Etter vår siste utflykt ble det noen stille og rolige dager. Det ble noen turer langs med Villmarksveien, og en og annen sykkeltur for at bikkjene skulle få ut ubrukt energi. Når matmor jobber, blir det nemlig mye soving. Nesten et døgns soving blir det på min fantastiske pelsvenner, og dem klager aldri, ALDRI! Men det er tøft å være singelmatmor, altså – det har jeg fått merke på kroppen nå. Ikke økonomisk, men følelsesmessig. Jeg som alltid har hatt den oppfatningen og sagt at jeg aldri skal la mine pelsdotter være alene hjemme en hel arbeidsdag, dvs. 8 timer, har vært nødt til å ta tilbake de orda og svelge dem rett så grundig ned. MEN det går forbausende bra, og sånn får det bare bli og være så lenge. Min samvittighet sier meg at det er bedre at dem er alene om natta’n når dem likevel skal sove…..Jeg jobber jo som nattsøster!
Torsdag for 1 uke siden ringte jeg på en annonse på Finn; kattunger søker hjem. 
Så endelig kunne vi kjøre opp gårdsplassen på Orretoppen. Det var helt stille. Ikke et knyst var å høre inne fra huset. Flinke, flinke Snorre, Dimma og Snorre! Jeg lot pusene bli igjen i bilen mens jeg luftet og matet hundene – og vi utvekslet gledeskos over å se hverandre igjen etter en laang natt. Så hentet jeg pusene! Makan til ellevill glede – på mine IF’er, vel og merke. Pusene synes ikke dette var noe ålreit. Pusegutten knurret og freste, freste og knurret. Dette likte han tydeligvis IKKE. Jentepusen var litt mindre pågående i knurringa og fresinga, men det var absolutt tilstede. Må innrømme at jeg lurte litt…..uff, vil det her gå bra? Vil dem bli venner, mon tro? Og som alltid, er det jo bare å ta tida til hjelp. ;o)
Jeg har brukt mye tid på håndtere dem, pusene,; ta på dem, løfte på dem og gi dem daglig kos.
Jeg snakker til dem, og sitter sammen med dem – alt for at dem skal bli vant til meg, først og fremst. Så får de bli kjent med hundene etterpå.
Etter to dager, tinte dem opp – pusene, altså. Plutselig tørte dem å gå ut av buret selv når døra stod oppe, og plutselig var leken i gang på gulvet.
Vidunderlig å observere! Ja, og ivrige observatører var jo selvfølgelig både Dimma, Glenna og Snorre, også. Det tar tid for dem firbeinte å bli venner.
Fortsatt knurrer pusene noen ganger hvis hundene kommer for nærme, og andre ganger er det lissom helt greit å være nærmere enn nærmest.
Glenna er så ivrig, stakkar, at ho nesten ikke har tid til å gå ut for å gjøre sitt fornødne. Å gå tur, kan jeg visst bare glemme….DET har Glenna IKKE lyst til. Ho ligger trofast forann katteburet og titter og håper….vil så veldig gjerne leke med dem.
Både Morse og Bessa er renslige og flinke til å bruke kassa si når dem må på do. Allerede første kvelden tok dem til seg både mat og drikke uten noe problem, men Bessa oppfører seg jammen litt som en liten valp.
Han knurrer til søstra si når han spiser, så ho får ikke lov til å spise av samme matskål som han – derfor har ho fått sin egen matskål, ho. 
I går da jeg hadde Bessa (lille Knurre), guttepusen på fanget, begynte han å male for første gang. Å, så glad jeg ble! Endelig framgang.
Bessa slikket meg i hånda i dag, og strakk seg opp mot nesa mi for å lukte og slikke. Herregud! Noe så skjønt. Blitt glad i den lille pusen, jeg. Ja, og han og Snorre kler hverandre, og se.
Vi våknet av to skudd på morgenen i dag, og elgjakta er nå et faktum. Det første som slo meg da jeg hørte skudda, var at nå ble elgen, som Glenna så i skogkanten her for noen dager siden, felt med stor jubel. Jeg hørte en meget ivrig og høylytt liten firbeint jeger, så nå minker nok elgbestanden her betraktelig. Her er jo også elgjakta blitt utvidet til slutten av november. Senere på dagen klarte Glenna med et nødskrik å løsrive seg fra pusene, og ble (mot)villig med på tur. Det duskregnet ute, men til gjengjeld var temperaturen ute herlig. Det var fortsatt mulig å la jakka bli igjen inne, men gummistøvler ble jo selvfølgelig et “must.” Vi rusla som vanlig langs med Villmarksveien, og tok inn på en annen grusvei denne gangen. Ikke ante vi hvor vi havnet, eller hva som ville dukke opp. Det er nemlig like spennende hver gang å se hva som åpenbarer seg i enden av veien, og denne gangen dukket det opp en koselig liten gård, som hadde verdens flotteste utsikt ut over Øymarksjøen, og som var omkranset av både skog og jorder på tre sider. Virkelig en flott plass å bo på, inbilder jeg meg! Vi tørte selvfølgelig ikke å ta inn på noen ukjente skogsstier denne gangen siden elgjakta dundrer rundt i skogen – det får vente.
I dag fyller jeg 45 år, og dagen feirer jeg med mine aller beste venner (og et glass vin
Meg, min mor, min sønn og kjæresten hans i Spania.
Vi snakkæs!
Det er så mange veier og velge mellom, så veiene vi går blir valgt litt på slumpen og hvor interessant jeg synes det ser ut. Ikke alltid det er like lurt, for jeg har havna både på snuplasser og leirete hogstområder. 
