På’n igjen….

Og dette skrev jeg før helga…. 

Vi nyter utsikten og det fine været…

Ja, da er snart perioden min med late dager over og ut for denne gangen. I morgen er det jobbe helg..igjen…. Vi har imidlertid hatt noen deilige dager sammen, Snorre; Dimma og jeg, mens jeg har hatt fri. Og jammen har vi vært heldige med været, også. Vi har gått en del turer i skauen – ofte på ettermiddagen i skumringen. En utfordring for dem som elsker vilt-lukta…og for meg som skal holde styr på de firbeinte! Bortsett fra litt bjeffing på flya…..ja, så har turene stort sett vært stille og rolige. Det er ikke så mye å fortelle fra disse turene…jo, vi sendte en hilsen til Charlie med bilde, da!! Det må vel være skituren, hvis jeg skal nevne noe, som har vært den store begivenheten hittil. Jeg har i allefall funnet ut at det å stå på ski med begge hundene, blir for mye for meg som ikke kan stå på eller gå på ski! Moro var det lell… Men på onsdag var lykken fullkommen for den lille jenta mi – vi skulle nemlig på snuse-tur med Kero og Nina. Og denne gangen skulle Snorre få være med, også. Må si jeg var rimelig lei av å gå tur med Snorre etter at vi andre var ferdige med “snuse-turen!” - så denne gangen skulle den staute karen min få være med. For å unngå bråk mellom Kero og Snorre, valgte jeg å møte dem i veien uttafor gårdsplassen vår….sist gang ble det jo leven mellom guttæne så fort vi entret inn på gårdsplassen vår…..Jeg tenkte at det sikkert var best å møtes på en nøytral plass, og det var jammen lurt, det. Da Dimma fikk se Kero, simpelthen dirret ho av glede og dro i båndet og ville bort til han. Kero var da ganske så happy, han også. Siden jeg også hadde Snorre, slapp jeg bare Dimma så ho fikk springe bort til Kero. Kero og Snorre fikk såvidt snuse litt på hverandre, så gikk vi avgårde. Denne gangen var det ingen skuling på hverandre eller tegn til annet tull, og turen gikk overraskende bra. Fortsetter det sånn, vil nok disse karene bli gode venner etter hvert, forhåpentligvis!

Disse to har i alle fall blitt gode venner…

Her en annen dag da vi var ute på tur, gikk vi forbi en hestegård. Tror jammen det må ha vært bortimot 10 hester som var ute, og der kommer jeg, vet dere…med to gale islenninger som bjeffer som noen idioter….forbi alle hestene. Hvis jeg ikke tar helt feil, tror jeg de blir brukt som travhester. Hestene var veldig nysgjerrige på disse to firbeinte masekråkene jeg hadde med meg, og kom mot oss bort til gjerdet. Ja ja, tenkte jeg….kan jo prøve…Da vi hentet Snorre som valp, sprang han jo rundt sammen hestene på den gården, og jeg tenkte at kanskje han ville huske….Glem Dimma, ho hadde ståpels og var veeeldig skeptisk og usikker på disse store dyrene!! Snorre nærmet seg den ene hesten…forsiktig stakk han snuta si bort til mulen på hesten….rolig og fin….og snuste inn lukta av hesten…ja, sikkert hilset, også…Det var et meget sjarmerende øyeblikk, og et øyeblikk jeg sent vil glemme!! Snorre er fin, han!! Lurer på hva slags tanker han hadde inni hodet sitt da, for ellers når han ser hester på tv, blir han spinn-vill og lager et makan til leven… Jeg lurer på om Snorre skjønte at dette er de samme dyrene han ellers er så gæær’n på?? Spennende var det i hvert fall, og jeg har bestemt meg for å legge inn et besøk på hestegården en gang i uka heretter.

Her er vi helt på jordet…

Og den som oppfører seg ordentlig, får selvfølgelig være fri uten bånd….

En med og en uten…Synd at sola forsvant så fort…

Og pluselig ble det sånn….

Poserer villig for fotografen…Bak kan dere se innhegninga til sauene og det lille Hunnfeltet…

Nå tiner snøen mer og mer for hver dag som går, og alle fonødenhetene til bikkjene plopper fram både her og der. Jeg flyr rundt med skuffe og plastpose og rydder bort alle de misfargede flekkene på bakken med en iver jeg ikke visste at jeg hadde, for pent er det jo ikke det som blir mer og mer synlig for hver dag det er milde på gradestokken!! Plutselig kan det jo bli vår…….

Her er det skummelt å gå nå som det tiner….det var såvidt oljemannen fikk fylt oljetanken vår….vi har strødd godt, men akk for et klin…

Som dere vet, er jeg forferdelig treig om morgenen, eller jeg er ikke noe glad i å stå tidlig opp….aller minst bevege meg utenfor huset før klokka er 11….så til jul fikk jeg noe som kalles “wake-up-light!!” Den vil nok hjelpe en stakkar til å komme seg opp på morran uten problem, var det noen som tenkte…Nå står den tingen på nattbordet mitt, som jeg fortsatt ikke har malt, og jeg er fortsatt like treig om morran….Tanken var god den!! Den dingsen fungerer slik at du kan velge om du vil vekkes til naturlig lys, vanlig alarm eller natur lyder – eller en kombinasjon av lys og enten alarm eller naturlyder. Vel, første natta prøvde jeg på naturlyder og lys…hehe….Ja, jeg må le, for jeg har vel aldri vært så forvirret noen gang som det jeg ble denne natta da jeg testet ut denne dingsen!! For det første våknet jeg av lyset – jeg husker at jeg registrerte at det lyste og at jeg slo det av, noe mer hokus-pokus enn det var det ikke – deretter kom våren inn på mitt soverom. Jeg hadde verdens herligste drøm om en masse fugler som kvitret og sang utenfor soveromsviduet mitt, og jeg husker at jeg tenkte at “endelig er det vår ute! “ Da jeg omsider våknet flere timer etterpå, var det hverken tegn til vår eller fugler ute, og klokka hadde i allefall blitt langt utpå morgenen. Den fungerte ikke som vekkerklokke for meg den, den fungerte som en herlig drøm!! Men fin er den, og den gir lys!! Å ja, så er det radio på den…….

Magnus er alltid glad for å få en go’bit…spesielt hvis det er Snorre sin….

Her speides det etter både nabohunder og katter….og alt annet som skaper uro i hagen…

Duo’n i kjent stil…

 

Ha en fin uke!!

Årets første skitur….

Som dere alle vet, er ikke ski det jeg pleier å ha mest på beina. Men for å trene litt på det, før eventuell skitur når vi er på hytta i vinter, bestemte jeg meg for å ta med meg begge hundene ned på jordet nedenfor oss for å prøve det ut…igjen. “Der er det rimelig trygt,” tenkte jeg, siden sjansen for å treffe på andre skigåere der er minimal og jeg og bikkjene har stor plass å tumle på. Målet var jo å få dem begge til å jobbe fint ved siden av hverandre, men det var enkelte ting jeg allerede hadde glemt siden forrige tur på ski i fjor…..

Jeg glemte at Snorre ikke liker å få Dimma så veldig nærme seg, da blir han irritert og dytter ho bort, og Dimma svarer selvfølgelig med samme mynt. Jeg hadde glemt at Dimma plutselig kunne stoppe opp for å snuse på et eller annet akkurat når vi har god fart…..og jeg hadde glemt at Snorre elsker å rulle seg rundt i snø’n!!! Det resulterte jo i visse hendelser, kan man si (og se), og da Dimma og Snorre attpåtil fikk los midt ute på det store jordet med meg på slep….HJEEEEEELP!!!

Da er jeg spent på om videoen blir værende her på bloggen….

Ha en fin lørdag!

Late dager her på Ophus……

Vi får noen fine dager framover siden jeg har lang-fri, så nå blir det forhåpentligvis fram med tursekken, med ditto kamera, termos og no’ godt, og legge i vei på tur!! Endelig har kuldegradene kommet til oss igjen, og til tross for speil-glatte veier og vanskelig føre, er det velkomment her i huset i alle fall. Vi blei skikkelig fornærma over at mildværet kom og ødela for oss…..Vi satser på at det holder seg sånn en stund.

I dag har jeg jammen i meg vært “sosial,” også. Etter å ha vært på møte på jobben i 1 times tid midt på dagen i strålende sol og det beste vinterværet på lenge, dro jeg på kjøpesenteret Borg Amfi på Tunejordet. Avtalen var å møte Simon der…nå skulle jammen jeg og han ut å shoppe. Planen var å investere i to nattbord i furu – furusenga gjør fortsatt nytten den selv om den har gått av moten for lengst - og Simon trengte nye vinterstøvler. Mens jeg venta på at Simon skulle komme med bussen etter skoleslutt, tusla jeg inn på Jysk. Der var jeg temmelig sikker på at jeg skulle få tak i disse furuborda, men nei – der var det ikke mye furu å se. Vel, jeg rusla litt rundt i de forskjellige butikkene på kjøpesenteret mens jeg venta på poden….fikk til og med kjøpt meg ei ny veske til 199 kr…..DEN blir gør-fin å ha på rundering, jenter!! Neida, jeg tuller nå…hihi….Omsider dukket Simon opp, og vi kjørte først bort på Skeidar. Jammen så fant jeg to stk nattbord i ubehandla furu der, og tankene mine begynte allerede å luske ut hvilken farge jeg skulle male på senga og nattborda. Jeg ble enig med meg selv at det fikk bli en eller annen nyanse i grått. Vel framme på Storbyen kjøpesenter i Sarpsborg sentrum, var det rett inn i skobutikkene. Simon er såååå kresen og et mareritt å ha med seg for å handle sånne ting. Faktisk ble det beste at jeg tittet litt på egenhånd mens han fikk hjelp av butikkdama, men så resulterte det i at vi gikk derifra med et par vinterstøvler til Simon OG et par vinterstøvler til meg. Men du, for en herlig følelse! Det er jammen gøy å bruke penger, men ikke fullt så gøy når jeg går ut av dyrebutikken. Det er desidert den verste butikken jeg kan gå inn i, for der svir jeg alltid av noen penger…. Det første som møtte meg da jeg gikk inn i dyrebutikken, var dem rå-spreke hundesengene, eller…skikkelig sofaseng i svart skinn med blanke bein. Den passer bare såååå bra i stua mi, da eller og koster bare….kr 4000+++++ Jeg kjøpte ikke den altså, men Snorre og Dimma ønsker seg den til neste jul!!!!! Og Josefine og Magnus ønsker seg den lille senga….. Vi avsluttet shoppingen vår med mat fra Foyn’s. Dere har vel hørt om Steffen Foyn?? Den kjente ishockey-spilleren på A-laget til Sparta en gang for “hundre år” siden??? Vel, han tjener penger på mat nå isteden for på isen, og det smakte jaggu godt med gatekjøkken-mat til middag. Resten av kvelden gikk med til å bekymre seg for Magnus. Den lille raringen var jo ute da jeg kom hjem, og han kom ikke når jeg ropte på han heller. Det gikk et par timer, men han kom ikke. Til slutt måtte jeg gå ut å lete etter han..uten hell. Flere timer senere dukket han heldigvis opp utenfor terassedøra. Han var god og varm og så ikke ut til å ha lidd noen nød, så nå lurer jeg litt på om det er noen naboer som “låner” han innimellom.

Også for dere som gidder å se, så har jeg “lekt” litt med kamera mitt igjen, da…….

Ha en knall-fin dag!

Skal vi se….

Først må jeg jo bare si at det er da utrolig så mye som skjer hos  dere andre bloggere – og selv om jeg kanskje ikke får kommentert hver gang….følger jeg med….Mange fine innlegg, noen triste, dessverre…og noen gledelige! Men jeg følger med dere alle! Er så “ille” glad for at dere finnes der ute….

Sjøl har vi både noen hektiske og noen rolige dager. Mye har forandret seg siden jeg begynte i ny jobb…..Personlig er jeg kanskje ikke så veldig glad i så mange forandringer på en gang, men noen ganger er det nødvendig….og bare jeg får vennet meg til det, går det som regel bra! Når det gjelder skifte av jobb…ja, hva kan jeg si? Det ble nok ikke helt som jeg hadde forestilt meg, og allerede etter 1 mnd., var jeg allerede inne på tanken (og helt klar) om å be på mine knær om å få tilbake jobben min, som jeg var så “heldig” å få permisjon fra i 1 år! Det skulle lissom bli mulighetenes år det…for meg…men plutselig savnet jeg alt jeg gikk i fra! “Man vet hva man har, men man vet ikke hva man får!” er det et ordtak som sier….så sant, så sant! Plutselig fikk jeg mindre fritid, og tida jeg var vant til å ha sammen med Snorre og Dimma ble plagsomt veldig mye redusert. Jeg merker at Snorre og Dimma oppfører seg litt annerledes, også. De liker ikke at jeg tar på meg arbeidstøy…jeg kan faktisk se det på holdningen demmes…mulig jeg inbilder meg det, men at det er noe der….ja, det er jeg sikker på – dem skjønner!

Da jeg først var inne på tanken på at vi skulle få oss hund for 7 1/2 år siden og etter en del mas fra ungene, ransaket jeg først meg selv og siden all informasjon jeg kunne komme over den rasen jeg (og Simon) ble så veeeldig begeistret for…nemlig Islandsk Fårehund….og jeg var 100 % innstilt på at den rasen passet oss (les meg) veldig bra. Jeg bet meg merke i ett punkt som stod om rasen, og det var at den ikke lker å være alene for lenge av gangen. Vel, det var jo ikke noe problem…siden jeg jobbet natt….og var hjemme på dagtid og kveld okke som. Hunden fikk bare venne seg til å følge min døgnrytme! Det gjorde jo Snorre, min vakre gutt. Han og jeg er som skapt for hverandre, og vi er ett, føler jeg….Store ord, men det er faktisk sånn det føles. I mange år var det bare Snorre og meg……så kom Dimma! Det lille lykke-trollet mitt! Ho sjarmerte meg i senk fra første dag, og ganske så raskt så tilpasset ho seg døgnrytmen til meg og Snorre. Ikke noe problem det…

Men nå er alt snudd på hue! Jeg jobber jo for det meste kveld og har noen dagvakter innimellom. Vet dere, når jeg var på intervju…uff, jeg blir litt flau…men jeg holdt fast på at turnusen min måtte bli så tilpasset meg (les Snorre og Dimma) så godt som mulig. Jeg la ikke skul på at jeg har to hunder som jeg ikke kan la være alene for mange timer om dagen om gangen…”Nei, jeg kan ikke jobbe da…og i alle fall ikke da….Sånn holdt jeg på! Der har dere meg, vet dere…og jammen ble det tatt hensyn til. Egentlig tror jeg at jeg kunne forhandlet meg fram til det meste, siden mankoen på sykepleiere er så stor her, og jeg prøvde meg, selvfølgelig. Jeg står fritt til å ta med meg “gulla”mine på jobb, dvs. de må sitte i bilen….og jeg får ikke ta dem med meg inn til bruker’ne. Forståelig det, men allerede nå har jeg fått forespørsel fra en bruker om jeg ikke kan besøke ho med hundene neste gang…Det er nemlig mange der ute som er glad i dyr og som trenger hjelp av hj.spl. ….og som IKKE er allergiske! En bruker sa til meg her om dagen at mine to katter fikk nok mye stell…”Dem har det nok bra hos deg”, sa ho….”Mmm, tenkte jeg, dem har det!”

Jeg må jo bare fortelle dere dette. Når jeg kommer hjem fra jobben på kvelden blir jeg først møtt av Dimma i gangen. Ho er overlykkelig over å se meg, og legger seg ned på ryggen mens ho kommer med mange rare uforståelige lyder som bare ho kan. Deretter kommer Snorre byksende ned trappa med et eller annet i munnen…mens han viser ellevill glede over at jeg er hjemme. Her om dagen hadde han et vissent blad fra en nærmest død julestjerne i munnen…Snålingen min det….Og når jeg går opp trappa, sitter Magnus der og tar meg imot. Han stryker seg mot beina mine og maler som bare det. Og det er først når jeg går på do…det må jeg stort sett med en gang hver gang jeg kommer hjem fra jobb – da må jeg tisse….DA kommer Josefine tett fulgt av Magnus, Snorre og Dimma inn på den minste doen i hele verden… For noen herlige firbeinte vakre elskelige pelsdotter jeg har! Ikke rart jeg vil og gjør absolutt ALT for dem!!

I dag var gleden ekstra stor da vi åpnet ytterdøra sånn ved 18-tida. Hvem er det som bykset inn i gangen til meg og Dimma, da? Jo det var først Bonnie…og så kom jammen Kero, også! Så vakre og så gode…Snorre ante nok at noe var på ferde, men han fikk denne gangen, også, bli igjen hjemme…..Simon strevde godt med å holde han igjen inne på rommet sitt mens vi andre gikk avgårde.  Det blir dessverre litt for mye for meg hvis jeg skulle hatt med meg både Snorre og Dimma på tur med både Bonnie og Kero. Fra før vet jeg jo at Snorre og Kero ikke er helt sikre på om de liker hverandre…..Denne gangen begynte Dimma med noen “bitchi” fakter, også, overfor Bonnie. Forrige gang gikk det jo så bra mellom Dimma og Bonnie….uten noe som helst tull…..Jeg vet ikke hva det er med Dimma nå jeg….men ho var jo også “udregelig” mot Milli i fjor høst da vi var på hytta til Hilde….jeg får passe på så ho ikke utvikler seg til den verste “bitchen”……Vi må treffes oftere…hører dere det!!! Turen gikk greit den bortsett fra et par “konflikter” mellom Dimma og Bonnie. Heldigvis er Anne og jeg like..så vi var ganske så trygge på  at “jentene” klarte å ordne opp på egenhånd. Vi bare snudde oss og gikk videre uten å ofre “jentene” våre et blikk. Det var som om episoden gjentok seg, Gry! Sånn det var mellom Milli og Dimma. De ordnet jo opp sjøl den gangen også, og vi to fikk god hjelp av hilde å takle det som skjedde…Og heldigvis for at både Dimma og Bonnie har utviklet et så flott hundespråk gikk dette problemfritt…..Jeg slutter aldri å la meg imponere over hvor flinke dem er og hvor spennende det er å se hvor tydelig hundespråket er på enkelte…Dimma har det…Millie har det….og Bonnie har det….Takk og lov!!

Etter at Dimma og jeg hadde sendt hjem turkompisene våre, sendte jeg Dimma inn til Simon og tok med meg Snorre på tur alene. I dag ble det en lang tur på meg, men det var vel verdt det. Det var både kost og deilig å gå med Snorre alene. Snorre er lydig, han…går pent i bånd ved siden av meg eller han får springe løs uten å stikke ifra, Han gir også uttrykk for at at han liker å gå sammen med bare med meg…jeg tolker det sånn, jeg…. Han er tvers igjennom god – det er gutten min, det!

Så er det anfallet, da…Jeg har ikke vært hos dyrlegen etter anfallet. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg nokvel har vært litt uvøren når det gjelder tablettene for stoffskiftet til Snorre….Jeg har “glemt” dem noen ganger….Og da jeg pratet med Nina i dag sa hun at det var viktig å ta dem til fast tid i døgnet….Det er mulig at hele greia er min skyld…unnskyld, Snorre!! Han er i allefall fin nå, og har vært siden anfallet. Jeg tror vi skal til dyrlegen for ny sjekk på vårparten….jeg venter til da…..så sant ikke noe skjer før det…..krysser fingrene….Jeg vet jo at at det kan være mange årsaker til krampeanfall – det bør ikke nødvendigvis være den fryktede epilepsien -  uansett anfall…..så er det fryktelig både å se på og oppleve!! Og DET er jo en av hovedgrunnen til at jeg ikke vil at Snorre skal være alene hjemme mens vi er på skole eller jobb! Det skjer bare ikke, sånn er det med den saken!!

 

Endelig har vi fått masse, masse snø…

 

…og vi er allerede godt i gang med det nye året. Og jeg håper jeg ikke vil oppleve det som skjedde med Snorre på lille-julaften flere ganger….Jeg satt på data’n da jeg plutselig hørte en merkelig kavende lyd ute i gangen. Jeg visste at i gangen lå både Dimma og Snorre og slappet av etter at vi hadde gått en tur. Innerst inne visste jeg med en gang hva det var, og jeg tror med sikkerhet at så rask har jeg vel ikke vært på lenge. Fort kom jeg meg ut i gangen. Ganske riktig….der lå Snorre og hadde et lett anfall. Jeg er usikker på hvorfor og hva slags og om det er epilepsi – men at det var et krampe-anfall av et slag var rimelig lett  å se. Det varte bare i noen få sekunder, og artet seg akkurat på samme måte som forrige gang. Nå er jo det nærmere 2 år siden…og det var jo også i den momangen som vi fant ut at han hadde for høye nyreverdier….som endte i at vi fant ut at gutten min faktisk hadde for lavt stoffskifte. Krampe-anfallet gikk fort over og Snorre ble som vanlig igjen. Ingen mèn…han var hverken sliten, trøtt eller oppførte seg annerledes. Alt var som før, men skal si jeg ble bekymret. Han har vært fin siden. Spiser, drikker og tisser som seg hør og bør, og er like ivrig på tur – aldri sur! Men jeg skal få dyrlegen til å ta en blodprøve for å sjekke verdiene hans i løpet av januar, for sikkerhets skyld.

Julaften feiret vi her hos oss på Ophus sammen med familien. Svigers fra Telemark kom, min mor var her og min søster med tre barn var også på plass – så det ble rimelig fullt rundt spisebordet. Svigerfar hadde med seg Marte, som er en liten strihåret dachs på samme alder som Dimma. Josefine & Magnus likte derimot IKKE Marte, så dem ble jeg nødt til å stenge inne på kontoret, etter å ha hatt gleden av å høre hvor høyt Magnus kunne frese mens han viste fram sine sylskarpe klør veivende mot ansiktet til Marte. Dimma derimot var overlykkelig over å få besøk av ei på samme alder som seg sjøl, og prøvde hele tiden uten hell å få med seg den lille berta på leken. Marte ville bare ligge trygt og godt ved beina til svigerfar. Snorre la vel knapt nok merke til ho….

Romjula var det atter jobbing tre kvelder, men jeg hadde heldigvis fri på nyttårsaften!! Jeg tenkte med skrekk og gru på åssen dette ville gå; med Snorre som alltid har vært en pesende, bjeffende marerittaktig hund på nyttårsaften…..og nå tror jeg jammen at det er fordi vokterinstinktet og beskyttelsestrangen overfor oss slår ut i full blomst nøyaktig kl. 00!! Nina, du er en engel, for etter å ha lest innlegget ditt har jeg forstått at det er sånn det må være med Snorre, også. I fjor prøvde vi jo å sette i en sånn der D.A.P i kontakta i håp om at feromonene som ble utgitt fra den duppedingsen skulle roe Snorre – det hjalp ikke en dritt!! Men derimot masse menneskematgodis – det fikk gutten på andre tanker, ja…

Snorre, Daniel, Dimma og Simon – ungæne mine…

I fjor gikk det faktisk ikke så aller verst på nyttårsaften, når jeg tenker meg om. Det er faktisk dem som har det gøy utenom kl. 00.00 som er verst og som irriterer meg mest! Å, jeg hadde så lyst til å lekse opp for både den ene og den andre, men rolig som jeg er, gjorde jeg selvfølgelig IKKE det. Bare bet i meg ergrelsen, og heller kastet ut noen forbannelser i ny og ne…(inni meg) Da hylinga, smellinga og de verste lysglimtene satte i gang rundt midnatt, ble Snorre og Dimma fòret med masse god ribbe og ribbe og ribbe…Snorre enset ikke annet enn ribba, men Dimma ville gjerne se litt på det som skjedde ute på den mørke og til tider lyse himmelen, så jeg løftet ho opp på armen så ho fikk se. Jeg tror Dimma synes det var fint å se på, jeg…Kattene reagerte ikke i det hele tatt, og sov seg gjennom hele moroa.

Nå har vi fått masse deilig snø, og vi elsker det. Nå håper jeg bare at det blir bittelittegranne kaldere, så snøen blir liggende leeenge. Skia står i garasjen og venter på meg, og i morra skal jeg prøve en liten tur med Dimma først – ho er ikke så sterk som Snorre, og tanken på å ligge i grøfta med ski og staver rundt hele meg er nemlig ikke så fristende…det har jeg nemlig erfart en gang tidligere. Siden jeg har hatt fri i dag, har vi gått et par turer i skogen, Snorre , Dimma og jeg.  Det har snødd stort sett i hele dag, så i morgen kommer bonden og måker gårdsplassen for oss samtidig som han tar veien ut forbi oss. Så der slapp jammen ungdommen i huset å gjøre et godt arbeid, for makan til snill bonde, da eller?

Er du snart ferdig, eller? Vi er klare for tur, vi… (må snart rydde bort nissefar, vel…)

Dagene har blitt mer innoldsrike etter at Magnus og Josefine kom til oss. Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli så glad i dem, men det har jeg altså blitt! Jeg elsker å se på at Dimma og Magnus springer rundt i stua og leker sammen, og fryder meg ekstra når Josefine prøver å ta halen til Snorre eller slikke han litt på snuta.

Pusene har nå også blitt veldig mye mer kosete etter at dem ble “fikset på”, og Magnus begynner nå å ligne en kjempe av en katt. Men jammen så staselig likevel

Dem eter hele tida, eller det føles sånn, siden matskåla demmes alltid blir så merkverdig fort tom. Kan det være en viss annen pelsherremann på ferde?????

Mjao….mat??

Mens jeg sitter her og skriver, ligger lille Josefine oppå skriver’n og følger med på musa som innemellom flytter seg rundt på skjermen. Gleder meg til ho retter oppmerksomheta mot dem riktige musene, jeg… 

Hvor er du mus???

Ha en fin helg!