Skulle ønske….

….at denne dagen kunne være ekstra ekstra lang!! Jeg har nemlig fri i dag, og da skal jo denne dagen utnyttes som den bare kan: Jeg skal skrive på bloggen, jeg skal på facebook, jeg skal sjekke annonser på Finn.no, jeg skal sette på vaskemaskinen, jeg skal rydde ut av oppvakmaskinene, jeg skal støvsuge og jeg skal så mye mye mer…..Så veldig dumt at fridagen er akkurat like så kort som de andre dagene – den skulle vært dobbelt så lang!! Så ser jeg ned på gulvet, og hva ser jeg der?? Jo, ei lita vakker jente med bedende øyne og med tålmodigheta sjøl. Min lille Dimma venter og venter…på at matmor skal bli ferdig med den evindelige trykkinga på tastaturet for omsider løfte blikket bort fra den firkanta skjermen og ned på gulvet. Jada, jenta mi – det er snart tid for en lang og deilig tur i skogen. Jeg skal bare……..

Det går hurra meg rundt her om dagen. Jeg føler at jeg er alt for lite hjemme. Ikke vant til å jobbe så mye jeg vet dere…hehe…Jeg som er vant til å jobbe tre netter og så ha fri i 1 1/2 uke, har plutselig tre-fire vakter i uka og kun fri i helga bortsett fra hver fjerde helg, da. Jøss, så uvant!! Så her en kveld jeg kom hjem etter en slitsom kveldsvakt, sto det en blomsterbukett og ventet på meg, fortsatt innpakket og pent dandert i sofaen der jeg har min favorittplass. Min snille mann vet å oppmuntre med herlige vårlige farger! Tulipaner er noe av det vakreste jeg vet.

Snorre og Dimma har fått seg et nytt “søskenbarn.” Søstra mi har endelig tatt til fornuften og kjøpt seg hund!! En sånn en liten en som jeg pleier å kalle for mopp! (Hysj, ikke si noe til søstra mi…) Vi var på besøk hos ho her om dagen for å hilse på den 4 mndr. gamle valpen, og både Snorre og Dimma var med for å hilse på det nye familie-medlemmet. Jeg må innrømme at jeg var litt små-nervøs for åssen dette skulle gå. For Snorre liker nemlig ikke sånne hunder. Det er helt sant. Helt fra han var valp, har han vært irritert på disse småtassene som subber bortover med masse lang pels ned i bakken. Jeg kan såvidt erindre at han en gang nesten fløy på en sånn en da vi gikk tur……men det var før han blei kastrert. Han har blitt litt roligere og ikke så stressa etter at ballene forsvant, men jeg kan jo aldri vite helt sikkert åssen han vil reagere…Vel, Dimma fikk hilse på valpe-jenta, Tinka, først. Det gikk som forventet ganske så greit, så derfor var forundringen stor da det gikk enda greiere med Snorre. Han enset nesten ikke den lille hårballen. Han snuste litt på ho, og det var det. Så rolig og så fin!

Tinka av rasen Lhasa Apso – en liten minihund….

I førsten på denne uka, begynte det endelig å våres litt rundt omkring her. Sola skinte og det hørtes drypping fra taket, snøen smeltet og etterlot seg bare flekker her og der og ikke minst, jeg kunne kjenne at sola varmet for første gang! En dag hadde vi bortimot 20 grader i sola!! Og når vinteren blir på hell, da begynner det å skje saker i nabolaget. Folk og bikkjer begynner for alvor å ferdes ute igjen. Jenny har tatt i bruk hundegården sin, og Snorre og Dimma sitter som vanlig på verandaen og speider ivrig etter Jenny som de såvidt kan se “over there.”

Ikke så lett å se, men Jenny er der i hundegården sammen med mamma’n sin, som er på besøk.

Valpen Balder, som plutselig ikke er valp lenger, kan høres lang vei når han boffer. Labradoren boffer ikke så mye, men er forferdelig grov i målet. Han pleier å ligge på trappa å slække. Så sitter Dimma og Snorre på verandaen, da, og har full oversikt over sine fibeinte naboer når det endelig begynner å våres….Her er jammen sola vekk, gett…

Balders trapp er til venstre der dere kan skimte inngangspartiet med de grønne dørene.

Josefine lusker seg rundt i snø’n, sikkert på jakt etter mus. Ho og Magnus ligger ofte inne i driftsbygningen oppå hageputene som snart skal pelles fram. Putene er sikkert veldig hårete og sikkert litt møkkete, også. Og når dem er ute og ikke kommer når jeg roper på dem, må jeg riste litt matskåla ute på verandaen sånn at Magnus og Josefine hører det. Da kommer dem så fort som bare det, for at dem er matvrak begge to, er sikkert og visst. Jeg har fått tilbud fra dyrlegen om at jeg bare kan stikke innom å veie dem, men det blir liksom bare med tanken. Josefine er vel ikke for tjukk! Ho har bare masse pels.

 

I forrige uke var det store oppslag i lokalavisene om at alle som skal ferdes fram og tilbake over grensa til Sverige, må ta revebendelorm-kur på sine hunder og katter 48 timer før dem blir tatt med inn i Norge igjen. Mattilsynet kom med påbud om dette 11. mars, siden det ble påvist revebendelorm i avføringen til en rev i Uddevalla. Spesielt gjaldt dette påbudet for nordmenn som har hytter i Sverige. Og hvem har hytte i Sverige? Jo, det er vi det. Ingen grunn til å bli hysterisk eller få panikk, selv om min mor nærmest var på grensa da ho ringte meg for å fortelle meg om dette oppslaget i lokalavisa….. Der stod det nemlig at denne revebendelormen er farlig for oss mennesker og kan i værste fall føre til at man kan dø av den. Hunder er den ufarlig for. Ja ja, jeg prøvde å berolige min mor så godt jeg kunne….

Nok et vårtegn….

Vi var en liten tur på hytta i vinterferien, så jeg ringte dyrlegen og fikk resept på kur på alle dyra, både hunder og katter, for sikkerhets skyld. Nå var riktignok vi i Sverige før påbudet kom, men dyrlegen skjønte tankegangen min…..Det tar 28 dager for bendelormen å utvikle seg, så for å være på den sikre sida, valgte jeg å avmarke dem. Bæsjen måtte pelles opp i 3 dager etterpå, akkurat som om vi hunde-eiere ikke gjør det!!!! Og heretter må Snorre og Dimma få marke-kur  hver gang vi er på hytta!! Godt resepten gjelder for flere kurer, og i Sverige er tablettene reseptfrie, også!! Heldigvis er det et apotek i Sâlen sentrum.  

Vi hadde masse snø på hytta, og taket var så pålesset av snø at Rune tok like så godt og kravlet opp på taket og skuffet det ned. På verandaen måtte han dele opp snøen i store blokker. Godt det var løs-snø….Ellers tok vi et par turer på ski i lysløypa på kvelden. Dimma og Snorre var så flinke atte, bortsett fra litt skepsis på Dimma i førsten, gikk det sånn tålelig greit. Dimma og jeg var nødt til å gå først i løypa, for hvis vi sakket farta og ble hengende litt bak Rune og Snorre, nektet Snorre å gå/springe. Han måtte vente på matmor og Dimma, måtte matfar skjønne!! Her går vi i flokk, det sørget Snorre for!! I fjor kjøpte jeg en kjempe-fin sele til Dimma i dyrebutikken nede i Sälen sentrum, så i år var det Snorre sin tur til å få ny sele. Den nye selen sitter godt til kroppen hans, og den er mye bedre enn den gamle som var litt for løs. Og den er BLÅÅÅÅ… Dimma har RØØØØD….

Masse masse snø……på fjellet….

Ser ut som om Snorre syntes det var godt å komme hjem igjen. Han elsker nemlig å ligge i sola, og en av favorittplassene hans er rett forann verandadøra når den står åpen. Da kan han ligge på gulvet inne i stua samtidig som sola varmer kroppen hans.

Josefine og Magnus begynner å ta etter faktene til Snorre og Dimma….Så fort jeg har glemt å lukke igjen soveroms-døra, finner jeg en pus i hver sin seng – til Dimmas store fortvilelse. Snorre liker godt å legge seg samtidig som Rune. Jeg pleier jo som dere fleste vet, å “natterangle”, og Dimma går sjelden og legger seg før meg. Ho venter trofast på at jeg skal bevege meg inn på soverommet….Snorre har også en tendens til å åpne døra sjøl, så om det er jeg som har glemt å lukke soveroms-døra eller om det er Snorre som har åpnet den, kan jo diskuteres…..

Dimma lurer på om det er noen som kan se en stor feil på dette bildet her? Nettopp, det ligger en annen hund og en pus i senga hennes!!!!!!!!!!

Jeg får en barnlig glede av å se rådyr, så da jeg så denne familien ute på jordet da jeg var på vei til en bruker….jepp, jeg var på jobb… bare måtte jeg pelle fram den lille ixusen min og forevige det. Bildet ble dessverre ikke så bra… 

 

Vi snakkes!

Hei!

 

Dimma og Snorre setter spor på det som er igjen av snø og vinter hos oss. Og mens vi venter på våren, tar vi dagene som dem kommer……..

De dagene jeg har fri, er vi flinke til å være ute – vi leker litt med ballen, Snorre og Dimma får snuse-turer og vi bare koser oss i hverandres selskap. Det er godt å komme hjem til alle pelsdottene mine etter mange timer på jobb, og det er deilig å være sammen med dem som ikke krever annet av meg enn å bare være tilstede og bare være meg.

Og når vi er inne, er det noen ganger helt ålreit å låne leka til Magnus…..forsiktig så den ikke går i stykker.

Og selv om det noen ganger ikke virker sånn, så er Snorre veldig veldig fan av Josefine. Og så lukter ho så godt……

Blir det for kjedelig, kan vi jo bare ta å leke litt bak…eeeh….med gardinene til matmor. Det skaper litt ekstra moro å surre seg inn i alle de fine fargerike trådene. Og noen må jo passe på at alt går riktig for seg, ikke sant Snorre?

Matmor bruker alltid så lang tid når ho er på do…..zzzzzz……

Endelig er Dimma min……

Vakre Josefisefin….

 

Så er det på’n igjen med ei ny uke……

HIPP-HIPP HURRA….HURRA….. HURRA!!

 

 

Gratulerer

med

3-års dagen!

Verdens Beste Dimma!!

 

When God made the earth and sky
The flowers and the trees
He then made all the animals
And all the birds and bees,
And when his work was finished
Not one was quite the same
He said "I'll walk this earth of mine
And give each one a name"
And so he travelled land and sea
And everywhere he went
A little creature followed Him
Until its strength was spent
When all were named upon the earth
And in the sky and sea
The little creature sad "Dear Lord,
There's not one left for me".
The Father smiled and softly said
"I've left you to the end
I've turned my own name back to front
And called you Dog, my friend!”

 

Dimma er igjen mitt lille sjarmerende lykketroll, så fin og så god :-)

 

Jenta mi har blitt seg sjøl igjen, takk og lov for det!

Og jeg som trodde at Dimma kom til å forandre seg til å bli et  skikkelig hespetre som ville bli vanskelig å like og takle.Men nei da, denne uka her har Dimma vært den rene engelen, så god og så fin og så morsom og så herlig, og så lydig…..Ja, lovordene vil ingen ende ta. Jeg er så glad så glad!  Lille jenta mi har oppført seg nærmest eksamplarisk på turene våre denne uka – enda det nok har blitt litt vel utfordrende for ho innimellom, særlig når vi møter på røde kassebiler og bare røde kassebiler, som Dimma har veldig lyst til å springe etter å ta!! Jeg stiller meg som regel forann ho sånn at jeg er mellom ho og bilen, for jeg inbilder meg at jeg da viser Dimma at det der er da ingen vits i å bruke unødvendige krefter på…og ikke er den farlig og ikke er matmor redd for den og ikke skal den røde kassebilen ta matmor!! Mon tro om den lille jenta mi skjønner det…..

Vi har de to siste dagene hatt strålende vær med masse ny fin snø og kuldegrader. Jeg trodde jo at våren var i anmarsj en liten periode da all snøen regnet og smeltet bort i mildværet, men selv jeg vet at været, ja det endrer seg når man minst aner det, eller venter det. Nå har vi full vinter her på Ophus igjen, og det er i allefall to firbeinte individer her som er sjeleglade for det og storkoser seg om dagen. De to andre firbeinte medlemmene i familien er ikke fullt så happpy, og tar kun noen raske turer ut for så å komme seg raskt inn i varmen igjen….enda så langragget dem har blitt i pelsen begge to.

Vi ruslet avgårde i går på ettermiddagen i strålende solskinn, og det så ut til å bli en veldig tilfresstillende tur for Dimma, Snorre og meg der vi la i vei. Jeg med god og varm bobledress og godt utstyrt med mitt lille ixus-kamera på innelomma. Vi var klare for en  lang og herlig tur. Vi møtte på naboen vår ved postkassene, og Dimma og Snorre var tydelig utålmodige selv så kort praten med naboen var og dro ivrige i båndet. Det var glatt i visse felter på veien, men Dimma og Snorre lærte fort å sakke ned på farta etter å ha hørt matmor hoie i den andre enden av båndet et par ganger.

Jeg hadde på forhånd bestemt tur-ruta, og målet var jo selvfølgelig å passere hestegården underveis. Vi ruslet gjennom skogen, på stien der vi gikk sammen med Nina og Kero forrige gang, og kom omsider fram til hestene. Bare et og annet lite “boff” fra Snorre – ellers foregikk titten og hilsinga ganske lydløst. Jeg ble SÅ stolt av dyra mine!!Snorre var fortsatt den som imponerte mest. Også denne gangen beveget han seg helt bort til hesten og strakk fram snuta si mot mulen….og det samme magiske øyeblikket gjentok seg. Jeg fiklet med kamera og var sikker på at jeg fikk knipset øyeblikket, men da jeg kom hjem fant jeg dessverre ikke tegn til det bildet jeg trodde jeg hadde fått tatt! Dimma tørte også å gå ganske nærme hesten denne gangen, men ikke lenger…..

Jeg blir stadig imponert over hvor flott det er rundt oss og på det stedet vi nå har bosatt oss og bodd i ca 1 1/2 år. Den ene gården etter den andre dukker opp fra intet, og setter preg på landskapet. Noen har hester, andre har sauer – ja, hunder og katter er heller ikke så usedvanlig å se på tunet, selvfølgelig. Dette er prikken over i’en for meg, som har hatt denne drømmen i mange, mange år – å bo på et lite småbruk på landet.  

Jeg har jo i det siste hatt liten tiltro til Dimma, og har derfor unnlatt å la ho få springe løs på turene. Denne gangen ønsket jeg å gjøre noe med det, og bestemte meg for at jeg ville prøve og se om ho fortsatt var like “døvhørt” og ulydig på innkalling. Etter å ha prøvd et par ganger, ble jeg beroliget. Jenta mi kommer når jeg roper…nesten hver gang. I dag var det bra nok! For en fryd det var å se Dimma springe rundt – da er det snakk om ekte glede og enorm lykke,  sett fra en hund sitt synspunkt!! Snorre og Dimma var høyt og lavt, snuste og gravde…..og ja, jeg vet det, litt markering var også på sin plass!

Det er like greit å fortelle alle skogens dyr at her har vi vært på ferde….Ja, må man så må man…

Selv på vinter’n er det mulig å finne fram, og det er bra å vite for meg som ikke har stedsans.

Både sola og månen var å beskue på himmelen denne flotte ettermiddagen, og kulda merktes godt så fort sola valgte å forsvinne ned bak trærne.

Det begynte plutselig å blåse mens vi ruslet på landeveien, og jeg kunne se snøen virvle bortover på jordene. Et ganske så fantastisk syn, og det var synd jeg ikke klarte å fange det med kamera. Dimma fant disse små snøfonnene veldig spennende, mens Snorre så ut til å nyte at det kom litt vind som luftet i“buksebaken.”

Som alltid når vi er på tur, må Snorre ha med seg en suvernir. Jo større, jo bedre! Og han har virkelig den rette viljen når det gjelder. Som regel må han gi opp underveis, fordi suverniren har lett for å bli litt i største laget…

I dag ruslet vi avgårde på en langtur, Rune og jeg, med hver vår hund i bånd. Vi tenkte å gå en runde på ca 7 km før hopprennet på tv skulle begynne. Av en eller annen merkelig grunn, elsker jeg å se på hopp! Kan det ha noe med at jeg har høydeskrekk?? Begge hundene fikk lov til å springe løse uten bånd i dag,også, og det gikk kjempe-fint! Flinke Snorre og Dimma. Turen gikk forbi skytterhuset og forbi Ravneberget, som vi så ofte har klatret opp på og nytt utsikten fra mang en gang.

Denne toppen som dere ser her, er Ravneberget

Stiene forbi skytterbanen og Ravneberget mot Hunnfeltene

Deretter gikk vi ut på stien som fører mot Hunnfeltene. Vi droppet å gå innom der i dag, og fortsatte heller videre forbi gårdene som dukket opp i ny og ne langs veien. Jeg hadde bestemt meg for at vi også i dag skulle gå forbi hestene, for jeg vil så gjerne at Snorre og Dimma skal bli mest mulig vant til disse store dyra som så ofte ferdes på vår vei. Rune hadde imidlertid lyst til å gå over et jorde for så å komme seg inn i skogen igjen, og følge stien derfra som fører ut på travbanen, som til slutt ender ut på veien igjen – bare for at turen skulle bli littegranne lenger. Det hadde ikke jeg lyst til denne gangen, så våre veier skiltes der rett forann hestegården. 

Dimma var ikke enig i dette, og da ga jammen den lille jenta klar beskjed om at dette syntes ho var noe ordentlig tull! Dessverre så nyttet det ikke i dag, Dimma! Snorre forsvant i motsatt retning sammen med  matfar ……Dimma er en drøm å gå med alene uten Snorre! Det er sjelden at Dimma overreagerer sammen med bare meg. Det er mest med Snorre-gutten tilstede at ting kan utvikle seg til å se nærmest ukontrollerbart ut for en utenforstående …..

Dimma og jeg trente litt på innkalling der vi beveget oss gjennom skogen. Jeg passet på å gjemme meg med jevne mellomrom, og jenta mi sprang tilbake mot meg som et olja lyn og rask som en vind! Og selvfølgelig vanket det go’biter da ho fant meg. Og hva er vel bedre enn kattemat???? Det ble til og med litt tid til Freestyle-trening der vi ruslet bortover veien som var så fint måket og strødd. All ære til flinke bønder med store traktorer som gjør  den jobben for oss som bor litt landlig til!

Det var godt å komme seg inn i varmen igjen, og med kaffekoppen framfor meg og skihopp fra Vikersund på tv, føltes det utrolig deilig å være meg! Og jammen har jeg tatt fram strikketøyet mitt igjen……så nå blir det ullsokker til vinterferien!

Heldigvis for at det finnes flere måter å få ut energi på….

God helg til dere alle sammen!