med meg “gulla”mine på jobb, dvs. de må sitte i bilen….og jeg får ikke ta dem med meg inn til bruker’ne. Forståelig det, men allerede nå har jeg fått forespørsel fra en bruker om jeg ikke kan besøke ho med hundene neste gang…Det er nemlig mange der ute som er glad i dyr og som trenger hjelp av hj.spl. ….og som IKKE er allergiske! En bruker sa til meg her om dagen at mine to katter fikk nok mye stell…”Dem har det nok bra hos deg”, sa ho….”Mmm, tenkte jeg, dem har det!”

Jeg må jo bare fortelle dere dette. Når jeg kommer hjem fra jobben på kvelden blir jeg først møtt av Dimma i gangen. Ho er overlykkelig over å se meg, og legger seg ned på ryggen mens ho kommer med mange rare uforståelige lyder som bare ho kan. Deretter kommer Snorre byksende ned trappa med et eller annet i munnen…mens han viser ellevill glede over at jeg er hjemme. Her om dagen hadde han et vissent blad fra en nærmest død julestjerne i munnen…Snålingen min det….Og når jeg går opp trappa, sitter Magnus der og tar meg imot. Han stryker seg mot beina mine og maler som bare det. Og det er først når jeg går på do…det må jeg stort sett med en gang hver gang jeg kommer hjem fra jobb – da må jeg tisse….DA kommer Josefine tett fulgt av Magnus, Snorre og Dimma inn på den minste doen i hele verden… For noen herlige firbeinte vakre elskelige pelsdotter jeg har! Ikke rart jeg vil og gjør absolutt ALT for dem!!

I dag var gleden ekstra stor da vi åpnet ytterdøra sånn ved 18-tida. Hvem er det som bykset inn i gangen til meg og Dimma, da? Jo det var først Bonnie…og så kom jammen Kero, også! Så vakre og så gode…Snorre ante nok at noe var på ferde, men han fikk denne gangen, også, bli igjen hjemme…..Simon strevde godt med å holde han igjen inne på rommet sitt mens vi andre gikk avgårde.  Det blir dessverre litt for mye for meg hvis jeg skulle hatt med meg både Snorre og Dimma på tur med både Bonnie og Kero. Fra før vet jeg jo at Snorre og Kero ikke er helt sikre på om de liker hverandre…..Denne gangen begynte Dimma med noen “bitchi” fakter, også, overfor Bonnie. Forrige gang gikk det jo så bra mellom Dimma og Bonnie….uten noe som helst tull…..Jeg vet ikke hva det er med Dimma nå jeg….men ho var jo også “udregelig” mot Milli i fjor høst da vi var på hytta til Hilde….jeg får passe på så ho ikke utvikler seg til den verste “bitchen”……Vi må treffes oftere…hører dere det!!! Turen gikk greit den bortsett fra et par “konflikter” mellom Dimma og Bonnie. Heldigvis er Anne og jeg like..så vi var ganske så trygge på  at “jentene” klarte å ordne opp på egenhånd. Vi bare snudde oss og gikk videre uten å ofre “jentene” våre et blikk. Det var som om episoden gjentok seg, Gry! Sånn det var mellom Milli og Dimma. De ordnet jo opp sjøl den gangen også, og vi to fikk god hjelp av hilde å takle det som skjedde…Og heldigvis for at både Dimma og Bonnie har utviklet et så flott hundespråk gikk dette problemfritt…..Jeg slutter aldri å la meg imponere over hvor flinke dem er og hvor spennende det er å se hvor tydelig hundespråket er på enkelte…Dimma har det…Millie har det….og Bonnie har det….Takk og lov!!

Etter at Dimma og jeg hadde sendt hjem turkompisene våre, sendte jeg Dimma inn til Simon og tok med meg Snorre på tur alene. I dag ble det en lang tur på meg, men det var vel verdt det. Det var både kost og deilig å gå med Snorre alene. Snorre er lydig, han…går pent i bånd ved siden av meg eller han får springe løs uten å stikke ifra, Han gir også uttrykk for at at han liker å gå sammen med bare med meg…jeg tolker det sånn, jeg…. Han er tvers igjennom god – det er gutten min, det!

Så er det anfallet, da…Jeg har ikke vært hos dyrlegen etter anfallet. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg nokvel har vært litt uvøren når det gjelder tablettene for stoffskiftet til Snorre….Jeg har “glemt” dem noen ganger….Og da jeg pratet med Nina i dag sa hun at det var viktig å ta dem til fast tid i døgnet….Det er mulig at hele greia er min skyld…unnskyld, Snorre!! Han er i allefall fin nå, og har vært siden anfallet. Jeg tror vi skal til dyrlegen for ny sjekk på vårparten….jeg venter til da…..så sant ikke noe skjer før det…..krysser fingrene….Jeg vet jo at at det kan være mange årsaker til krampeanfall – det bør ikke nødvendigvis være den fryktede epilepsien -  uansett anfall…..så er det fryktelig både å se på og oppleve!! Og DET er jo en av hovedgrunnen til at jeg ikke vil at Snorre skal være alene hjemme mens vi er på skole eller jobb! Det skjer bare ikke, sånn er det med den saken!!

 

Portrettbilder av guttene_231210_2246

16 kommentarer:

Nøve sa...

Å du snilleste, godeste Camilla :o) Blir bare så rørt av den omsorgen og omtanken, og ærligheten du viser ungene dine.
Vi vil gjerne treffe dere oftere!!!

snorredimma sa...

Vi vil veldig gjerne se dere oftere, også!! Får vel skjerpe meg - det er jo bare til å sette seg i bilen å kjøre avgårde innimellom til Hallingdal...Ellers så er det overnattingsmuligheter her, også...

Nøve sa...

..det virker som om du har bedre "barnevakter" enn meg...
Men, vi får det nok til en vakker dag :o)

T :-) sa...

åååh sååå kos det er å lese om deg og dyra dine! Du gjør virkelig alt for at de skal ha det bra :-)

Håper du finner en ordning på det med å få ha med deg go'ingene til noen av pasientene dine. Men da blir nok dagen din laaaaang, dere kommer dere jo ikke ut døra så fort da ;-)

Selvfølgelig skal de være med deg på do! Vina er i hvert fall helt overbevist om at det er ei hemmelig dør der jeg kan forsvinne ut uten henne ;-) Det var en av de tingene jeg falt for da jeg leste om rasen "den følger deg til og med på do"

Ha ei flott helg!

Mulig du har sett det i noen kommentarer, Nina og jeg har store planer om å treffes - hjemme hos deg, i hvert fall møtes der ;-)Bare så du veit det ;-) en gang.....

snorredimma sa...

Tove: Nå ble jeg glad...jeg har nemlig noen her som har veeeldig lyst til å treffe dere!!

Gry og Millis blogg sa...

I likhet med Nøve Camilla, så blir jeg helt rørt over omsorgen du viser dyra dine. Klart du står på ditt når dere snakker om turnusen din. Det er jo du som er sykepleieren og sitter med trumfesset! Skjønner godt hva du mener når du skriver at du ser på holdningen til hundene at de misliker at du tar på deg arbeidstøy. Milli blir helt likedan når jeg tar fram en bag....

Det skulle vært fryktelig moro å være flue på veggen når du kommer fra jobben. Makan til velkomstkomitè. Herlig Camilla! Håper du kommer deg avgårde på besøk til Nøve snart. Åh, det gir en egen ro i sjelen, både Bergheim og de spesielle hallingene "våre":o)

Nina og Bonnie sa...

Du er en meget spesiell person, Camilla. Håper dyra dine vet hvor heldig de er som har deg. :))))) Du må være verdens snilleste og beste eier. En sånn omsorg......og du setter ord på det du også. :)))) Nå er det på tide vi treffes igjen. Tenk, det er snart 2 år siden sist.

Så deilig å høre om Snorre. Skal se det var pillene som gjorde det. Du må bare passe på å gi han dem til faste tider, så er han guttungen din hele tiden. :)))))

Kanskje den jobben ikke er noe for deg???? Det er enda godt du har permisjon, da kan du gå tilbake til den gamle. Det er mye stress i hjemmetjenesten. Jeg er imonert over de som klarer det uke etter uke. Kanskje en Bergheim-ferie er det som trengs nå???? :o)

Gry Viola og Roxie sa...

Så rørende å høre om den omsorgen du har for dyra!! Tenke om alle hadde en slik holdning til dyra sine.
Flott velkomskomite du har!!
Ha en fin helg!!

Marianne sa...

Ja det har jeg sagt før Camilla.. Du er en ekte SYKEPLEIER! Godthet, tid og omsorg for alle som kommer i din vei! Å heldigehundene og pusene som får oppleve det vær dag! Heldigvis så er de vel likeflinke de til å gi kjærlighet tilbake ;)

Dere som bor der oppe på østlandet burde være flinkere til å besøke hverandre synes jeg! Dere har jo muligheten!! Ta vare på gode hundevenner..Synes du skal ta deg en tur jeg Camilla, både her og der.....

Ville sa...

Camilla; jeg sitter igjen med den samme følelsen som Nina sier så klart og tydelig. Kanskje er ikke den hjemmebaserte tjenesten noe for deg.
Kanskje tar jeg feil, men føler at du sliter litt med dårlig samvighet over dine elskelige 4 beinte.
Det er lov å snu og gå tilbake til det som fungerte så bra.

Vi snakket om det på jobben i går. omsorgspersoner som gir og gir, og hvordan enkelte krevende pasienter utnytter den biten, heldigvis få.
Når vi så må sette foten ned for å komme i mål den dagen, så kommer den dårlige samvigheten.
Den er så vondt å kjenne på og slitsom å bære på.

Det jeg vil frem til er at jeg håper at du ikke går rundt med sånn en dårlig samvitighet overfor de små 4 beinte, fordi at du føler at du ikke gir dem nok tid iløpet av dagen på grunn av jobben.
Uansett de har en omsorgsfull god og kjærlig puse og vovse mamma.

God helg Camilla:o)))

snorredimma sa...

Å, snille dere er - så mange fine ord....og jeg er faktisk glad for at jeg har permisjon fra den andre jobben min og kan gå tilbake....men så var det det å prøve noe nytt, da - bort fra natta'n. Men jeg får vel innse at jeg er som jeg er - fryktelig B-menneske opptil C....og fryktelig glad i å være sammen med dyra mine....Jeg har ofte tulla med at jeg ikke skapt for å jobbe...hehe...men være hjemme hos de firbeinte dag ut og dag inn..." Du och jag Snorre, du och jag Dimma...." Det går seg vel til...:-)

Isakstua sa...

For et fantastisk innlegg :-) Jeg ble ordentlig rørt av din omtanke og refleksjoner over hverdag og dyrehold.. Tenk om alle dyr hadde slike eiere !!Ble skikkelig rørt i hjertet mitt, takk !!! Ønsker deg en fantastisk helg fra Fåberg( Lillehammer)

Irén T. A. Færevaag sa...

Ikke rart at alle ungene dine trives så godt med den omsorgen og hjertevarmen :-)))

Håper det er så "enkelt" som at det er medisineringen av Snorre som kan holde anfall unna!

Vi har hatt Balder med på sykehjem noen ganger (spurt om lov først seff). Vi endte opp med å bruke minst tre ganger så lang tid på hvert besøk (hos en grandtante) siden mange av de andre eldre gjerne ville hilse på også. Vi opplevde at et par av dem rett og slett begynte å gråte av glede over å få kose og klappe en mer enn villig Balder. Rørende og sterkt. Mange av dem savnet rett og slett et kjæledyr, og flere hadde hatt kjæledyr før de flyttet til sykehjemmet.

Velkomstkomiteen din høres herlig ut. All verdens stress og kav blåses bort når en opplever velkomst som dét :-)

Riktig god helg!

Nina og Bonnie sa...

Det er den neste jobben du kan prøve, å bare være hjemme hos de 4-beinte. Kjekt med litt variasjon. Start en hjemmebedrift med dyr. Daghjem eller noe. Det må jo være perfekt hos deg.

Ha en riktig god helg!!!

Anne-Liss sa...

De er heldige de dyra som er kommet til deg. Ikke rart de er såååå glade når du kommer hjem, men for en herlig velkomstkomite, ingen sure miner bare lykkelige og glade fjes. De vet ikke hva de går glipp av de som ikke liker dyr !

Uff ja den dårlige samvittigheten, vil helst ikke tenke på det :o(

Ragnhild B. sa...

Så koselig å lese. Likevel tenker jeg på det at du syns du strever mer nå enn før i din nye jobb. Da er det godt å ha den gamle å vende tilbake til, å vite at du har den i bakhånd! Et år går fort, og det tar jo tid å venne seg til nye oppgaver og ny rytme. Snart blir det lengre og lysere dager!