Godt Nytt År
Vi feirer dagen her på Ophus stille og rolig – Rune, Simon, Snorre, Dimma og jeg. Vi håper at det ikke blir så mange raketter her når klokka slår tolv slag, sånn at vi alle kan gå inn i det nye året med ro i sinnet.
Vi ønsler alle våre nye (blogge) venner et riktig Godt Nytt År, og ser fram til å treffe flere av dere i året som kommer, og også bli bedre kjent med dere vi allerede har truffet.
Klemmer fra
Snorre, Dimma og Camilla.
Vi nyter dagene med snø og sol og blå kalde, men det gjør ikke noe at det er så kaldt ute. Det er ikke ofte vi har skikkelig vinter i jule-høytiden her i Østfold. Stort sett har ikke snøen kommet før langt ut i januar eller februar – knapt nok det – og milde vintere er noe vi har friskt i minne, vi østfoldinger. Men i år er det annerledes – alt er forresten annerledes denne jula.
Litt rart å feire jula i et nytt hus på et nytt sted så landlig…stille og rolig. Å, som vi nyter det. Det er nesten som å være på hytta nå. Vi går turer i skogen, lite trafikk og masse rikt dyreliv. Fuglene kvitrer der de sitter i juleneka, musene er et eller annet sted langt ned i bakken langt under snø’n, i følge Dimma og rådyra er der ( sier Dimma) selv om dem er et sjelden syn nå.
Julaften feiret vi her hos oss selv om jeg dro avgårde på jobb på natta. Rune fikk være kokken – eller han er alltid kokken. Jeg er en meget miserabel husmor – ikke liker jeg å gjøre reint og ikke liker jeg å lage mat!! 1.juledag var vi bedt til svigermor. Der var også broren til Rune med familie. Dimma fikk leke litt med lille Eirik og Mathilde, mens Snorre var mest opptatt av å følge med farmor ute på kjøkkenet – der all den gode maten var!! I går hadde jeg mamma og søstra mi med unger til middag, og da er det jammen praktisk å ha et stort spise-bord. Så at vi har brukt tid på å være sammen med familien i år, er sikkert og visst. Dessverre har “basseluskene” kommet hit til oss, også. Både Rune og Daniel snørrer, hoster og er i dårlig form. Simon og jeg krysser fingrene for at vi skal holde oss friske.
Som dere vet, ønsket jeg meg hodelykt til jul, og av min snille Simon-sønn fikk jeg nettopp det. Jeg ble så ufattelig glad for den, og den har vært i flittig bruk allerede. Tenk at jeg nå kan rusle opp i skauen på kvelden med hundene uten å bekymre meg for mørket. Det hjelper jo at snøen lyser opp i tillegg – og månen, også. I går ruslet vi seint, tror klokka var nærmere halv elleve. Det var en veldig fornøyelig tur. Ingen av hundene boffet en eneste gang, men gikk rolig sammen med meg. Dimma har blitt flinkere til å gå i flexi-båndet nå – ho har sluttet med å dra så veldig.
Snorre som alltid har gått stille og rolig ved siden av meg uten noe tull, har derimot begynt å “jage” litt framover. Han vil så gjerne gå fortere og vil springe!!! Det har ikke vært hverdagskost på den karen, nei. Han blir sannelig ikke sliten lenger, heller. Kanskje han er i god fysisk form likevel….;o) Og plutselig legger han seg ned og ruller seg rundt i snø’n eller aker seg bortover med trynet ned i bakken. Det ser nesten ut som om han har det gøy!
Det er i grunnen lenge siden Snorre har sprunget rundt og lekt med Dimma – det gjør han nå. Han springer og springer og lekesloss med både Dimma og bamsen Kalle. I dag da vi var ute i hagen, ble han så ivrig at Dimma fikk litt vondt. Ho pep litt og krøp sammen bort til meg - satte seg bak meg. Ville ikke leke med Snorre mer. Han prøvde å be om unnskyldning ved å slikke ho i munnvikene, men Dimma var rett og slett så fornærmet at unnskyldningen ble slettes ikke godtatt. Det var så rart å se på. Men det ordnet seg etterhvert, og leken var i full gang på ny. Dimma bet etter labbene til Snorre, og Snorre prøvde å legge ho i bakken. Herlig – jeg elsker at de leker sammen igjen!!
Dimma har vært litt skeptisk til folk som vi får på besøk her. Det er ikke noe problem å dra på besøk med Dimma. Da bjeffer ho aldri, er bare lykkelig over å treffe andre folk. Men i går overrasket Dimma meg veldig. Da mamma og søstra mi kom, ringte de på..selvfølgelig….det betyr full bjeffing på dem begge. Jeg satte Dimma pent på kjøkkenet, og der fikk ho bli. Fikk ikke lov til å springe bjeffende ned trappa for å hilse velkommen. Dimma var veldig misfornøyd med det, men aksepterte det til nød. Og til slutt slutta ho å bjeffe..bare satt og tittet på meg og ventet på klarsignal til å få gå. Da “tantungene” mine kom opp trappa, fikk ho lov til å hilse. Det gjorde susen. Resta av kvelden var Dimma fornøyd og bjeffet ikke eller var skeptisk til noe som helst. Snorre pleier som regel og bare bjeffe litt, og gir seg når vi snakker til han. Når han har hilst, er alt greit. Bare lykkelig over at det har kommet besøk.
Snorre har fått på seg skjerm igjen. Han har fått et sår på albuen sin – jeg kaller det “liggesår.” Da vet dere sikkert åssen type sår det er. Han har blitt så tørr i huden der at jeg smører han med aloe vera-salve, og for at han ikke skal slikke den bort med en gang – derfor skjermen. Dimma liker jo ikke den skjermen – ho er rett og slett liveredd for den skjermen!! Det vet Snorre å utnytte. Derfor får han ofte vilja si inne nå…..Det er bare å gå mot Dimma med skjermen rundt hue, så stikker ho som om det brenner bak i rompa på ho. Ikke fritt for at vi har ledd litt av dem, ja…
Nå er det snart hjemmelaget pizza på menyen her. Simon er i full gang på kjøkkenet, og det lukter helt himmelsk her. Litt deilig å spise noe annet enn julemat. Og mens jeg venter, koser jeg meg med et glass rødvin og data’n. Har nemlig noen bilder og filmer jeg skal importere…..
Ha en fin dag i dag!
Nissen har vært her og dratt igjen…..Da Dimma fikk se alle julegavene under juletreet, var det spesielt EN gave Dimma forelsket seg i. Den hadde rødt julepapir og luktet helt fortreffelig, ifølge Dimma.
Dermed tok ho på seg den store oppgaven med å passe på akkurat DEN julepresangen, og ho tok oppgava si meget alvorlig, må jeg få tillegge. Ingen, og da mener jeg ingen, fikk lov til å nærme seg julepresangen med det røde julepapiret på og som luktet så godt. Ho knurret og snurret litt rundt seg sjøl da Snorre eller en av ungene eller en av oss voksne nærmet oss juletreet…..Jeg måtte simpelthen ta ho ut av situasjonen slik at det ikke skulle gå helt gæær’nt. Det hjalp, og Dimma kunne slappe av litt før vi startet utdelingen av presanger. Da ho hadde fått pakket opp yndlingspakka si, var voktinga over for denne gangen. Jeg må innrømme at jeg ble litt sjarmert av denne oppførsla hennes - enda jeg vet at den egentlig er en “uting.”
Tida flyr så alt for fort, og nå er det allerede romjul og vi nærmer oss den dagen Snorre hater mest hvert år – nemlig nyttårsaften. Pga tidligere erfaringer med denne dagen, har jeg nå investert i D.A.P. Jeg har kjøpt både halsebånd og sånn greie til å sette i stikk-kontakta. Da får jeg se om disse feromonene gir noen beroligende virkning på Snorre (og Dimma) i år. Håper det…han blir så innmari stressa, den gutten, min, og har det ordentlig fælt når det hyler og spraker som værst med fyrverkeri på himmelen.
Ellers har jeg fått en skikkelig “ung-fole” her i huset. (Det er IKKE Rune for den som trodde det..hehe). Etter at Snorre startet på tabletter for det lave stoffskiftet, har han blitt så aktiv og full av energi til tusen at han tar helt knekken på meg.
For det første, han er lys våken på morran og vil ut med en gang….for å springe og leke med lille-søster, han sover nesten ALDRI lenger og han blir IKKE sliten når vi er på tur! Jeg har retten og sletten fått meg en ny hund! Tenk for en forandring, og tenk så dårlig han egentlig har vært. Gutten min har ikke vært bedagelig sånn som jeg har trodd – han har bare ikke orket!!!! Fy skam…..Så nå gleder vi oss til å ta fatt på et nytt år, hvor gutten min sikkert kommer til å rase ned den ene kiloen etter den andre på kort tid ( og det skal forhåpentligvis matmor, også).
Vi har fått så masse deilig snø at vi må være ute mye og lenge av gangen. Snorre og Dimma ELSKER snø’n og det er så herlig å se på sånn som dem ruller seg rundt, graver seg langt ned under snø’n og hopper av glede bortover! Og pelsen demses blir jo så fin – litt klumper her og der, men når det er tørka opp ser dem jo ut som “fluffy’er.”
Kort og godt – vi stor-koser oss her på Ophus og gleder oss over dagene som jeg har fri og vi kan være sammen alle sammen!
Ha noen fine romjulsdager dere, også!!!
Jula nærmer seg med stormskritt, men vi tar det hele med fullstendig ro her på Ophus. Har lenge tenkt at jeg skulle finne på et navn på småbruket…men har til gode å komme på noen velegna forslag. Ophus er navnet på stedet her. Det er skikkelig kaldt ute, og det har kommet bitte-litte-granne snø. Akkurat nå ser det ut som om snø’n har blåst bort, da…men jeg har tro på værvarslet som sier at jeg skal våkne opp til hvit julaften!!
I dag gikk vi en tidlig tur i skauen…vel, for meg var det tidlig da siden klokka bare var halv ni på morran. Dimma var veldig pipete, så jeg skjønte at ho hadde masse ubrukt energi på lager – og da tenkte jeg at det var greit at turen i skauen kunne bli en god del tidligere i dag enn vanlig. Siden jeg allerede hadde drukket et par kopper med kaffe og sett litt på Go’morgen Norge, var det egentlig ingen hindring….
Vel oppi skauen og ingen fare for å treffe på ukjente folk, slapp jeg dem fri – begge to. Dimma sprang og sprang som et olja lyn bortover, nedover, oppover….puh, for en ivrig sjel. ;o) Snorre var ikke så verst han, heller – og det gledet meg til tusen at han var minst like ivrig som lillesøster til å springe. Det er ingen fare for at han skal sette etter “noe” og bli borte for meg – verre er det med lille-nutta. Ho forsvant selvfølgelig…bjeffende…hjelp! Men det tok ikke rare stunden så var ho på plass igjen – dog med stående pels og fortsatt med masse lyd. Da tørte jeg ikke ha ho fri lenger – det var sikkert et eller annet dyr ho satte etter.
Så spennende med is på vannet – bare MÅ testes!
Suvernir? Snorre elsker pinner, jo større desto bedre!
Oppå Vetatoppen. Ser dere “tårnet” i bakgrunnen – jeg klatra opp der i sommer. Redd som en tørkel for høyder som jeg er…det tok lang tid, for å si det sånn!
Portrett av Dimma
Portrett av Snorre
Alltid tid til ei lita pause…Ser du noe, Snorre?
To skautroll…
Nå ligger dem her og sover som steiner begge to, så nå står jeg fritt til å holde på uavbrutt inne med siste rest av julerengjøring og pynting….men det er jo så mye koseligere å sette seg ned forann data’n…..;o)))
Til søndag skal Daniel’s 18-års dag feires sammen med familien, så da blir det også bytting av julegaver, og da er det best at jeg er ferdig med innkjøpa, for å si det sånn. Tar en tur ut i butikkene i kveld, Rune og jeg, siden det er langåpent til kl. 22, og da er det forhåpentligvis litt mindre med folk, også!
Jeg har omsider fått de siste svara på blodprøvene til Snorre, og jeg vet ikke helt om jeg skal være glad eller lei meg! Det var to verdier på nyreprøvene som var forhøyet sist gang – den ene var nå normal, men den andre var fortsatt forhøyet. Gutten min skal derfor fortsette med nyrefòr en stund til. MEN - dere har sikkert fått med dere at Snorre og jeg har slitt med vekta hans over lengre tid, og samme hvor mye vi har prøvd, har resultatet alltid vært like bedrøvelig. Derfor ville jeg at han skulle testes for lavt stoffskifte ( det var i sommer da han tok blodprøve ) Jeg hørte aldri noe, og regnet med at alt var bra. Det var det IKKE!! Prøven var ikke blitt sendt i sommer (skjedd en misforståelse, i følge dyrlegen), så derfor ble det testet nå. Snorre HAR lavt soffskifte, stakkar….Han ligger så lavt at det ikke er rart at gutten min har vært “bedagelig” og heller ikke oppnådd noen som helst vektreduksjon! Nå har vi startet med noen tabletter som skal stabilisere stoffskiftet hans, og allerede nå har jeg merka forandring på gutten. Han har blitt mer aktiv og mere “med.” Faktisk syns jeg at han har blitt gladere, også…hvis dere skjønner hva jeg mener…;O)
Nei, får gjøre litt igjen, vel……;o)
Og i går gjaldt dette meg – det var jeg som ble glad!! Og det på grunn av en enkelt telefonsamtale…For å ta det hele fra begynnelsen:
Dere husker sikkert at Snorre var hos dyrlegen forrige uke for å reparere en tann? Den dagen ble det oppdaget en “kul” i underkjeven til Snorre. Det ble tatt biopsi, og svaret på den prøven skulle jeg få før jul. I verste fall kunne dette være en “ondartet” kul. Hele verden min raste sammen der og da. Skulle dette ingen ende ta?
Men i går ble jeg glad!! Den danske dyrlegen ringte meg på formiddagen og sa at de hadde fått resultatet på biopsien – og kulen var GODARTET!! Ingen grunn til bekymring. Jeg ble så glad, så glad…at hadde jeg hatt dyrlegen forann meg, hadde jeg nok kastet meg i armene hans fra meg av lettelse og glede :-) Jeg sa til han at det var den beste “julegaven” jeg kunne få! Han humret litt inn i røret, og visste nok nøyaktig hva jeg mente!!
Nå venter jeg bare på nyreprøvene….
Så over til noe helt annet. Det var enda en i familien i går som ble super-glad og ..sukk..omsider trådd over i de voksnes rekker.
HIPP-HURRA for DANIEL som har blitt 18 år og klarte oppkjøringa i går! Nå har gutten endelig fått "lønn" for strevet....;o))Se så stolt og fornøyd han er :-)
