Jeg stopper aldri å undres over de små ting….

Etter å ha lest innlegget til Gry, ble jeg litt inspirert til å skrive….Gry skriver noe sånn som at Milli har vokst seg så rolig og ja, blitt voksen…..Så rart at det skal være sånn forskjell på disse jentene våre, tenkte jeg….Dem er jo nesten jevngamle, bare 1 mnd. forskjell på dem. I det siste har Dimma “forandret” seg – ho har endret personligheten fra å være rolig og underdanig til å bli mer hespete og dominerende. Dessverre ikke noe jeg setter stor pris på, og som nokvel ikke er så veldig velkomment her i huset. Det holder med en sjefete og masete islender…om jeg nå ikke skal få to!!! Ikke er det løpetid i vente heller. Når vi er ute på tur, har jeg lagt merke til å Dimma har begynt å få fakter som å ville markere seg mer og mer – det holder liksom ikke med et par ganger nå. Nei, nå skal det markeres for hver liten lukt å ho snuser på. Jenta mi holder på å bli voksen!!! Siden jeg er fullstendig klar over at blæra til lille-jenta mi mest sannsynlig er tom etter en til to tissinger, blir det til at jeg drar ho avgårde så fort ho prøver seg på flere tissepauser. Jeg er ingen tilhenger av at bikkja skal markere i tide og utide, derfor blir det en bestemt avverging av episodene. Dimma er vel ikke like enig og like samarbeidsvillig hver gang, men hvem er det som bestemmer?? Det  er MEG det….

I går da kællen kom hjem og Snorre var litt ivrig, sa Dimma klart i fra at sånn oppførsel var ikke akseptabel her i huset. Snorre på sin side var så glad for at “pappa” kom hjem så han hoppet opp i vanvare og glede – dette var ikke lov, i følge Dimma, så DER var jeg helt enig med ho…det er bare det at sånn har ho aldri vært før. Så har jeg lagt merke til at ho kan reagere på ting som ho ikke har reagert på før – noen ganger med irritasjon, noen ganger med redsel, noen ganger med glede, noen ganger i sinne, noen ganger med nysgjerrighet, noen ganger med en iver jeg ikke har sett maken til og andre ganger med stor ydmykhet. Jeg har tenkt at dette er en siste trassalder før voksenalderen griper den lille jenta mi!! Litt vemodig, men nokvel fakta. Men ho er fortsatt veldig leken, tross alt. Elsker fortsatt å leke med Magnus og Snorre, så lenge det varer….

Så er det min godeste Snorre, da…Han er sjele-glad for at han får lov til å ligge i sofaen jeg har på kontoret, så når jeg sitter og taster på data’n, kommer’n…Setter seg forann sofaen og lager noen rare lyder – det er ikke bjeffing, ikke knurring – men en helt annen lyd…spørrende: Kan jeg legge meg i sofaen? betyr det. Så rart…enda han vet at han får lov, så må han spørre. Det er kun en sofa i dette huset alle dyra får være i, og det er den jeg har på kontoret. Så kom ikke her å si at har du først latt hunden få være i sofaen, er det vanskelig å få han til å la være…Ikke noe problem, for her i huset er dem oppdratt til å spørre først!  

Magnus satt utenfor terassedøra og skrapte på vinduet med potene sine – ville inn, trodde jeg, så jeg åpnet døra for å slippe han inn. Jeg så det ikke med en gang, men Magnus han har nå endelig bevist at han virkelig tar oppgava si alvorlig: Magnus har nå blitt en ekte musejeger!! Så stolt og fornøyd satt han der med musa forann seg. Lekte litt med den, og kastet den opp i lufta for å fange den med munnen sin igjen. Flaks for musa at den allerede var død! Jeg ble, unnskyld at jeg sier det, veeldig glad! Nå vet jeg at jeg ikke trenger å bekymre meg for at det skal bli for mye mus her i gården framover. Både Snorre og Dimma var veldig nysgjerrige på fangsten til Magnus, og Snorre var helt borti musa med snuta si. Ikke rart dette her var stas – dem sjøl har jo aldri greid å fange mus, om de aldri så mye har prøvd! Og musa, den gikk ned på høykant etter hvert, tror jeg. Borte ble den i allefall……. 

  

  

 

Ha en kjempe-fin helg alle sammen!!