Det ble jo en tur i dag, også. Vel, det var jo egentlig i går, da. Vi er lissom i det rette moduset nå, så nå satser vi på å bli litt bedre kjent i nabolaget og nærområdet. Ikke si det til noen, men jeg leser til og med navna på postkassene når jeg går forbi, bare for å sette navn på personene som bor på nabogårdene. 
Men i dag hadde jeg planen klar, og hadde bestemt meg for at vi skulle gå Otteidstien rundt.
Vi gikk avgårde i kjempe-fint høstvær. jeg kan ikke få sagt det nok, men jeg synes det er SÅ fint om høsten. Vi gikk langs hovedveien før vi svingte inn på stien.
Glenna er som oftest den som fører ann – den fødte lederhund…hihi…Dimma vil alltid gå innerst mot grøfta, og Snorre kommer som regel luskende bak jentene.
Og må man gjøre sitt fornødne, er det like greit å få det unnagjort med en gang.
Otteidstien går langs med Skinnarbutjern, vårt favorittsted hittil. Her er det fint å bade for hundene, og det er flere fine sitteplasser for en menneske-rompe.
Det dukker visst opp små røde hytter overalt…
Omsider kom vi fram til Skinnarbutjern, og bikkjene peila inn kursen – og jeg slapp bånda….
Jeg kan sitte i timesvis å bare betrakte Dimma, Snorre og Glenna når dem bader – eller når Dimma bader. Snorre og Glenna holder seg for det meste på land, og dem elsker å springe langs med vannkanten mens vannspruten står bak dem. Dimma hopper rett ut i vannet og svømmer avgårde. Jeg har aldri sett makan – ho elsker å bade, svømme og det er tydelig at ho stor-koser seg i vannet. Jeg pleier å kaste vannleka hennes utover, og hvis jeg har glemt å ta med meg den, bruker jeg en pinne som jeg finner og som jeg kaster utover. Mens Dimma svømmer avgårde for å hente pinnen, står Glenna og Snorre og venter inne på land. Målet er å ta i fra Dimma pinnen når ho kommer på land. Det stjålne øyeblikket er når Dimma rister seg. Da ser Glenna sitt snitt til å snappe pinnen, og så springer ho avgårde med en meget sint og irritert Dimma etter seg. Snålinger!
Vi gikk videre, og kom fram til plassen Skinnarbu.
Og for turgåere som er ukjente i området, slik, som jeg, er det fint at historielaget har satt opp en plakat med informasjon om plassen Skinnarbu.
Dimma, Glenna og jeg var jo her i vinter en gang, og da så det ganske så annerledes ut….
Men trappa på hovedhuset var den samme….
En bortgjemt skatt på låven…
Nå begynte det å bli seint, og vi var nødt til å gå videre for at vi skulle rekke å komme oss hjem før det ble mørkt ute. Vi fortsatte bortover stien, og gikk forbi både hogstfelt og over provisoriske broer.
Plutselig fikk jeg øye på en svanefamilie – lykke
Jammen er det flott å gå her og bare nyte stillheten. Bikkjene koser seg like mye som jeg på disse turene våre, men nå begynte Snorre, stakkar, å bli sliten. Dimma og Glenna var fortsatt like ivrige og aktive. Det er tydelig at dem begynner å bli i god form – og, det synes på dem at dem til og med har fått (gått?) av seg et par kilo hver!! DET er lykke det, vel!!
Til slutt kom vi ut på hovedveien igjen. Da hadde vi gått fra vestre Otteid til østre Otteid, så nå var det bare å ta fatt på tilbakeveien til vestre Otteid og Orretoppen igjen - gjennom Otteid sentrum og forbi Otteid Grendehus. Det sies at det spøker i dette huset, men jeg vet ikke historien bak. Kanskje jeg en dag får vite det….
Otteid sentrum Otteid Grendehus
Denne hytta ligger perfekt til ved Øymarksjøen
Hjemover….
Lederhunden Glenna vet nøyaktig hvilken retning vi skal gå, og nå begynte sola å gå ned og det ble kjøligere i lufta.
Etter å ha vært ute og gått i 3 timer, øynet vi endelig nabogården…
Og Orretoppen
Vi snakkæs!
