Ulv……ULV……..!!!!

Det er tydelig at frykten for ulv er stor her i bygda. Jeg har alltid vært fasinert av ulven, men så har jeg heller aldri hatt den så nært innpå meg før sånn som jeg har nå…Bygdefolket, dvs. representanter fra grensekommunene Marker, Aremark og Rømskog, har avholdt møte i Halden angående ulvene som vandrer rundt i våre dype skoger. Se her hva dem skrev i Avisa Grenseland….

Ennå er jeg litt usikker på hva jeg mener om det å skyte ulven/-e, men det er ikke fritt for at jeg kjenner at det stikker litt inni meg av frykt når jeg er ute i mørket med hundene. Tenk om ulven plutselig kommer ut fra den dype skogen…..

Her om dagen da jeg hadde vært på Rema og handlet i Ørje og var på vei hjem, fikk jeg plutselig se en rev som sprang over veien rett forann bilen. Ut i fra bildet å dømme som jeg så på nyhetene om ulven i Østmarka, kunne det like gjerne vært den, men jeg er hundre prosent sikker på at det var en nydelig liten rev jeg så. Og jeg hadde ikke dårligere tid enn at jeg stoppet mitt i veien, og beundret den vakre skapningen der den stod på nabojordet og så på meg. Lykke, sier jeg bare…

Forrige helg var vi i Fredrikstad. Mens jeg jobbet, var hundene i “gamlehuset.” Der fikk de kose med Josefine og Magnus, og resten av gutta i familien. Ennå en gang prøvde jeg på å la Snorre bli igjen i Fredrikstad, men allerede etter to dager fikk jeg forespørsel om jeg ikke kunne hente han: “Snorre er slettes ikke seg sjøl, klarer ikke å slappe av og peser hele tiden,” fikk jeg vite. Jeg så det med en gang da jeg skulle hente han….Snorre savnet slettes ikke Dimma og Glenna, men MEG!! Han satte seg forann utgangsdøra og ventet…..ventet på at jeg skulle ta han med meg hjem! Lille go’gutten min, se. Så nå har han det bra! Ingen tegn til pesing, han sover godt om natta, og slapper godt av på dagen etter at vi har vært på tur! Det er visst sånn det er ment å være!!  

 

Glenna har fått løpetid, og nå er det vel ikke lenge til før Dimma løper, også. Glenna kan jeg ikke merke noe på, ho er seg sjøl okke som, mens Dimma blir veeeldig pre-menstruell og særlig går det utover humøret hennes. Det er best å la Dimma være i fred og at la ho bestemme og ta ting i eget tempo når ho er i det lunet der Snorre springer rundt her og bryr seg katta. Apropo katter….jeg har nå sømfart avisa og nettet etter små pusekatter som trenger et nytt hjem, men det er da merkelig. Det blir visst ikke født kattunger på denne tiden av året….det er nesten ingen annonser under “gis bort” i Østfold. Vel, for å være helt ærlig, så har det ikke vært noen som jeg har falt for.   Jeg savner nemlig det å ha pusekatter i huset, og det tror jeg vofsene gjør, også. Håper det dukker opp noen snart – må jo tenke litt framover, også. Orretoppen trenger noen gode musejegere….

To kvelder på rad nå har vi gått måneskinnstur, Snorre, Dimma, Glenna og jeg. Det er koselig, selv om skogens farer sikkert lurer rundt hvert hjørne og i alle mørke kriker og kroker. Så lenge jeg ikke ikke hører noen mistenkelige lyder, er det greit. Eller så lenge ikke bikkjene hører noen mistenkelig lyder, er det greit. Hvis en av dem plutselig stopper opp midt i veien og legger hue på snei for å lytte, kjenner jeg at jeg får ståpels og blir bittelittegranne redd, men det hjelper mye med hodelykta som lyser opp i tillegg til månen. Jeg har alltid vært ei lita “pyse i mørten.” Men det er fint, da…lell…

Idet sola går ned….

….og månen står opp.

Absolutt alle lukter får en inngående undersøkelse…

….og ikke alle skjønner helt det der med “å gå rundt!”

Det er behagelig å sette seg inn i bilen når frykten for det ukjente blir litt i det meste laget…..

Kjekt med en godt opplyst gårdsplass…

Totalt avslappa……

Til tross for at det skjer ting på himmelen…

Ingen ulv tørr å komme hit, for da skal jeg……

Jentene bruker kontoret mitt som lekerom…

Mammas lille prinsesse…

Inni er vi like, men forskjellig utenpå…

Noen som fryder seg stort når det snør i kveld…

Er veldig glad i den nye dørmatta mi…

 

GOD og HERLIG HELG til dere ALLE!!

Surprise!!! :)

I dag ble jeg vekket av at Glenna bjeffet som en gal, og ikke ville roe seg samme hvor mye jeg fortalte ho at det sikkert bare var et rådyr….Kan jo ikke være noe annet lissom – langt oppi de dype og mørke skoger – men jeg tok grundig feil! Plutselig banket det på soveromsvindu, og jeg hev meg ut av senga i en fart, og gikk for å åpne døra. Uttafor stod “go’gutten til ho mor!” Snorre savnet jentene sine så mye og deppa visst så veldig at far i gamlehuset fant ut at det var best å kjøre han til oss på Orretoppen. Jentene ble elleville av glede over å se Snorre, og Snorre like så! Ja ja , det er ikke hver dag jeg får sånne overraskelser på døra.

Så istedet for å tuvle med to, ble det tre bikkjer og tre bånd å holde styr på da det var tid for dagens tur. Været var strålende, om enn kaldt, og forventningen var stor til dagens tur. “ Hvor skal vi gå?”

Istedet for å gå til venstre, gikk vi til høyre på Villmarksveien denne gangen - til jeg fant en stikkvei inn til høyre. Den var stengt med bom. Hmm, dette måtte vi jo finne ut av. Kanskje det ligger noen hytter langt der inne i skogen?

Tenk å ta så grundig feil. Etter å ha gått et stykke innover på veien, kom vi til dette:

Ikke mye å skryte av dette, da, og ikke noe særlig spennende å se på heller, for meg da. Hundene syntes det var veeeldig spennende å snuse seg bortover….

 

 

 

Etter 10 minutter gikk jeg lei, og vi gikk tilbake samme veien som vi kom. Men jeg fant ingen fine turstier å gå denne gangen, så jeg trasket litt ute på jordene så hundene kunne snuse og snuse og snuse…..mus???

Det blir fort kaos og surr med bånda…

Da vi kom hjem, var det fortsatt så fint vær at jeg bestemte meg for å ta kaffen ute på terrassen. Hundene gnagde bort isbiter fra potene, og ønsket seg snart inn i varmen. Dem var dønn slitne etter turen vår, og det var jo bra!

 

Postkassa mi er plassert borte hos nabo’n, og det har resultert i at det ikke er alltid at jeg henter posten hver dag. Men i dag har jeg funnet ut at hvis jeg tar med meg bikkjene hver gang jeg skal hente posten, slår jeg to fluer i en smekk: Jeg får lest posten min, og hundene får seg en liten luftetur!!

                                

Da jeg kom tilbake fra post-hente-turen, stod den ene porten til garasjen oppe?? Det har skjedd opp til flere ganger, og jeg aner ikke hvorfor den plutselig går opp av seg sjøl. Det spøker her på Orretoppen! Jeg får vel prøve å bytte batteri i fjernkontrollen til garasjeportene, for å se om det kan hjelpe. Hvis ikke – ja, da får det vel bare fortsette med å spøke her!

I morra setter jeg snuta nedover mot Fredrikstad. Det er tida for å jobbe 4 netter igjen. Hundene er så heldige å skal få sove i gamlehuset sammen med resten av familien om nettene, så slipper dem i allefall å være alene. Jeg er litt usikker på hvor lenge jeg gidder med denne pendlinga, men foreløpig synes jeg at det er greit som det er. Er jo bare 1 times kjøring herfra og til jobben…..

Her ser dere 2 stk hundehus med luftegårder. Forrige eier brukte hundegården til venstre som uteplass. 

Og ettersom Magnus og Josefine ble igjen i gamlehuset, må jeg snart se meg om etter noen nye musejegere. Må jo ha et par puser her, også. Savner jo dem, da.

Nå ligger alle tre gulla mine rett ut på gulvet. Tydelig at det er slitsomt å bo i de dype skoger…..

 

 

Hei så lenge!