En tur rundt i nærområdet….

I dag dro Snorre på ferie – ut på campingen sammen med Simon og Rune. Jeg hadde forventet at Dimma skulle bli veldig rastløs etter at Snorre hadde dratt, men det gikk over all forventning. Og for at savnet ikke skulle bli så alt for stort, sørget jeg selvfølgelig for at Dimma og jeg var sysselsatt de første timene. Tidligere på dagen i dag, sømfarte jeg lokalhistorien for å se om det var noen fine plasser vi kunne “besøke.” Men det er vel ingen vits i å skryte på seg mer enn nødvendig – det ble den enkleste løsningen. Vi rett og slett bare ruslet ned på hovedveien og videre bortover for å se hva som ville dukke opp. En liten baktanke hadde jeg jo, siden jeg vet at det ligger fornminner og en badeplass like i nærheten. Den første plassen vi kom til, var til fornminnene; dvs. en gravplass fra jernalderen, Vestfeltet.

Dimma og jeg ruslet inn på området og jeg må si jeg var spent på hva jeg ville finne. Jeg forventet meg ikke annet enn noen steiner litt sånn hulter til bulter, men se hva vi støtte på:

Det må jeg si var litt av en positiv overraskelse, og jeg ble også meget imponert over Dimma. Ho bare stoppet opp, tittet på dem mens halen gikk sveivende fra den ene siden til den andre. Ho ble ikke redd, ikke bjeffet ho – bare sto rolig og så på ulldottene. Så langt fra den reaksjonen ho hadde sist da ho var mindre. Da var det ilter bjeffing og kaving.

Denne her var også ganske så nysgjerrig på oss, og begynte å gå mot oss. Det resulterte i at de andre fulgte på. Da ble jeg egentlig litt usikker, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg lot som ingenting og bare gikk videre.

Det var tydelig at disse sauene var vant med folk. Er dem ikke fine?

Vi ruslet videre i håp om å finne disse berømte gravene. Kan dette være en grav, mon tro?

Til slutt kom vi til andre siden av gravplassen. Det var visst flere innganger til dette området. Denne porten var en fiffig liten sak.

Da vi gikk tilbake, oppdaget jeg at vi hadde fått oss noen følgesvenner.

Det var tydelig at sauene helt klart var veeldig nysgjerige på oss, og beveget seg sakte men sikkert nærmere oss.

Det likte ikke Dimma helt. Jeg tror sannelig ho ble litt usikker og redd, og dermed bjeffet ho. Det skulle ho IKKE gjort, for det likte sannelig IKKE sauene. Da kom dem mot oss i en litt raskere fart enn tidligere….

Jeg er ikke redd sauer, men jeg må si at denne situasjonen gjorde meg litt utilpass. Litt hurtigere gange gjennom området på tilbakeveien, så var vi kjapt ute på hovedveien igjen. :-) Da vi hadde gått en lite stykke langs med hovedveien, kunne vi plutselig se sjøen, Hunnebunn.

Ja, det er helt riktig. Ordentlig saltvann, og vi nærmet oss nå Vispen badeplass.

Rett bortenfor badeplassen ligger Vispen båthavn.

Vi plantet oss ned på en benk som stod rett ved badebrygga, som i tillegg er rullestolvennlig.

 Der nøt vi siste rest av sola, og Dimma fikk gjøre det ho elsker mest – nemlig springe i vannet, i sanda og svømme ut for å hente pinnen. Det var en meget lykkelig islender jeg hadde med meg på tur i dag. Bare se på Dimmas glede over å få utfolde seg i vannet.

 

I morgen skal vi prøve oss på en tursti som går langs med Hunnebunnen. Den starter ved Vispen badeplass og går langs med Hunnebunnen over Heiersåsen fram til Grimstadveien. Det blir nok en passelig og fin tur. Har til og med skrevet ut et kart over turstien sånn for sikerhets skyld. Jeg kan jo ikke skryte på meg at jeg er lommekjent i området, og stedsans eier jeg jo ikke……..