Jeg skal bli nattsøster på kommunens minste sykehjem. 
Snorre har supre verdier i.f.t. hypothyreosen, så nå kan jeg slappe av med at behandlingen han får, faktisk fungerer! I det siste har jeg vært litt bekymret for at han muligens har blitt dårligere. Jeg opplevde stadig vekk at gutten min hadde dårlig ånde, og da mener jeg skikkelig dårlig ånde, altså – og han var på nytt i ferd med å legge på seg. Full av bekymring og med tanker som jeg ikke ville tenke, ringte jeg dyrlegen for en ny blodprøve for å sjekke om verdiene hans på nytt hadde økt. Like kjekt var det jo at Magnus og Josefine skulle ha sin årlige vaksine, så med to katter og ei bikkje i bilen, kjørte jeg avgårde til dyrlegen. Først var kattene hos dyrlegen, og etter mye ros om hvor fine dem var osv., var det Snorre-gutten sin tur.
Dyrlegen ropte på hjelp for å holde Snorre da han skulle ta blodprøven, men da ble jeg nødt til å si ifra at det var da slettes ikke nødvendig. Snorre har da aldri blitt holdt av andre enn meg under prøvetakingen, og dessuten, sa jeg til den mannlige dyrlegen Snorre fikk istedet for vår faste gode, flinke Jannicke, som selvfølgelig var sjuk, pleier ikke Jannicke å barbere først heller…..Usikker på hva han tenkte da, men i alle fall sa han at han skulle da ikke være noe dårligere enn Jannicke, så hjelpen fra dyrepleier’ne ble forkastet – like så barberingen, og blodprøven ble tatt mens Snorre satt stille som en mus i armene mine. Snorre ER verdens flinkeste og mest tålmodigste islender som finnes – det er jeg sikker på!!
Da jeg trodde han var ferdig, sa dyrlegen plutselig at han gjerne ville ha en urinprøve, også, og ga meg et blankt pussbekken. Ut og tiss, Snorre!! Han tisset og jeg stakk både armen og pussbekkenet under hele han, og akkurat idet jeg skulle ta bort pussbekkenet – sparket Snorre til det så mesteparten av de dyrebare dråpene forsvant ned i jorda. Vel, så var det å prøve på nytt, da – og Snorre som sjelden får lov til å markere i hytt og pine - fikk nå beordring om å markere både her og der. For å si det helt ærlig, så gikk det dårlig med den urinprøva, og jeg gikk inn til dyrlegen og avleverte et ganske så tomt pussbekken…….bortsett fra EN dråpe. Som sykepleier, vet jeg jo at EN dråpe faktisk er nok!
Søstrene sisters er i farta hele dagen. Dem er som Tuppen og Lillemor der dem krangler om alt og ingenting, for så å bli perlevenner igjen. Vi er stadig på tur, jentene og jeg, så nå begynner dem å bli ganske flinke til å gå pent sammen med meg på tur. Det er morsomt å se hvordan dem tilpasser seg hverandre. Til og med Snorre vil ha et ord med i saken nå, og gyver løs på Glenna så det ljomer når ho erter og oppfører seg bananas mot han – men det er jo lov det! Dimma prøver iherdig på sidelinja å få dem til å gi seg, men det er sjelden ho blir hørt eller tatt hensyn til!
Glenna blomstrer og blomstrer, og for hver dag som går, stjeler ho mer og mer plass i mitt hjerte. Ho er så god, den jenta. Ho liker å kose, og gir like mye kos tilbake som ho får, og har et fantasisk herlig uttrykk i ansiktet både når ho er rampete som når ho er lydig – eller når ho tigger, da…..og jeg smelter HVER gang…sukk…Ho er en meget selvstendig og bestemt dame, og vet hva ho vil! Samtidig viser ho ydmykhet og evne til å unngå konflikter – selv om ho vel kan si ifra at dette liker ho ikke, men ho gjør aldri noen utfall!
Jeg opplever at ho har liten interesse for andre mennesker, og bryr seg fort om helt andre ting etter en kort hilseprosess – det er forsåvidt greit, syns jeg. Og ho legger seg stille og rolig ned og venter på at matmor skal bli ferdig med å prate med den det nå måtte være. Da ho var mindre, strittet ho imot når vi skulle kjøre bil. Det var ikke det at ho ikke likte å kjøre bil. Ho ville bare ikke inn i bilen, men når ho først kom seg inn i buret sitt, la ho seg stille og rolig ned for å sove. Nå får jeg ho nesten ikke ut av buret etter at vi har vært ute og kjørt og vært på tur. Ho hopper villig inn i bilen, og legger seg rolig ned – men ho vil ikke ut igjen!! Jeg må virkelig jobbe for å få ho ut av buret….Snåling!
Dimma har nå begynt å fotfølge meg hvor enn jeg går. Etter at Glenna kom i hus, har det forsterket seg. Dimma er den som blir med meg når jeg setter meg på kontoret forann data’n på kvelden/natta, mens de andre to ligger på soverommet og sover sammen med matfar. Snorre i den minste senga; dvs. i Glennas, og Glenna i den største; dvs. i matmors!! Dem er nå så rare…
Vi har venta og venta på snø`n – og for et par dager siden kom det noen få hvite snøfnugg som la seg som et tynt teppe på bakken. Og selv om det ikke akkurat går ann å grave seg ned i snø`n, er bikkjene veldig fornøyde med det lille som er. Glenna har både smakt på`n, rullet seg i`n og til og med sklidd på den lille isen…..og viser klart at ho er en ekte islender i både hjerte og sjel!
I dag skulle jeg prøve å ta noen bilder som jeg kunne bruke til julekorta. At det skal være sååå vanskelig, da gett. Snorre og Dimma er jo ikke no problem å få til å sitte rolig, men den andre tøtta, da – ho vimser, flytter på seg, snur seg og…..jeg vet ikke hva ho ikke gjør….ho er i allefall ingen linselus når jeg vil at ho skal være det! Bare se her:
Og når ho ER linselus, er det selvfølgelig noe annet som mangler….
Som oftest blir det sånn her…..
Og sånn….
God Helg!
Vi parkerte på en leirete parkeringsplass, og satte kursen bortover stien inn i skogen.
Men det å gå fot med full fokus og kontakt – det må vi fortsette å trene på, for det går i rykk og napp! Og “stå” – det har vi trent masse på. Ho må stå før ho får vær-så-god lov til å spise, ho må stå før ho får vær-så-god lov til å gå ut døra, osv. Det går glimrende hver gang, men når ho plutselig skal stå sånn helt uten videre…vel, det skjønner ikke alltid Glenna hensikten med. 
Jeg begynner å ane at det finnes en lærevillig og ivrig islenning i Glenna. Juhuuu…
….men fram til det, så kosær vi vårs!
