Fredelige romjuls-dager…..

Vi nyter dagene med snø og sol og blå kalde, men det gjør ikke noe at det er så kaldt ute. Det er ikke ofte vi har skikkelig vinter i jule-høytiden her i Østfold. Stort sett har ikke snøen kommet før langt ut i januar eller februar – knapt nok det – og milde vintere er noe vi har friskt i minne, vi østfoldinger. Men i år er det annerledes – alt er forresten annerledes denne jula.

 

Litt rart å feire jula i et nytt hus på et nytt sted så landlig…stille og rolig. Å, som vi nyter det. Det er nesten som å være på hytta nå. Vi går turer i skogen, lite trafikk og masse rikt dyreliv. Fuglene kvitrer der de sitter i juleneka, musene er et eller annet sted langt ned i bakken langt under snø’n, i følge Dimma og rådyra er der ( sier Dimma) selv om dem er et sjelden syn nå.

Julaften feiret vi her hos oss selv om jeg dro avgårde på jobb på natta. Rune fikk være kokken – eller han er alltid kokken. Jeg er en meget miserabel husmor – ikke liker jeg å gjøre reint og ikke liker jeg å lage mat!! 1.juledag var vi bedt til svigermor. Der var også broren til Rune med familie. Dimma fikk leke litt med lille Eirik og Mathilde, mens Snorre var mest opptatt av å følge med farmor ute på kjøkkenet – der all den gode maten var!! I går hadde jeg mamma og søstra mi med unger til middag, og da er det jammen praktisk å ha et stort spise-bord. Så at vi har brukt tid på å være sammen med familien i år, er sikkert og visst. Dessverre har “basseluskene” kommet hit til oss, også. Både Rune og Daniel snørrer, hoster og er i dårlig form. Simon og jeg krysser fingrene for at vi skal holde oss friske.

Som dere vet, ønsket jeg meg hodelykt til jul, og av min snille Simon-sønn fikk jeg nettopp det. Jeg ble så ufattelig glad for den, og den har vært i flittig bruk allerede. Tenk at jeg nå kan rusle opp i skauen på kvelden med hundene uten å bekymre meg for mørket. Det hjelper jo at snøen lyser opp i tillegg – og månen, også. I går ruslet vi seint, tror klokka var nærmere halv elleve. Det var en veldig fornøyelig tur. Ingen av hundene boffet en eneste gang, men gikk rolig sammen med meg. Dimma har blitt flinkere til å gå i flexi-båndet nå – ho har sluttet med å dra så veldig.

Snorre som alltid har gått stille og rolig ved siden av meg uten noe tull, har derimot begynt å “jage” litt framover. Han vil så gjerne gå fortere og vil springe!!! Det har ikke vært hverdagskost på den karen, nei. Han blir sannelig ikke sliten lenger, heller. Kanskje han er i god fysisk form likevel….;o) Og plutselig legger han seg ned og ruller seg rundt i snø’n eller aker seg bortover med trynet ned i bakken. Det ser nesten ut som om han har det gøy!

Det er i grunnen lenge siden Snorre har sprunget rundt og lekt med Dimma – det gjør han nå. Han springer og springer og lekesloss med både Dimma og bamsen Kalle. I dag da vi var ute i hagen, ble han så ivrig at Dimma fikk litt vondt. Ho pep litt og krøp sammen bort til meg - satte seg bak meg. Ville ikke leke med Snorre mer. Han prøvde å be om unnskyldning ved å slikke ho i munnvikene, men Dimma var rett og slett så fornærmet at unnskyldningen ble slettes ikke godtatt. Det var så rart å se på. Men det ordnet seg etterhvert, og leken var i full gang på ny. Dimma  bet etter labbene til Snorre, og Snorre prøvde å legge ho i bakken. Herlig – jeg elsker at de leker sammen igjen!!

Dimma har vært litt skeptisk til folk som vi får på besøk her. Det er ikke noe problem å dra på besøk med Dimma. Da bjeffer ho aldri, er bare lykkelig over å treffe andre folk. Men i går overrasket Dimma meg veldig. Da mamma og søstra mi kom, ringte de på..selvfølgelig….det betyr full bjeffing på dem begge. Jeg satte Dimma pent på kjøkkenet, og der fikk ho bli. Fikk ikke lov til å springe bjeffende ned trappa for å hilse velkommen. Dimma var veldig misfornøyd med det, men aksepterte det til nød. Og til slutt slutta ho å bjeffe..bare satt og tittet på meg og ventet på klarsignal til å få gå. Da “tantungene” mine kom opp trappa, fikk ho lov til å hilse. Det gjorde susen. Resta av kvelden var Dimma fornøyd og bjeffet ikke eller var skeptisk til noe som helst. Snorre pleier som regel og bare bjeffe litt, og gir seg når vi snakker til han. Når han har hilst, er alt greit. Bare lykkelig over at det har kommet besøk.

Snorre har fått på seg skjerm igjen.  Han har fått et sår på albuen sin – jeg kaller det “liggesår.” Da vet dere sikkert åssen type sår det er. Han har blitt så tørr i huden der at jeg smører han med aloe vera-salve, og for at han ikke skal slikke den bort med en gang – derfor skjermen. Dimma liker jo ikke den skjermen – ho er rett og slett liveredd for den skjermen!! Det vet Snorre å utnytte. Derfor får han ofte vilja si inne nå…..Det er bare å gå mot Dimma med skjermen rundt hue, så stikker ho som om det brenner bak i rompa på ho. Ikke fritt for at vi har ledd litt av dem, ja…

Nå er det snart hjemmelaget pizza på menyen her. Simon er i full gang på kjøkkenet, og det lukter helt himmelsk her. Litt deilig å spise noe annet enn julemat. Og mens jeg venter, koser jeg meg med et glass rødvin og data’n. Har nemlig noen bilder og filmer jeg skal importere…..

 

Ha en fin dag i dag!