Ute på’n igjen….

…..og denne gangen var det Ingridtjernet som stod for tur. Men nå er jeg neimen ikke sikker på hvem (Ingrid?) tjern eller (Tveter?) vann jeg har vært på – men fint var det, iallefall. I strålende solskinn og himmelblått, om enn litt småkaldt, pakket vi sekken og dro avgårde – jentene og jeg. Til tross for at jeg hadde skrevet ut veibeskrivelse på google maps, var det kronglete å finne fram. Jeg tror iallefall at jeg fant fram! Vi parkerte på en leirete parkeringsplass, og satte kursen bortover stien inn i skogen.

Det var en merkelig stemning, både litt uhyggelig og trolsk, og det spesielle lyset spilte fantasien min et puss mang en gang. Med bikkjene tjoret fast i magebelte, trodde jeg det skulle være enkelt å gå tur. Men neida, begge jentene synes det var så gøy å dra strikken i bandet helt ut, at det ble litt for mye av det gode. Det var slitsomt å få dem til å forstå at selv om vi gikk i skogen, gjaldt fortsatt regelen om å gå pent i band. Omsider roet dem seg – helt til dem fikk øye på vannet. Da var det full fart framover og førstemann uti. Enda godt jeg klarte å holde meg på beina…

Det var deilig å gå der helt alene å kjenne på stillheten. Ikke en lyd var å høre, bare ett og annet plask fra jentene når de lekte i vannet. Dimma hev seg uti og svømte rundt og rundt. Glenna stod på kanten og var velkomstkomitè når Dimma kom opp fra vannet. Dem var like mye på land som i vann, og jeg tror neppe dem merket at det var kaldt i vannet…..og med Pringles som brensel, ble det mye fart og morro!

Jeg glemte både tid og sted, og plutselig var sola på vei ned og det begynte å mørkne. Men FOR en anledning!!!!

Heldigvis hadde jeg hodelykta mi liggende i sekken, så lys ville vi få på tilbakeveien. Jeg liker ikke å si det, men jeg tror jeg begynner å bli litt prippen, for jeg følte meg slettes ikke vel der jeg ruslet bortover på stien med bare lyset fra hodelykta mi som veiviser. Rundt oss på alle kanter, var det jo blitt mørkt. Plutselig hørte vi et par smell – det hørtes ut som om det var noen som skjøt. Men jakta er vel over den nå? Redd ble jeg, i hvertfall, og jentene merket nok på meg at jeg ble usikker. Glenna holdt seg klistret inntil beinet mitt – snakk om å gå fot!!! Jeg ble sååå glad da jeg endelig fikk øye på bilen min…….