Småpludring…..

Dagene går som vanlig her på Ophus, og noen forandringer har det jo rukket å bli i løpet av våren –dessverre må jeg si. Paret som bor på andre sida av gata for oss, har måttet selge labradoren sin pga allergi. Her en dag kom det en eldre dame og tok han med seg – jeg var sikker på at det var mamma’n til en av dem som bare skulle gå tur med Buster…eller var det Balder?? - men han kom ikke tilbake. Så nå er det tomt i gården på den andre siden. Dagen før 17. mai kom naboene som bor ved siden av oss, bort til oss for å fortelle om vakre, snille og gode Jenny som i løpet av kvelden skulle få lov til å reise til Regnbuen. Og da jeg fikk se lille Jenny-mor, forstod jeg straks hvorfor. Ho hadde blitt lam i bakparten etter et prolaps, og dro beina etter seg. Ikke var ho kontinent for urin og avføring heller. Stakkar lille jenta – som vi kommer til å savne ho! Når vi går ut på verandaen på morgenen, er vi vant til at vesle Jenny sitter i hundegården sin og ser bort på oss. Et og annet boff vil komme som en hilsen….Nå blir det forferdelig tomt der borte….. Heldigvis er Odin og Bella fortsatt å se i gata, så helt alene er Snorre og Dimma heldigvis ikke.

17. mai var egentlig en helt ålright dag. Vi var glade for at vi slapp å dra tidlig avgårde for å se på barnetoget, og tok det hele med ro. Jeg våknet til korpsmusikk, og skyndte meg ut i stua for å se ut gjennom vindu. Og jammen så jeg musikantene marsjere borte ved barneskolen. Jeg fikk plutselig en assosiasjon tilbake til den gangen jeg sjøl måtte opp tidlig på morran for å spille og marsjere i all slags vær på 17. mai. Og dagene var forferdelig laaaange…..Jeg må si jeg pustet lettet ut da det heldigvis bare var et minne fra “gamledager” som blafret forbi…….Vi holdt oss hjemme hele dagen, og koste oss hjemme i hagen og på verandaen. Rune og jeg var enige om at vi fikk nyte sånne 17. mai’er så lenge vi kan, for plutselig står vi der sjøl langs med veien for å se på barnebarnet gå i 17. mai-toget og rope HIPP-HIPP-HURRAAA..

Gjerdemannen har kommet hit og lempet i fra seg stengene til gjerdet, så nå er det nok ikke så lenge til han endelig tar fatt på sjølve oppgaven. Jeg gleder meg vannvittig mye til å kunne slippe Snorre og Dimma løse i gården sånn at de kan springe ut og inn døra som de vil. En islender er ingen båndhund, vet jeg.

Forrige helg tok jeg på meg en oppgave jeg aldri har gjort før, og som jeg angret med det samme det glapp ut av meg…. Jeg tilbød meg nemlig å hjelpe til med å ordne med mat og servering i konfirmasjonen til datteren til en venninne. Det er jo til å le seg ihjel av. Jeg er nemlig IKKE egnet til å stå på et kjøkken….jeg lager sjelden mat (bare spiser’n) og hater alt som har med det å gjøre. Jeg er rett og slett udugelig på kjøkkenet. Så da kan dere tenke dere…..men det gikk over all forventning. Karbonader og kylling ble varmet, og all mat kom på bordet til rett tid. Ja, kaker og kaffe ble det også på gjestene uten noe tull…Det verste var da vertsskapet hentet meg og Kent-Roger, som var medhjelper’n min, for å takke oss for hjelpa forann alle gjestene. Det er lenge siden jeg kan huske at jeg rødmet, men jeg tror faktisk at der og da skiftet jeg ansiktsfarge til ganske mørke-rød…..Å, hjelp – ALDRI MER!!

Dimma går nå på siste rest av løpetida si, og denne gangen må jeg si at det har gått greiere. Ho har vært mye roligere og ikke fullt så pipete, og heller ikke så bitchi. Jenta mi har helst villet være i nærheten av meg, og har ikke hatt noen trang til noen særlig aktivitet. Vi tok oss ei trenings-økt på agilitybanen, men ho mistet fort interessen…..Det var like greit å gå inn igjen, og la ho få fortsette med å ta det med ro. Snorre har fått så øra flagret i et par dager, men ellers har det gått rimelig greit med dem to i sammen. Han prøvde seg et par ganger, men jeg skjønte fort at det der var ikke noe å bry seg om. Tror han knapt skjønte helt hva han holdt på med…..halvt mann som han er….

Josefine og Magnus er nesten ikke inne lenger. Jeg prøver iherdig på å holde dem inne om natta, men har nå innsett at det er nytteløst og har derfor kapitulert. Dem får gå ut om natta hvis det er det dem absolutt vil – og det er det jo!! Magnus har fått en haug med knuter i pelsen, og jeg prøver å gre han hver dag. Noen ganger må jeg til og med ta fram saksa og rett og slett skamklippe han. Det er ikke greit når pus har så mye pels, men han ligger nå der og lar meg få holde på. Dette hadde nok ikke nyttet med Josefine, så jeg er glad for at ho ikke har sånn en flokete pels. Jeg var nærmest lykkelig de gangene jeg fikk lov til å fjerne en flått på ho! Men etter at jeg har dryppet dem begge med flått-middel, er det problemet nærmest utryddet. Utrolig så fort det virket!! Bikkjene har hvert sitt flått-halsebånd på seg, og det er jo også veldig effektivt, så nå er det også sjelden jeg finner flått på dem.

Det er en ting alle dyra mine har til felles: DEM ELSKER YOUGHURT!! Dem sitter som tente lys forann meg og bare kikker – alle som en – og venter på å få slikke restene. Raringer… Bikkjene går på diettfòr i disse dager, og meg og kællen går på lavkarbo…hehe…hysj….Så får vi se hvem som oppnår resultat først! Spør dere meg, så tror jeg jammen det blir kællen og Dimma…..

I morgen er det fredag igjen, og vi gleder oss over at det er helga og at kællen har fri, selv om vi har en del rydding ute i hagen som skal gjøres. Vi må kappe noen trær for å få plass til gjerdet inne i skaurabben, flytte på noen steiner og jeg må omgjøre litt på et par blomsterbed. Men det blir bare morro! Gøy å sette sitt eget preg på det vi eier.  

Ha en riktig så god helg alle sammen der ute!