Dimma er igjen mitt lille sjarmerende lykketroll, så fin og så god :-)

 

Jenta mi har blitt seg sjøl igjen, takk og lov for det!

Og jeg som trodde at Dimma kom til å forandre seg til å bli et  skikkelig hespetre som ville bli vanskelig å like og takle.Men nei da, denne uka her har Dimma vært den rene engelen, så god og så fin og så morsom og så herlig, og så lydig…..Ja, lovordene vil ingen ende ta. Jeg er så glad så glad!  Lille jenta mi har oppført seg nærmest eksamplarisk på turene våre denne uka – enda det nok har blitt litt vel utfordrende for ho innimellom, særlig når vi møter på røde kassebiler og bare røde kassebiler, som Dimma har veldig lyst til å springe etter å ta!! Jeg stiller meg som regel forann ho sånn at jeg er mellom ho og bilen, for jeg inbilder meg at jeg da viser Dimma at det der er da ingen vits i å bruke unødvendige krefter på…og ikke er den farlig og ikke er matmor redd for den og ikke skal den røde kassebilen ta matmor!! Mon tro om den lille jenta mi skjønner det…..

Vi har de to siste dagene hatt strålende vær med masse ny fin snø og kuldegrader. Jeg trodde jo at våren var i anmarsj en liten periode da all snøen regnet og smeltet bort i mildværet, men selv jeg vet at været, ja det endrer seg når man minst aner det, eller venter det. Nå har vi full vinter her på Ophus igjen, og det er i allefall to firbeinte individer her som er sjeleglade for det og storkoser seg om dagen. De to andre firbeinte medlemmene i familien er ikke fullt så happpy, og tar kun noen raske turer ut for så å komme seg raskt inn i varmen igjen….enda så langragget dem har blitt i pelsen begge to.

Vi ruslet avgårde i går på ettermiddagen i strålende solskinn, og det så ut til å bli en veldig tilfresstillende tur for Dimma, Snorre og meg der vi la i vei. Jeg med god og varm bobledress og godt utstyrt med mitt lille ixus-kamera på innelomma. Vi var klare for en  lang og herlig tur. Vi møtte på naboen vår ved postkassene, og Dimma og Snorre var tydelig utålmodige selv så kort praten med naboen var og dro ivrige i båndet. Det var glatt i visse felter på veien, men Dimma og Snorre lærte fort å sakke ned på farta etter å ha hørt matmor hoie i den andre enden av båndet et par ganger.

Jeg hadde på forhånd bestemt tur-ruta, og målet var jo selvfølgelig å passere hestegården underveis. Vi ruslet gjennom skogen, på stien der vi gikk sammen med Nina og Kero forrige gang, og kom omsider fram til hestene. Bare et og annet lite “boff” fra Snorre – ellers foregikk titten og hilsinga ganske lydløst. Jeg ble SÅ stolt av dyra mine!!Snorre var fortsatt den som imponerte mest. Også denne gangen beveget han seg helt bort til hesten og strakk fram snuta si mot mulen….og det samme magiske øyeblikket gjentok seg. Jeg fiklet med kamera og var sikker på at jeg fikk knipset øyeblikket, men da jeg kom hjem fant jeg dessverre ikke tegn til det bildet jeg trodde jeg hadde fått tatt! Dimma tørte også å gå ganske nærme hesten denne gangen, men ikke lenger…..

Jeg blir stadig imponert over hvor flott det er rundt oss og på det stedet vi nå har bosatt oss og bodd i ca 1 1/2 år. Den ene gården etter den andre dukker opp fra intet, og setter preg på landskapet. Noen har hester, andre har sauer – ja, hunder og katter er heller ikke så usedvanlig å se på tunet, selvfølgelig. Dette er prikken over i’en for meg, som har hatt denne drømmen i mange, mange år – å bo på et lite småbruk på landet.  

Jeg har jo i det siste hatt liten tiltro til Dimma, og har derfor unnlatt å la ho få springe løs på turene. Denne gangen ønsket jeg å gjøre noe med det, og bestemte meg for at jeg ville prøve og se om ho fortsatt var like “døvhørt” og ulydig på innkalling. Etter å ha prøvd et par ganger, ble jeg beroliget. Jenta mi kommer når jeg roper…nesten hver gang. I dag var det bra nok! For en fryd det var å se Dimma springe rundt – da er det snakk om ekte glede og enorm lykke,  sett fra en hund sitt synspunkt!! Snorre og Dimma var høyt og lavt, snuste og gravde…..og ja, jeg vet det, litt markering var også på sin plass!

Det er like greit å fortelle alle skogens dyr at her har vi vært på ferde….Ja, må man så må man…

Selv på vinter’n er det mulig å finne fram, og det er bra å vite for meg som ikke har stedsans.

Både sola og månen var å beskue på himmelen denne flotte ettermiddagen, og kulda merktes godt så fort sola valgte å forsvinne ned bak trærne.

Det begynte plutselig å blåse mens vi ruslet på landeveien, og jeg kunne se snøen virvle bortover på jordene. Et ganske så fantastisk syn, og det var synd jeg ikke klarte å fange det med kamera. Dimma fant disse små snøfonnene veldig spennende, mens Snorre så ut til å nyte at det kom litt vind som luftet i“buksebaken.”

Som alltid når vi er på tur, må Snorre ha med seg en suvernir. Jo større, jo bedre! Og han har virkelig den rette viljen når det gjelder. Som regel må han gi opp underveis, fordi suverniren har lett for å bli litt i største laget…

I dag ruslet vi avgårde på en langtur, Rune og jeg, med hver vår hund i bånd. Vi tenkte å gå en runde på ca 7 km før hopprennet på tv skulle begynne. Av en eller annen merkelig grunn, elsker jeg å se på hopp! Kan det ha noe med at jeg har høydeskrekk?? Begge hundene fikk lov til å springe løse uten bånd i dag,også, og det gikk kjempe-fint! Flinke Snorre og Dimma. Turen gikk forbi skytterhuset og forbi Ravneberget, som vi så ofte har klatret opp på og nytt utsikten fra mang en gang.

Denne toppen som dere ser her, er Ravneberget

Stiene forbi skytterbanen og Ravneberget mot Hunnfeltene

Deretter gikk vi ut på stien som fører mot Hunnfeltene. Vi droppet å gå innom der i dag, og fortsatte heller videre forbi gårdene som dukket opp i ny og ne langs veien. Jeg hadde bestemt meg for at vi også i dag skulle gå forbi hestene, for jeg vil så gjerne at Snorre og Dimma skal bli mest mulig vant til disse store dyra som så ofte ferdes på vår vei. Rune hadde imidlertid lyst til å gå over et jorde for så å komme seg inn i skogen igjen, og følge stien derfra som fører ut på travbanen, som til slutt ender ut på veien igjen – bare for at turen skulle bli littegranne lenger. Det hadde ikke jeg lyst til denne gangen, så våre veier skiltes der rett forann hestegården. 

Dimma var ikke enig i dette, og da ga jammen den lille jenta klar beskjed om at dette syntes ho var noe ordentlig tull! Dessverre så nyttet det ikke i dag, Dimma! Snorre forsvant i motsatt retning sammen med  matfar ……Dimma er en drøm å gå med alene uten Snorre! Det er sjelden at Dimma overreagerer sammen med bare meg. Det er mest med Snorre-gutten tilstede at ting kan utvikle seg til å se nærmest ukontrollerbart ut for en utenforstående …..

Dimma og jeg trente litt på innkalling der vi beveget oss gjennom skogen. Jeg passet på å gjemme meg med jevne mellomrom, og jenta mi sprang tilbake mot meg som et olja lyn og rask som en vind! Og selvfølgelig vanket det go’biter da ho fant meg. Og hva er vel bedre enn kattemat???? Det ble til og med litt tid til Freestyle-trening der vi ruslet bortover veien som var så fint måket og strødd. All ære til flinke bønder med store traktorer som gjør  den jobben for oss som bor litt landlig til!

Det var godt å komme seg inn i varmen igjen, og med kaffekoppen framfor meg og skihopp fra Vikersund på tv, føltes det utrolig deilig å være meg! Og jammen har jeg tatt fram strikketøyet mitt igjen……så nå blir det ullsokker til vinterferien!

Heldigvis for at det finnes flere måter å få ut energi på….

God helg til dere alle sammen!